Miniessays


I den senere tid har det vært en omfattende debatt i media om den såkalte Osloprøven. Dette er en prøve som tester elever i den videregående skole i ferdigheter innen lesing og tekstforståelse og –tolkning og som kartlegger deres evner til å vurdere og reflektere over innhold og form i ulike fag- og skjønnlitteraturtekster. Hver videregående skole i Oslo får et gjennomsnittsresultat basert på sine elevers individuelle resultater, og resultatene fra prøven publiseres offentlig i aviser og på Internett. Den tidligere nevnte debatten dreier seg om hvorvidt denne prøven virker mot sin hensikt, og kan bidra til at elever som opplever å falle under gjennomsnittet – eller elever som går på en skole som faller under gjennomsnittet – mister motivasjonen til å lese mer, istedenfor å få motivasjon til å lese mer. Noen hevder også at Osloprøven er med på å skape såkalte ”A-skoler” og ”B-skoler”, der de skolene som scorer høyt på prøven blir ”A-skoler” og de som scorer lavt blir ”B-skoler”.

Time What Makes a Good School Oct 27 1997.jpg

Den sistnevnte påstanden er ganske absurd. Å hevde at en skole er/blir A- eller B-skole på grunn av de elevene som går der, er som å hevde at en butikk er en A- eller B-butikk på grunn av de kundene som handler der. En butikk klassifiseres selvsagt som en A- eller B-butikk ut ifra vareutvalget og betjeningen butikken har, og hvor oversiktlig og ryddig den er. En ryddig butikk med mangfoldig utvalg og en høflig og serviceinnstilt betjening, er selvsagt en A-butikk. En uoversiktlig og rotete butikk med dårlig vareutvalg og en betjening som gir blaffen i dine behov, er selvsagt en B-butikk. Hvorvidt kundene som handler der har dårlig eller god smak, er rike eller fattige, late eller flittige, pene eller stygge påvirker ikke butikkens kvalitet.

High School Musical.jpg

Ikke bare er klassifiseringen av skoler i ”A-skoler” og ”B-skoler” til elevenes beste, det er også strengt tatt nødvendig for å kvalitetssikre utdanningssystemet og undervisningsindustrien. Det som er poenget er at det ikke er elevene og deres resultater som skal ligge til grunn for klassifiseringen, men lærerne og måten skolen er organisert på. Det som trengs er et system for å vurdere lærere og deres kvaliteter på en skala fra 1 til 7. Slik vil hver lærer få en gjennomsnittsscore, og hver skole vil få en score basert på gjennomsnittet til sine lærere. Problemet ligger naturligvis i å finne ut hvordan lærerne skal vurderes, og hvilke kriterier som skal legges til grunn. Noen forslag til vurderingskriterier kan for eksempel se slik ut:

• Hvor relevant og lærerikt er medieutvalget som presenteres i timen?
• Hvor velkledd og presentabel er læreren?
• Hvor lærerike og interessante er oppgavene som læreren gir elevene å jobbe med?
• Hvor kul og gem (sporty) er læreren?
• Hvor fargerike, spennende og lærerike er PowerPoint-presentasjonene?
• Hvordan samsvarer vurderingssituasjonene med målene som gis i læreplanen?
• Hvor kjekk eller sexy er læreren?
• Hvor god hjelp får elevene av læreren?
• Hvor tydelig informasjon får elevene av læreren?
• Hvor sjarmerende og hyggelig er læreren?
• Hvor godt forberedt synes læreren å være?
• Hvor godt stemmer lærerens vurdering av elevenes prestasjoner overens med elevenes egne vurderinger i forhold til læreplanens mål?

Time Teachers June 16 1980.jpg

I denne serien presenterer jeg en historisk-analytisk tilnærming til mine interesser.

