I denne serien presenterer jeg en historisk-analytisk tilnærming til mine interesser.
Den første filmen jeg kan huske å ha sett, er The Great Mouse Detective, som jeg så på kino med min kusine Laila Øverland og hennes kjæreste Olav Vikse. Dette var i 1986, og var min introduksjon til filmverdenen. Omtrent samtidig åpnet Monte Video på Grasåsen, og en kveld leide vi moviebox og noen tegnefilmer. Dette ble av familien ansett som en suksess, og mine foreldre gikk til innkjøp av en stor og dyr videospiller. Den kostet seks tusen, og det var ganske mye spenn for 20 år siden.
The beginning
I begynnelsen leide vi mest tegnefilmer, både da det var familien som leide, og da vår sekstenårige dagmamma Mette leide med oss (Eli-Ann og meg). Hun snakket også ofte i detalj om filmer som hun så sammen med sine jevnaldrende venner, så som The Omen (1976), The Exorcist (1973) og The Curse (1987). Jeg husker godt da hun fortalte om scenen der Damien sykler på moren sin med trehjulssykkelen, og scenen der det avdekkes at han har “tatovert” 666 i skalpen. Jeg var naturligvis redd i lang tid etterpå, skvetten og pinglete som jeg var. Vedlegg.
Mette og Eli-Ann, Hanne helt til venstre
Etter noen år med tegnefilmer begynte jeg å bli moden for live action-filmer. Et kritisk vendepunkt her var da min tidligere nevnte kusine tok med meg på Home Alone på kino i Oslo i slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991. Dette var ikke noe jeg umiddelbart sa ja til, hun måtte nærmest tvinge med meg, men jeg er selvsagt meget takknemlig for det i dag. Etter å ha sett denne tweenagerperlen, ble jeg straks mer sugen på å se “ordentlige” filmer.
Styla a’ Laila
Kjetil og jeg leide ofte filmer til sleepovers hjemme hos meg. Som oftest fikk jeg 50 spenn av mamma, og det holdt til tre filmer; 2 til 20 kr og 1 til 10. Blant filmene vi så som jeg har best minner fra finner vi Freaky Friday (1976), Free Willy (1993), Malcolm (1986), Car 54, Where Are You? (1994) og selvsagt Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991). Blant de mer kuriøse titlene finner vi The Happiest Millionaire (1967).
Min kjære nabo Hanne var også en kilde til kulturell atspredelse og vekst. Sammen med henne så jeg blant annet Adventures in Babysitting (1987), Uncle Buck (1989), Problem Child-filmene, Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) og mye annet. I tillegg husker jeg coverne til filmer som hennes eldre søsken leide, som for eksempel Loverboy (1989), Switch (1991) og lignende.
I tillegg var naturligvis vår alles beste venn TV’en en kilde til utforskning av filmjungelen. Jeg tok opp filmer i hytt og pine - og sparte på dem - på VHS-kassetter, som vi kjøpte for 79 kroner stykket på Monte. Hver og en av dem står fremdeles selvsagt i det lageret vi kaller ”hjem” i Arendal.
By now hadde jeg utviklet en egen filmsmak. I begynnelsen var jeg veldig glad i alt med John Candy, men etter hvert ble jeg mer og mer glad i såkalte crazykomedier, typisk med Leslie Nielsen i hovedrollen. Favorittene mine inkluderte selvsagt slagere som Hot Shots-filmene og Naked Gun-filmene, men på grunn av denne lidenskapen har jeg i senere tid også måtte pine meg gjennom kalkuner som The Creature Wasn’t Nice (aka Naked Space, 1983; en slags parodi på Alien (1979)) og Mr. Magoo (1997, en slags drittfilm).
En av mange parodifilmer jeg så uten å ha sett originalen(e)
Imidlertid gikk jeg sjelden på kino i perioden 1990-1993, til tross for at det var nettopp der jeg hadde fått min første filmåpenbaring med Home Alone. Men også dette skulle bli forandret. Takket være en amerikansk jøde, utdødde virveldyr og datagrafikk. På forsommeren 1993 så jeg en nyhetssending på TV2 der det var en innslag om en ny storfilm som hadde blitt enormt populær i USA. Vi fikk også se en scene derfra (den der Dr. Grant og kidsa blir møtt av en flokk med flyktende dinosaurer), og jeg forsto det slik at filmen het Dinosaurs.
