Filmer


I denne serien presenterer jeg en historisk-analytisk tilnærming til mine interesser.

Den første filmen jeg kan huske å ha sett, er The Great Mouse Detective, som jeg så på kino med min kusine Laila Øverland og hennes kjæreste Olav Vikse. Dette var i 1986, og var min introduksjon til filmverdenen. Omtrent samtidig åpnet Monte Video på Grasåsen, og en kveld leide vi moviebox og noen tegnefilmer. Dette ble av familien ansett som en suksess, og mine foreldre gikk til innkjøp av en stor og dyr videospiller. Den kostet seks tusen, og det var ganske mye spenn for 20 år siden.

Monte Video.jpg
The beginning

I begynnelsen leide vi mest tegnefilmer, både da det var familien som leide, og da vår sekstenårige dagmamma Mette leide med oss (Eli-Ann og meg). Hun snakket også ofte i detalj om filmer som hun så sammen med sine jevnaldrende venner, så som The Omen (1976), The Exorcist (1973) og The Curse (1987). Jeg husker godt da hun fortalte om scenen der Damien sykler på moren sin med trehjulssykkelen, og scenen der det avdekkes at han har «tatovert» 666 i skalpen. Jeg var naturligvis redd i lang tid etterpå, skvetten og pinglete som jeg var. Vedlegg.

Mette Hanne og Eli-Ann.jpg
Mette og Eli-Ann, Hanne helt til venstre

Etter noen år med tegnefilmer begynte jeg å bli moden for live action-filmer. Et kritisk vendepunkt her var da min tidligere nevnte kusine tok med meg på Home Alone på kino i Oslo i slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991. Dette var ikke noe jeg umiddelbart sa ja til, hun måtte nærmest tvinge med meg, men jeg er selvsagt meget takknemlig for det i dag. Etter å ha sett denne tweenagerperlen, ble jeg straks mer sugen på å se «ordentlige» filmer.

Styla av Laila.jpg
Styla a’ Laila

Kjetil og jeg leide ofte filmer til sleepovers hjemme hos meg. Som oftest fikk jeg 50 spenn av mamma, og det holdt til tre filmer; 2 til 20 kr og 1 til 10. Blant filmene vi så som jeg har best minner fra finner vi Freaky Friday (1976), Free Willy (1993), Malcolm (1986), Car 54, Where Are You? (1994) og selvsagt Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991). Blant de mer kuriøse titlene finner vi The Happiest Millionaire (1967).

Freaky Friday 1976.jpg

Min kjære nabo Hanne var også en kilde til kulturell atspredelse og vekst. Sammen med henne så jeg blant annet Adventures in Babysitting (1987), Uncle Buck (1989), Problem Child-filmene, Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) og mye annet. I tillegg husker jeg coverne til filmer som hennes eldre søsken leide, som for eksempel Loverboy (1989), Switch (1991) og lignende.

Uncle Buck.jpg

I tillegg var naturligvis vår alles beste venn TV’en en kilde til utforskning av filmjungelen. Jeg tok opp filmer i hytt og pine – og sparte på dem – på VHS-kassetter, som vi kjøpte for 79 kroner stykket på Monte. Hver og en av dem står fremdeles selvsagt i det lageret vi kaller ”hjem” i Arendal.

By now hadde jeg utviklet en egen filmsmak. I begynnelsen var jeg veldig glad i alt med John Candy, men etter hvert ble jeg mer og mer glad i såkalte crazykomedier, typisk med Leslie Nielsen i hovedrollen. Favorittene mine inkluderte selvsagt slagere som Hot Shots-filmene og Naked Gun-filmene, men på grunn av denne lidenskapen har jeg i senere tid også måtte pine meg gjennom kalkuner som The Creature Wasn’t Nice (aka Naked Space, 1983; en slags parodi på Alien (1979)) og Mr. Magoo (1997, en slags drittfilm).