Den første filmen jeg kan huske å ha sett, er The Great Mouse Detective, som jeg så på kino med min kusine Laila Øverland og hennes kjæreste Olav Vikse. Dette var i 1986, og var min introduksjon til filmverdenen. Omtrent samtidig åpnet Monte Video på Grasåsen, og en kveld leide vi moviebox og noen tegnefilmer. Dette ble av familien ansett som en suksess, og mine foreldre gikk til innkjøp av en stor og dyr videospiller. Den kostet seks tusen, og det var ganske mye spenn for 20 år siden.

Monte Video.jpg
The beginning

I begynnelsen leide vi mest tegnefilmer, både da det var familien som leide, og da vår sekstenårige dagmamma Mette leide med oss (Eli-Ann og meg). Hun snakket også ofte i detalj om filmer som hun så sammen med sine jevnaldrende venner, så som The Omen (1976), The Exorcist (1973) og The Curse (1987). Jeg husker godt da hun fortalte om scenen der Damien sykler på moren sin med trehjulssykkelen, og scenen der det avdekkes at han har «tatovert» 666 i skalpen. Jeg var naturligvis redd i lang tid etterpå, skvetten og pinglete som jeg var. Vedlegg.

Mette Hanne og Eli-Ann.jpg
Mette og Eli-Ann, Hanne helt til venstre

Etter noen år med tegnefilmer begynte jeg å bli moden for live action-filmer. Et kritisk vendepunkt her var da min tidligere nevnte kusine tok med meg på Home Alone på kino i Oslo i slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991. Dette var ikke noe jeg umiddelbart sa ja til, hun måtte nærmest tvinge med meg, men jeg er selvsagt meget takknemlig for det i dag. Etter å ha sett denne tweenagerperlen, ble jeg straks mer sugen på å se «ordentlige» filmer.

Styla av Laila.jpg
Styla a’ Laila

Kjetil og jeg leide ofte filmer til sleepovers hjemme hos meg. Som oftest fikk jeg 50 spenn av mamma, og det holdt til tre filmer; 2 til 20 kr og 1 til 10. Blant filmene vi så som jeg har best minner fra finner vi Freaky Friday (1976), Free Willy (1993), Malcolm (1986), Car 54, Where Are You? (1994) og selvsagt Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991). Blant de mer kuriøse titlene finner vi The Happiest Millionaire (1967).

Freaky Friday 1976.jpg

Min kjære nabo Hanne var også en kilde til kulturell atspredelse og vekst. Sammen med henne så jeg blant annet Adventures in Babysitting (1987), Uncle Buck (1989), Problem Child-filmene, Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) og mye annet. I tillegg husker jeg coverne til filmer som hennes eldre søsken leide, som for eksempel Loverboy (1989), Switch (1991) og lignende.

Uncle Buck.jpg

I tillegg var naturligvis vår alles beste venn TV’en en kilde til utforskning av filmjungelen. Jeg tok opp filmer i hytt og pine – og sparte på dem – på VHS-kassetter, som vi kjøpte for 79 kroner stykket på Monte. Hver og en av dem står fremdeles selvsagt i det lageret vi kaller ”hjem” i Arendal.

By now hadde jeg utviklet en egen filmsmak. I begynnelsen var jeg veldig glad i alt med John Candy, men etter hvert ble jeg mer og mer glad i såkalte crazykomedier, typisk med Leslie Nielsen i hovedrollen. Favorittene mine inkluderte selvsagt slagere som Hot Shots-filmene og Naked Gun-filmene, men på grunn av denne lidenskapen har jeg i senere tid også måtte pine meg gjennom kalkuner som The Creature Wasn’t Nice (aka Naked Space, 1983; en slags parodi på Alien (1979)) og Mr. Magoo (1997, en slags drittfilm).

Repossessed.jpg
En av mange parodifilmer jeg så uten å ha sett originalen(e)

Imidlertid gikk jeg sjelden på kino i perioden 1990-1993, til tross for at det var nettopp der jeg hadde fått min første filmåpenbaring med Home Alone. Men også dette skulle bli forandret. Takket være en amerikansk jøde, utdødde virveldyr og datagrafikk. På forsommeren 1993 så jeg en nyhetssending på TV2 der det var en innslag om en ny storfilm som hadde blitt enormt populær i USA. Vi fikk også se en scene derfra (den der Dr. Grant og kidsa blir møtt av en flokk med flyktende dinosaurer), og jeg forsto det slik at filmen het Dinosaurs.