Da vi var på campingferie i Nissedal i juli samme år (samme sted som vi var hvert år), møtte jeg en liten kid som het David. Han var amerikansk, og tilbrakte ferien i Norge sammen med familien. Faren ble for øvrig veldig imponert over at jeg klarte å score med et brassespark i en fotballkamp på campingen. Anyway, jeg spurte David om han hadde sett filmen Dinosaurs, og selv om han ikke umiddelbart forsto hva jeg mente, viste det seg at han hadde sett den og digget den.
David
Filmen det er snakk om, er selvsagt Jurassic Park (1993). Jeg husker at veldig mange i klassen, deriblant Ronnie Hagen (naturligvis), hadde sett den på kino, og de skrøt alle fælt av den. Vi gikk i sjuende klasse, altså første året på ungdomsskolen, og var dermed i perfekt aldersgruppe for denne filmen. Kivle spurte om vi skulle gå og se den, og jeg husker at jeg var litt skeptisk, men jeg ble med til slutt. Noe jeg selvsagt ikke angrer et sekund på. Jeg synes filmen var dritbra, men også ganske skummel, siden jeg på den tiden var mildt sagt lettskremt. Så da vi tok bussen (Ring Nord, selvsagt) hjem om kvelden, gikk jeg den vanlige bilveien hjem istedenfor å ta snarveien gjennom ”skogen”.
Det er viktig å skyte inn her at jeg på dette tidspunktet fremdeles ikke anså meg selv som spesielt filminteressert, og at jeg ikke hadde spesielt mye peiling på verken filmer, skuespillere, regissører eller de fleste andre ting ved filmverdenen. Ikke så jeg spesielt mange filmer heller, verken på kino eller på video.
Da vi gikk i åttende klasse, fikk vi besøk av en fyr som holdt foredrag om videovold og skrekkfilmer og den slags. Han nevnte blant annet titlene på en del filmer, og så skulle vi rekke opp hånda hvis vi hadde sett dem, og mens folk rundt meg rakk opp hånda hele tiden, forble min hånd i ro hele kvelden. Han viste også en del klipp fra ulike filmer som jeg aldri hadde sett, men som jeg allikevel kjente til. Jeg husker spesielt godt en scene han viste oss fra A Nightmare on Elm Street (1984), nemlig den der den kvinnelige protagonisten sitter på skolen og drømmer om Freddy Krueger. Jeg husker at jeg syntes den var sinnssykt skummel. Derfor var det sinnssykt nydelig å se hele filmen 1. juli 2004. En deilig film på alle måter.
En annen film jeg husker fra dette foredraget, og som jeg syntes var enda skumlere enn Elm Street, var The Fly II (1989). Han viste oss den scenen der dama fra eneren ligger og føder, og plutselig kommer ”barnet”; et beist i en kokong. Syden bad jeg syntes det var! Da jeg så filmen for første gang 10. oktober 2003, syntes jeg selvsagt den var ganske dårlig. Kul, men dårlig. Eneren (med Jeff Goldblum), som jeg så fem dager tidligere, er mye bedre.
Selv om jeg følte meg som en outsider på dette foredraget, var det uten tvil noe som festet seg hos meg. Året etter, i niende klasse, holdt jeg tale under avslutningen for kullet vårt, og da sa jeg nemlig blant annet: ”En annen episode jeg vil trekke frem, er når vi hadde besøk av en omreisende foredragsholder i åttende klasse. Jeg regner med at de fleste husker ham, siden han snakket om video og vold. Foredraget varte i nesten tre timer, og det var veldig interessant. Jeg tror at alle var enige i det fornuftige han sa, og at han ga oss noe å tenke på.”
Andre filmer jeg så på midten av nittitallet som gjorde stort inntrykk på meg, var Forrest Gump (1994), Outbreak (1995) og Independence Day (1996). Jeff Goldblum har jo hovedrollen i både Jurassic Park og Independence Day, og han ble derfor favorittskuespilleren til både Brynjulf og meg. Vi gledet oss lenge til han skulle spille i The Lost World: Jurassic Park (1997), men det ble jo en nedtur.
Et stort øyeblikk for en enkel sjel
Da jeg begynte på videregående, var jeg fremdeles ingen filmkjenner eller spesielt interessert i film. Vi gikk på kino iblant, og vi leide video nesten hver uke med femkløveret, men film var ikke noe vi tenkte mye på eller snakket mye om. Jeg husker at noen av de andre gutta i klassen snakket om Trainspotting (1996), Pulp Fiction (1994) og andre filmer fra midten av nittitallet som det var mye ståhei knyttet til. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Jeg var fornøyd med å se Spielberg og Leslie Nielsen-drit.