Repossessed.jpg
En av mange parodifilmer jeg så uten å ha sett originalen(e)

Imidlertid gikk jeg sjelden på kino i perioden 1990-1993, til tross for at det var nettopp der jeg hadde fått min første filmåpenbaring med Home Alone. Men også dette skulle bli forandret. Takket være en amerikansk jøde, utdødde virveldyr og datagrafikk. På forsommeren 1993 så jeg en nyhetssending på TV2 der det var en innslag om en ny storfilm som hadde blitt enormt populær i USA. Vi fikk også se en scene derfra (den der Dr. Grant og kidsa blir møtt av en flokk med flyktende dinosaurer), og jeg forsto det slik at filmen het Dinosaurs.

Da vi var på campingferie i Nissedal i juli samme år (samme sted som vi var hvert år), møtte jeg en liten kid som het David. Han var amerikansk, og tilbrakte ferien i Norge sammen med familien. Faren ble for øvrig veldig imponert over at jeg klarte å score med et brassespark i en fotballkamp på campingen. Anyway, jeg spurte David om han hadde sett filmen Dinosaurs, og selv om han ikke umiddelbart forsto hva jeg mente, viste det seg at han hadde sett den og digget den.

David Dinosaurs.jpg
David

Filmen det er snakk om, er selvsagt Jurassic Park (1993). Jeg husker at veldig mange i klassen, deriblant Ronnie Hagen (naturligvis), hadde sett den på kino, og de skrøt alle fælt av den. Vi gikk i sjuende klasse, altså første året på ungdomsskolen, og var dermed i perfekt aldersgruppe for denne filmen. Kivle spurte om vi skulle gå og se den, og jeg husker at jeg var litt skeptisk, men jeg ble med til slutt. Noe jeg selvsagt ikke angrer et sekund på. Jeg synes filmen var dritbra, men også ganske skummel, siden jeg på den tiden var mildt sagt lettskremt. Så da vi tok bussen (Ring Nord, selvsagt) hjem om kvelden, gikk jeg den vanlige bilveien hjem istedenfor å ta snarveien gjennom ”skogen”.

Jurassic Park.jpg

Det er viktig å skyte inn her at jeg på dette tidspunktet fremdeles ikke anså meg selv som spesielt filminteressert, og at jeg ikke hadde spesielt mye peiling på verken filmer, skuespillere, regissører eller de fleste andre ting ved filmverdenen. Ikke så jeg spesielt mange filmer heller, verken på kino eller på video.

Da vi gikk i åttende klasse, fikk vi besøk av en fyr som holdt foredrag om videovold og skrekkfilmer og den slags. Han nevnte blant annet titlene på en del filmer, og så skulle vi rekke opp hånda hvis vi hadde sett dem, og mens folk rundt meg rakk opp hånda hele tiden, forble min hånd i ro hele kvelden. Han viste også en del klipp fra ulike filmer som jeg aldri hadde sett, men som jeg allikevel kjente til. Jeg husker spesielt godt en scene han viste oss fra A Nightmare on Elm Street (1984), nemlig den der den kvinnelige protagonisten sitter på skolen og drømmer om Freddy Krueger. Jeg husker at jeg syntes den var sinnssykt skummel. Derfor var det sinnssykt nydelig å se hele filmen 1. juli 2004. En deilig film på alle måter.

A Nighmare on Elm Street.jpg

En annen film jeg husker fra dette foredraget, og som jeg syntes var enda skumlere enn Elm Street, var The Fly II (1989). Han viste oss den scenen der dama fra eneren ligger og føder, og plutselig kommer ”barnet”; et beist i en kokong. Syden bad jeg syntes det var! Da jeg så filmen for første gang 10. oktober 2003, syntes jeg selvsagt den var ganske dårlig. Kul, men dårlig. Eneren (med Jeff Goldblum), som jeg så fem dager tidligere, er mye bedre.

The Fly II.jpg

Selv om jeg følte meg som en outsider på dette foredraget, var det uten tvil noe som festet seg hos meg. Året etter, i niende klasse, holdt jeg tale under avslutningen for kullet vårt, og da sa jeg nemlig blant annet: ”En annen episode jeg vil trekke frem, er når vi hadde besøk av en omreisende foredragsholder i åttende klasse. Jeg regner med at de fleste husker ham, siden han snakket om video og vold. Foredraget varte i nesten tre timer, og det var veldig interessant. Jeg tror at alle var enige i det fornuftige han sa, og at han ga oss noe å tenke på.”