Da vi var på campingferie i Nissedal i juli samme år (samme sted som vi var hvert år), møtte jeg en liten kid som het David. Han var amerikansk, og tilbrakte ferien i Norge sammen med familien. Faren ble for øvrig veldig imponert over at jeg klarte å score med et brassespark i en fotballkamp på campingen. Anyway, jeg spurte David om han hadde sett filmen Dinosaurs, og selv om han ikke umiddelbart forsto hva jeg mente, viste det seg at han hadde sett den og digget den.

David Dinosaurs.jpg
David

Filmen det er snakk om, er selvsagt Jurassic Park (1993). Jeg husker at veldig mange i klassen, deriblant Ronnie Hagen (naturligvis), hadde sett den på kino, og de skrøt alle fælt av den. Vi gikk i sjuende klasse, altså første året på ungdomsskolen, og var dermed i perfekt aldersgruppe for denne filmen. Kivle spurte om vi skulle gå og se den, og jeg husker at jeg var litt skeptisk, men jeg ble med til slutt. Noe jeg selvsagt ikke angrer et sekund på. Jeg synes filmen var dritbra, men også ganske skummel, siden jeg på den tiden var mildt sagt lettskremt. Så da vi tok bussen (Ring Nord, selvsagt) hjem om kvelden, gikk jeg den vanlige bilveien hjem istedenfor å ta snarveien gjennom ”skogen”.

Jurassic Park.jpg

Det er viktig å skyte inn her at jeg på dette tidspunktet fremdeles ikke anså meg selv som spesielt filminteressert, og at jeg ikke hadde spesielt mye peiling på verken filmer, skuespillere, regissører eller de fleste andre ting ved filmverdenen. Ikke så jeg spesielt mange filmer heller, verken på kino eller på video.

Da vi gikk i åttende klasse, fikk vi besøk av en fyr som holdt foredrag om videovold og skrekkfilmer og den slags. Han nevnte blant annet titlene på en del filmer, og så skulle vi rekke opp hånda hvis vi hadde sett dem, og mens folk rundt meg rakk opp hånda hele tiden, forble min hånd i ro hele kvelden. Han viste også en del klipp fra ulike filmer som jeg aldri hadde sett, men som jeg allikevel kjente til. Jeg husker spesielt godt en scene han viste oss fra A Nightmare on Elm Street (1984), nemlig den der den kvinnelige protagonisten sitter på skolen og drømmer om Freddy Krueger. Jeg husker at jeg syntes den var sinnssykt skummel. Derfor var det sinnssykt nydelig å se hele filmen 1. juli 2004. En deilig film på alle måter.

A Nighmare on Elm Street.jpg

En annen film jeg husker fra dette foredraget, og som jeg syntes var enda skumlere enn Elm Street, var The Fly II (1989). Han viste oss den scenen der dama fra eneren ligger og føder, og plutselig kommer ”barnet”; et beist i en kokong. Syden bad jeg syntes det var! Da jeg så filmen for første gang 10. oktober 2003, syntes jeg selvsagt den var ganske dårlig. Kul, men dårlig. Eneren (med Jeff Goldblum), som jeg så fem dager tidligere, er mye bedre.

The Fly II.jpg

Selv om jeg følte meg som en outsider på dette foredraget, var det uten tvil noe som festet seg hos meg. Året etter, i niende klasse, holdt jeg tale under avslutningen for kullet vårt, og da sa jeg nemlig blant annet: ”En annen episode jeg vil trekke frem, er når vi hadde besøk av en omreisende foredragsholder i åttende klasse. Jeg regner med at de fleste husker ham, siden han snakket om video og vold. Foredraget varte i nesten tre timer, og det var veldig interessant. Jeg tror at alle var enige i det fornuftige han sa, og at han ga oss noe å tenke på.”