Dette skulle forandre seg da jeg begynte å henge mer og mer sammen med Misjonskirke-gjengen. Stein er uten tvil den enkeltpersonen som har hatt mest betydning for utviklingen av min filminteresse. Vi to reiste oftere og oftere på kino, og så gjerne to og tre filmer etter hverandre på vår elskede Saga Kino. Vi så også filmer på video relativt hyppig, og jeg merket at jeg generelt ble mer og mer interessert i film.
Da jeg fant American Film Institutes liste over de 100 beste amerikanske filmene noensinne i oktober 1998, var det ingen vei tilbake. Jeg husker at jeg hadde sett elleve av dem, men hadde selvsagt aldri hørt om klassikere som Citizen Kane (1941), Raging Bull (1980) eller Mr. Smith Goes to Washington (1939). Jeg kjente imidlertid til et par av de gamle filmene på lista. Gone With the Wind (1939), som min mor hadde tvunget meg til å se da jeg gikk i åttende klasse. Og It’s a Wonderful Life (1946), som jeg hadde sett bruddstykker av i oppveksten rundt juletider. Jeg bestemte meg snart for å prøve å se (og kjøpe) så mange som mulig av filmene som sto på denne lista.
Like etter dette hadde vi dessuten vårt aller første filmmaraton. Fra The Circle of Leif: ”20. desember 1998 – Jeg arrangerte denne lørdagskvelden den aller første filmmatinéen. Jeg hadde invitert “sossegjengen” fra Hisøya og det meste av gjengen i Misjonskirken, men oppmøtet fra sossegjengen var skralt på grunn av Jon Thomas Brekkes attenårsdag og fra Misjonskirke-gjengen var det laber interesse. Denne julematinéen var imidlertid viktig på grunn av tre ting: Det var første gang Knut Elmenhorst var med oss, det var første gang Olav Skutlaberg var med oss og det var den første i en lang rekke med filmmatinéer. På programmet stod for øvrig Home Alone, Home Alone 2: Lost in New York, Santa Claus og White Christmas. Rangering: 55 (51)” Og dermed var en tradisjon født.
Jeg bestemte meg også for at jeg skulle begynne å skrive ned alle filmene jeg så, fra og med første januar 1999. Den siste filmen jeg så før jeg begynte å skrive liste, var Poltergeist (1982). Dette var en film jeg faktisk hadde lengtet etter å se ganske lenge, og vi så den hos Tom i Solbakken 8 på nyttårsaften fra 22.00 – 00.00. Den første filmen jeg så etter at jeg begynte å skrive liste, var The Devil’s Advocate (1997), som vi tidligere hadde sett på kino (selvsagt).
Nå var det ingen vei tilbake. Filminteressen var sådd, og siden har den bare vokst. Jeg husker at jeg så The Matrix på førpremieren 2. juli 1999. Da skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort innen filmhistorien. Jeg husker at jeg så It’s a Wonderful Life ”for ordentlig” for første gang 21. desember 1999. Da skjønte jeg for alvor hvor sterkt filmmediet kan være. Når det brukes riktig.
De første årene etter at filminteressen min for alvor var født, så jeg veldig mange klassikere. Bonnie and Clyde (1967), The Godfather-filmene, King Kong (1933), Greed (1925), Psycho (1960), Swing Time (1936), Chinatown (1974), The Usual Suspects (1995) osv. I begynnelsen kunne det være vanskelig å få tak i filmer av interesse. Det begrenset seg til det jeg kunne leie på Monte eller Saga, det lille jeg hadde råd til å kjøpe, og det som gikk på TV. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, skulle dette forandre seg.
Cinemateket skulle bli en kilde til filmglede som jeg tidligere bare hadde drømt om. Her kunne jeg se nesten alt jeg lengtet etter. Det første semesteret etter at jeg hadde oppdaget Cinemateket, altså våren 2001, var jeg ofte på kino der tre ganger i uken, av og til for å se to filmer på samme kveld, og nesten alltid alene. Huff. Det beste som har skjedd på Cinemateket var imidlertid da jeg tok med Tony for å se Psycho 10. oktober 2001. Nå har jeg ikke vært på Cinemateket på over et år, og det er like greit. Jeg ble etter hvert lei av å gå dit alene, sitte i en sal med dårlig luft uten godis eller brus og se franske kunstfilmer. That’s not how I fell in love with cinema.