Andre filmer jeg så på midten av nittitallet som gjorde stort inntrykk på meg, var Forrest Gump (1994), Outbreak (1995) og Independence Day (1996). Jeff Goldblum har jo hovedrollen i både Jurassic Park og Independence Day, og han ble derfor favorittskuespilleren til både Brynjulf og meg. Vi gledet oss lenge til han skulle spille i The Lost World: Jurassic Park (1997), men det ble jo en nedtur.

Independence Day.jpg
Et stort øyeblikk for en enkel sjel

Da jeg begynte på videregående, var jeg fremdeles ingen filmkjenner eller spesielt interessert i film. Vi gikk på kino iblant, og vi leide video nesten hver uke med femkløveret, men film var ikke noe vi tenkte mye på eller snakket mye om. Jeg husker at noen av de andre gutta i klassen snakket om Trainspotting (1996), Pulp Fiction (1994) og andre filmer fra midten av nittitallet som det var mye ståhei knyttet til. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Jeg var fornøyd med å se Spielberg og Leslie Nielsen-drit.

Dette skulle forandre seg da jeg begynte å henge mer og mer sammen med Misjonskirke-gjengen. Stein er uten tvil den enkeltpersonen som har hatt mest betydning for utviklingen av min filminteresse. Vi to reiste oftere og oftere på kino, og så gjerne to og tre filmer etter hverandre på vår elskede Saga Kino. Vi så også filmer på video relativt hyppig, og jeg merket at jeg generelt ble mer og mer interessert i film.

Saga Kino.jpg

Da jeg fant American Film Institutes liste over de 100 beste amerikanske filmene noensinne i oktober 1998, var det ingen vei tilbake. Jeg husker at jeg hadde sett elleve av dem, men hadde selvsagt aldri hørt om klassikere som Citizen Kane (1941), Raging Bull (1980) eller Mr. Smith Goes to Washington (1939). Jeg kjente imidlertid til et par av de gamle filmene på lista. Gone With the Wind (1939), som min mor hadde tvunget meg til å se da jeg gikk i åttende klasse. Og It’s a Wonderful Life (1946), som jeg hadde sett bruddstykker av i oppveksten rundt juletider. Jeg bestemte meg snart for å prøve å se (og kjøpe) så mange som mulig av filmene som sto på denne lista.

Citizen Kane.jpg

Like etter dette hadde vi dessuten vårt aller første filmmaraton. Fra The Circle of Leif: ”20. desember 1998 – Jeg arrangerte denne lørdagskvelden den aller første filmmatinéen. Jeg hadde invitert “sossegjengen” fra Hisøya og det meste av gjengen i Misjonskirken, men oppmøtet fra sossegjengen var skralt på grunn av Jon Thomas Brekkes attenårsdag og fra Misjonskirke-gjengen var det laber interesse. Denne julematinéen var imidlertid viktig på grunn av tre ting: Det var første gang Knut Elmenhorst var med oss, det var første gang Olav Skutlaberg var med oss og det var den første i en lang rekke med filmmatinéer. På programmet stod for øvrig Home Alone, Home Alone 2: Lost in New York, Santa Claus og White Christmas. Rangering: 55 (51)” Og dermed var en tradisjon født.

Santa Claus The Movie.jpg

Jeg bestemte meg også for at jeg skulle begynne å skrive ned alle filmene jeg så, fra og med første januar 1999. Den siste filmen jeg så før jeg begynte å skrive liste, var Poltergeist (1982). Dette var en film jeg faktisk hadde lengtet etter å se ganske lenge, og vi så den hos Tom i Solbakken 8 på nyttårsaften fra 22.00 – 00.00. Den første filmen jeg så etter at jeg begynte å skrive liste, var The Devil’s Advocate (1997), som vi tidligere hadde sett på kino (selvsagt).

Nå var det ingen vei tilbake. Filminteressen var sådd, og siden har den bare vokst. Jeg husker at jeg så The Matrix på førpremieren 2. juli 1999. Da skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort innen filmhistorien. Jeg husker at jeg så It’s a Wonderful Life ”for ordentlig” for første gang 21. desember 1999. Da skjønte jeg for alvor hvor sterkt filmmediet kan være. Når det brukes riktig.

Wonderful Life.jpg

De første årene etter at filminteressen min for alvor var født, så jeg veldig mange klassikere. Bonnie and Clyde (1967), The Godfather-filmene, King Kong (1933), Greed (1925), Psycho (1960), Swing Time (1936), Chinatown (1974), The Usual Suspects (1995) osv. I begynnelsen kunne det være vanskelig å få tak i filmer av interesse. Det begrenset seg til det jeg kunne leie på Monte eller Saga, det lille jeg hadde råd til å kjøpe, og det som gikk på TV. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, skulle dette forandre seg.

Cinemateket skulle bli en kilde til filmglede som jeg tidligere bare hadde drømt om. Her kunne jeg se nesten alt jeg lengtet etter. Det første semesteret etter at jeg hadde oppdaget Cinemateket, altså våren 2001, var jeg ofte på kino der tre ganger i uken, av og til for å se to filmer på samme kveld, og nesten alltid alene. Huff. Det beste som har skjedd på Cinemateket var imidlertid da jeg tok med Tony for å se Psycho 10. oktober 2001. Nå har jeg ikke vært på Cinemateket på over et år, og det er like greit. Jeg ble etter hvert lei av å gå dit alene, sitte i en sal med dårlig luft uten godis eller brus og se franske kunstfilmer. That’s not how I fell in love with cinema.

Anyway, nå hopper vi fram i tid. 2001 ble et helt sprøtt år, da jeg så hele 329 filmer for første gang og 39 filmer om igjen. Det var kanskje litt i meste laget, selv om jeg ikke følte det slik på den tiden. I 2002-2004 så jeg rundt 200 i året, men 2005 skulle bli nok et crazy år. Jeg så hele 371 filmer for første gang, og 19 filmer om igjen. Dette hadde flere årsaker. Nils flyttet inn, og vi så haugevis av filmer sammen. Men han flyttet ikke inn før på høsten, så det er ikke hele grunnen. En annen årsak er nemlig at tilgangen på filmer bare syntes å bli større og større. Det ble hele tiden billigere og billigere å kjøpe DVD’er på Platekompaniet og Play, og jeg fikk av en eller annen grunn stadig mer penger mellom hendene. 2006 skulle også bli et ganske solid år, med 301 nye filmer inn gjennom øynene.

Tilgangen på klassikere ble imidlertid mindre med årene. Rett og slett fordi jeg etter hvert har sett dem alle sammen. I 1999 så jeg 22 7th heaven-filmer. 20 i 2000. 27 i 2001. 14 i 2002. 1 i 2006. Og det var Schindler’s List (1993). (Riktignok får nok kanskje The Departed (2006) 7 neste gang jeg ser den.) Men filminteressen min har altså ikke stagnert av den grunn. Tvert imot har den bare utviklet seg i stadig nye retninger. Nå for tiden er jeg spesielt interessert i ungdomsfilmer fra åttitallet (sannsynligvis på grunn av Peter Pan-komplekset mitt; jeg vil ikke bli voksen), og da spesielt filmer som inneholder tenåringer og dataspill i en herlig røre.

Peter Pan Syndrome.jpg

Derfor ble jeg naturligvis ekstatisk da jeg fant Joysticks (1983) i Arendal i fjor sommer. Jeg har også fått kjøpt meg The Wizard fra 1989 (både på VHS og DVD), som visstnok er mer eller mindre en infomercial for Super Mario Bros. 3 og Nintendo Power Glove i spillefilmformat, men som selvsagt elskes av fansen. Og senest nå i påska fikk jeg et nydelig påskeegg i filmformat. Hjemme hos Stine fant jeg en gammel film med tittelen The Last Starfighter (1984) på VHS. Hør bare på denne plotsynopsen fra AllMovie:

“Trailer-park teenager Lance Guest regularly escapes from his humdrum existence by playing the video game Starfighter. His expertise at this recreational endeavor attracts the attention of affable stranger Robert Preston. Before he knows what’s happening, Guest is whisked by Preston into the outer reaches of the galaxy! It turns out that the Starfighter game is being played in deadly earnest in outer space, and that Guest is expected to join Preston’s Star League, then do battle with the wicked Kodan forces. The contrast between Guest’s earthbound life as the son of single-mother Barbara Bosson and his new position as Starfighter is daunting at first, but soon the boy is manning a spacecraft and zapping the baddies as though he’s been doing it all his life. While the film didn’t stir up enough business to warrant a sequel, the Starfighter video game remained a much-sought-after commodity by joystick-happy «warriors» all over the country.”

The Last Starfighter.jpg

Syden så deilig! Jeg har selvsagt bestilt den fra Amazon. Wikipedia hevder at ”The film’s premise was based on the well-known urban myth that video arcade games were in fact military recruitment tests for fighters.” Har aldri hørt om denne myten, men it’s all good!

Men filminteressen min begrenser seg heldigvis ikke bare til ungdomsfilmer fra åttitallet. Tyske stumfilmer, science fiction fra femtitallet, blaxploitation fra søttitallet, film noir, skrekkfilmer fra nittitallet og Hitchcock-thrillere er bare en liten del av det som fenger meg. Nesten alle sjangere og stilarter er interessante, og det nydeligste som finnes er selvsagt å ha filmmaraton, der vi ser ti relativt ulike filmer. Ikke alle av disse ti filmene er bra, naturligvis. Men det er heller ikke målet. Som Steven Jay Schneider sier i sitt forord til 1001 Movies You Must See Before You Die:

«What’s the old saying, something along the lines of ‘even if you could have filet mignon every single day, once in a while you’re bound to crave a hamburger?'»

First film ever.png

Siden det har blitt så populært å blogge om å vokse opp og å bli gammel, tenkte jeg at jeg kunne gi min versjon av hvordan jeg har opplevd å bli eldre.

Del 1 – Om å finne skjønnhet

Det var bra å være barn. Jeg hadde en glimrende barndom. Når man er barn, er det imidlertid ikke alltid enkelt å forholde seg til resten av verden. Man liker noen få ting og noen få personer. Godteri og Barne-TV er toppen av lykke. For meg kom tegneserier og etter hvert TV-spill også på toppen av lista. Det meste annet var kjedelig. Samtaler fører man ikke. Det er forsåvidt greit nok. Ingen forventer at man skal gjøre det heller.

Det var bra å være ungdom også. Jeg hadde en glimrende ungdomstid. På ungdomsskolen finnes det to søte jenter i klassen, ett bra band og hele tre kule filmer. Verden begynner så smått å åpenbare seg. På videregående er det kanskje noen i parallellklassen som har begynt å interesse seg for kunst eller litteratur. De er freaks og nerder, henholdsvis.

Så kommer voksenlivet. Det kan også bli bra. Fordi:

Jeg opplever det slik at jeg har vært i stand til å sette stadig mer pris på og finne stadig mer skjønnhet (i vid forstand) i forskjellige ting og fenomener etter hvert som jeg har blitt eldre. Jeg har blitt mer åpen og imøtekommende for å forstå og verdsette det vakre i ting. Det gjelder både i musikk, film og hos det motsatte kjønn. Når det gjelder mat, godteri, reiser og opplevelser. Relasjoner og sosiale situasjoner. Jeg liker ting bedre og får mer utbytte av å bruke tid på dem. Det er imidlertid mye igjen å finne, oppdage og verdsette. Det er ikke farlig. Jeg er fremdeles ung.

Samtidig føler jeg at jeg forstår mer. Jeg skjønner bedre hvordan ting fungerer og har lettere for å se de store linjene. Det er også fint.