Anyway, nå hopper vi fram i tid. 2001 ble et helt sprøtt år, da jeg så hele 329 filmer for første gang og 39 filmer om igjen. Det var kanskje litt i meste laget, selv om jeg ikke følte det slik på den tiden. I 2002-2004 så jeg rundt 200 i året, men 2005 skulle bli nok et crazy år. Jeg så hele 371 filmer for første gang, og 19 filmer om igjen. Dette hadde flere årsaker. Nils flyttet inn, og vi så haugevis av filmer sammen. Men han flyttet ikke inn før på høsten, så det er ikke hele grunnen. En annen årsak er nemlig at tilgangen på filmer bare syntes å bli større og større. Det ble hele tiden billigere og billigere å kjøpe DVD’er på Platekompaniet og Play, og jeg fikk av en eller annen grunn stadig mer penger mellom hendene. 2006 skulle også bli et ganske solid år, med 301 nye filmer inn gjennom øynene.
Tilgangen på klassikere ble imidlertid mindre med årene. Rett og slett fordi jeg etter hvert har sett dem alle sammen. I 1999 så jeg 22 7th heaven-filmer. 20 i 2000. 27 i 2001. 14 i 2002. 1 i 2006. Og det var Schindler’s List (1993). (Riktignok får nok kanskje The Departed (2006) 7 neste gang jeg ser den.) Men filminteressen min har altså ikke stagnert av den grunn. Tvert imot har den bare utviklet seg i stadig nye retninger. Nå for tiden er jeg spesielt interessert i ungdomsfilmer fra åttitallet (sannsynligvis på grunn av Peter Pan-komplekset mitt; jeg vil ikke bli voksen), og da spesielt filmer som inneholder tenåringer og dataspill i en herlig røre.
Derfor ble jeg naturligvis ekstatisk da jeg fant Joysticks (1983) i Arendal i fjor sommer. Jeg har også fått kjøpt meg The Wizard fra 1989 (både på VHS og DVD), som visstnok er mer eller mindre en infomercial for Super Mario Bros. 3 og Nintendo Power Glove i spillefilmformat, men som selvsagt elskes av fansen. Og senest nå i påska fikk jeg et nydelig påskeegg i filmformat. Hjemme hos Stine fant jeg en gammel film med tittelen The Last Starfighter (1984) på VHS. Hør bare på denne plotsynopsen fra AllMovie:
“Trailer-park teenager Lance Guest regularly escapes from his humdrum existence by playing the video game Starfighter. His expertise at this recreational endeavor attracts the attention of affable stranger Robert Preston. Before he knows what’s happening, Guest is whisked by Preston into the outer reaches of the galaxy! It turns out that the Starfighter game is being played in deadly earnest in outer space, and that Guest is expected to join Preston’s Star League, then do battle with the wicked Kodan forces. The contrast between Guest’s earthbound life as the son of single-mother Barbara Bosson and his new position as Starfighter is daunting at first, but soon the boy is manning a spacecraft and zapping the baddies as though he’s been doing it all his life. While the film didn’t stir up enough business to warrant a sequel, the Starfighter video game remained a much-sought-after commodity by joystick-happy “warriors” all over the country.”
Syden så deilig! Jeg har selvsagt bestilt den fra Amazon. Wikipedia hevder at ”The film’s premise was based on the well-known urban myth that video arcade games were in fact military recruitment tests for fighters.” Har aldri hørt om denne myten, men it’s all good!
Men filminteressen min begrenser seg heldigvis ikke bare til ungdomsfilmer fra åttitallet. Tyske stumfilmer, science fiction fra femtitallet, blaxploitation fra søttitallet, film noir, skrekkfilmer fra nittitallet og Hitchcock-thrillere er bare en liten del av det som fenger meg. Nesten alle sjangere og stilarter er interessante, og det nydeligste som finnes er selvsagt å ha filmmaraton, der vi ser ti relativt ulike filmer. Ikke alle av disse ti filmene er bra, naturligvis. Men det er heller ikke målet. Som Steven Jay Schneider sier i sitt forord til 1001 Movies You Must See Before You Die:
“What’s the old saying, something along the lines of ‘even if you could have filet mignon every single day, once in a while you’re bound to crave a hamburger?’”