En del ting blir dessverre kjipere: Julaften er ikke hva den en gang var, Barne-TV taper seg, og det forventes at man skal kunne ta stilling til alt fra privatbilismen til Palestinakonflikten.

Jeg har inntrykk av at de fleste unge mennesker er åpne for nye ting. Nye impulser og nye tanker. Spesielt i alderen 17-22 år. Denne åpenheten forsvinner imidlertid hos de aller fleste når de kommer i midten/slutten av 20-årene. Derfor blir alle som foreldrene sine. Satte. Kjedelige. Utdaterte. Og en ny generasjon vokser til og klager over hvor kjipe foreldregenerasjonen er. Denne tendensen må man passe seg for. Det er viktig å bevare åpenheten. Den imøtekommende dialogen i møte med «tingene». Og menneskene.

Jeg tror Gud skapte oss som seksuelle og sosiale vesener fordi han ville at vi skulle ha det godt sammen med andre. Jeg tror også at Gud innstiftet institusjonen ekteskapet fordi den er til det beste for oss.

Jeg ønsker selv å gifte meg med en kristen jente og å stifte familie. Imidlertid er jeg ambivalent til dette. Det vil si at jeg har delte følelser. Det jeg anser som fordeler ved å stifte familie er at det beriker livet på mange måter og at det gir følelsen av å høre til. Det må være herlig å ha en kone og barn å komme hjem til og være glad i. Det jeg anser som bakdeler er at jeg får mindre autonomi, mindre tid til meg selv og mine interesser og mer ansvar. Kanskje er dette en egoistisk og lite fruktbar tankegang. Men det må være vanskelig å få et ekteskap til å fungere, og det krever nok mye innsats. Det er sannsynligvis en grunn til at halvparten av alle ekteskap som inngås oppløses.

Konklusjonen er nok uansett at jeg tror jeg vil få et langt bedre liv hvis jeg deler det sammen med ei kristen jente og får barn med henne. Men jeg tror det er viktig å tenke og prate igjennom hva et ekteskap kan og bør være, og å bruke mye tid på å jobbe med å optimalisere det.

I livet mitt har jeg vært mye sammen med morssiden av familien min, og mindre sammen med farssiden. Dette har både forståelige og mindre forståelige årsaker. Imidlertid tror jeg at jeg har et ansvar for å ta vare på og bruke tid på den (kjerne-?)familien jeg er født inn i. Jeg må sørge for at mine foreldre får en verdig alderdom og at Eli-Ann får et verdig liv. Jeg har kanskje ikke vært så flink til å ivereta mine kjernefamiliære relasjoner til nå i livet. Det skal jeg bli flinkere til. I hvert fall hevdet jeg det i talen til mamma i hennes sekstiårsdag. Gudmund og Sverre syntes talen var fin. Du kan se/laste den ned her.


Mmmmmmmmmm Dette er min familie

Jeg ønsker også å bruke mye tid sammen med mine venner. Å bruke tid sammen med venner er det aller beste og mest meningsfylte i mitt ugifte liv. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg mer og mer forstått hvor viktig det er å bruke tid på å stifte og pleie sosiale relasjoner. Jeg er glad i dere alle, og dere betyr mye for meg!

Det har også blitt viktig for meg å være med på å skape et fellesskap av venner som føler tilhørighet til hverandre. Vi må ta vare på hverandre og vise at vi bryr oss.


Mmmmmmmmmm Dette er mine venner / Tyggegummi og cola
Mmmmmmmmmm Være sammen med andre / Kle seg som en av dem

Hvis du følte deg like fremmedgjort som Josef K i Prosessen da du leste bildetekstene i dette innlegget, bør du høre/laste ned dette klippet fra Tazte Priv.

Jeg er kristen, og tror at Gud inkarnerte seg selv som et menneske for cirka 2000 år siden, nemlig Jesus Kristus, og at den eneste måten vi mennesker kan komme til Gud på er ved å søke frelse gjennom Jesus. Videre tror jeg at Bibelen forteller om Guds åpenbaringer på jorden og Guds vilje for mennesker, til tross for at den er skrevet av feilbarlige mennesker, og dermed er farget av kulturelle og personlige begrensninger.

Som kristen er det naturlig for meg å ta utgangspunkt i hva jeg tror er Guds vilje for mitt liv. Jeg tror Gud har absolutte ønsker – som er til det beste for oss – for hvordan alle mennesker til alle tider skal leve livene sine, som omhandler hvordan vi skal forholde oss til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket forøvrig, og at det å gå imot Guds vilje er det vi kaller «synd». Jeg ønsker å leve livet mitt etter Guds vilje, men er som alle andre mennesker en synder. Syndene mine kan jeg heldigvis få tilgivelse for, siden Jesus døde for alle våre synder på Golgata.

I tillegg til generelle regler for hvordan jeg skal leve livet mitt, er misjonsbefalingen i Matteus 28, 18-20 sentral for min livsførsel: «Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»» Jeg tror at Gud vil at jeg skal bruke livet mitt på å spre budskapet om Ham til alle mennesker som ikke kjenner ham. Og det prøver og ønsker jeg å innrette livet mitt etter.

Jeg tror også at Gud vil – og at det er til det beste for oss – at alle mennesker skal tilhøre og engasjere seg i et kristent fellesskap, en kirke/menighet. Jeg tror dette kristne fellesskapet er til åndelig og medmenneskelig oppbyggelse for den enkelte kristne og at det er en institusjon som kan og skal jobbe for å vinne stadig flere mennesker for Jesus og at det skal jobbe for å skape et bedre samfunn. Derfor engasjerer jeg meg aktivt i en menighet. Selv om jeg har vært med i et kristent fellesskap hele mitt liv, var det først etter jeg ble med i Bjølsen Misjonskirke at jeg ble virkelig bevisst på hvilken plass et menighetsfellesskap bør ha i en kristens liv. Enda mer bevisst på dette ble jeg etter besøket i Willow Creek Community Church i Chicago høsten 2004. Dette er en megakirke med over 20000 medlemmer, som har en enorm nød for å nå mennesker i sitt nærmiljø, en nød som vi alle burde strebe etter å ha.

I sitt essay om The Beatles’ «In My Life» fra Rubber Soul i MOJO nummer 81 fra august 2000 siterer Chris Ingham Jimmy Webb på følgende: «This is John and Paul at their absolute best. Though they were still young men, there is little doubt that they are ‘coming of age’, as the lyric clearly indicates an increased awareness of their own mortality.»

Jeg har visst at jeg skal dø siden jeg var ganske ung. Men jeg har ikke alltid vært helt bevisst på hva det vil si. Fram til jeg var litt over tjue år, tenkte jeg til en viss grad at det som skjedde, skjedde, og at det mer eller mindre skulle være sånn. Her impliserer jeg ikke at jeg var en slags (pre)determinist, men prøver å illustrere at jeg var mindre bevisst mine egne valg. For noen år siden begynte jeg imidlertid å bli virkelig klar over hvilke konsekvenser min egen mortalitet har for mine valg og for resten av livet mitt. Jeg følte noe av det samme som de to Beatlene gjorde i denne alderen. Jeg begynte å bli mer bevisst på hva jeg skal gjøre i og med livet mitt: Jeg har cirka seksti år igjen å leve. Jeg rekker ikke å gjøre alt. Derfor må jeg prioritere og velge noe, og dermed velge bort noe annet. De ulike bestanddelene i livet mitt må balanseres opp mot hverandre, og favorisering av en ting går på bekostning av en annen.

Men hva skal disse valgene og prioriteringene baseres på? Jeg ønsker jo ikke å kaste bort tiden min. Jeg vil ikke leve et meningsløst liv. Men hva er det som kan gi livet mitt mening? I denne serien av miniessays skal jeg prøve å forklare hvordan jeg lever og planlegger å leve resten av livet mitt og hvorfor jeg lever og planlegger å leve resten av det slik.


Da vi ble voksne