Andre filmer jeg så på midten av nittitallet som gjorde stort inntrykk på meg, var Forrest Gump (1994), Outbreak (1995) og Independence Day (1996). Jeff Goldblum har jo hovedrollen i både Jurassic Park og Independence Day, og han ble derfor favorittskuespilleren til både Brynjulf og meg. Vi gledet oss lenge til han skulle spille i The Lost World: Jurassic Park (1997), men det ble jo en nedtur.

Independence Day.jpg
Et stort øyeblikk for en enkel sjel

Da jeg begynte på videregående, var jeg fremdeles ingen filmkjenner eller spesielt interessert i film. Vi gikk på kino iblant, og vi leide video nesten hver uke med femkløveret, men film var ikke noe vi tenkte mye på eller snakket mye om. Jeg husker at noen av de andre gutta i klassen snakket om Trainspotting (1996), Pulp Fiction (1994) og andre filmer fra midten av nittitallet som det var mye ståhei knyttet til. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Jeg var fornøyd med å se Spielberg og Leslie Nielsen-drit.

Dette skulle forandre seg da jeg begynte å henge mer og mer sammen med Misjonskirke-gjengen. Stein er uten tvil den enkeltpersonen som har hatt mest betydning for utviklingen av min filminteresse. Vi to reiste oftere og oftere på kino, og så gjerne to og tre filmer etter hverandre på vår elskede Saga Kino. Vi så også filmer på video relativt hyppig, og jeg merket at jeg generelt ble mer og mer interessert i film.

Saga Kino.jpg

Da jeg fant American Film Institutes liste over de 100 beste amerikanske filmene noensinne i oktober 1998, var det ingen vei tilbake. Jeg husker at jeg hadde sett elleve av dem, men hadde selvsagt aldri hørt om klassikere som Citizen Kane (1941), Raging Bull (1980) eller Mr. Smith Goes to Washington (1939). Jeg kjente imidlertid til et par av de gamle filmene på lista. Gone With the Wind (1939), som min mor hadde tvunget meg til å se da jeg gikk i åttende klasse. Og It’s a Wonderful Life (1946), som jeg hadde sett bruddstykker av i oppveksten rundt juletider. Jeg bestemte meg snart for å prøve å se (og kjøpe) så mange som mulig av filmene som sto på denne lista.

Citizen Kane.jpg

Like etter dette hadde vi dessuten vårt aller første filmmaraton. Fra The Circle of Leif: ”20. desember 1998 – Jeg arrangerte denne lørdagskvelden den aller første filmmatinéen. Jeg hadde invitert “sossegjengen” fra Hisøya og det meste av gjengen i Misjonskirken, men oppmøtet fra sossegjengen var skralt på grunn av Jon Thomas Brekkes attenårsdag og fra Misjonskirke-gjengen var det laber interesse. Denne julematinéen var imidlertid viktig på grunn av tre ting: Det var første gang Knut Elmenhorst var med oss, det var første gang Olav Skutlaberg var med oss og det var den første i en lang rekke med filmmatinéer. På programmet stod for øvrig Home Alone, Home Alone 2: Lost in New York, Santa Claus og White Christmas. Rangering: 55 (51)” Og dermed var en tradisjon født.

Santa Claus The Movie.jpg

Jeg bestemte meg også for at jeg skulle begynne å skrive ned alle filmene jeg så, fra og med første januar 1999. Den siste filmen jeg så før jeg begynte å skrive liste, var Poltergeist (1982). Dette var en film jeg faktisk hadde lengtet etter å se ganske lenge, og vi så den hos Tom i Solbakken 8 på nyttårsaften fra 22.00 – 00.00. Den første filmen jeg så etter at jeg begynte å skrive liste, var The Devil’s Advocate (1997), som vi tidligere hadde sett på kino (selvsagt).

Nå var det ingen vei tilbake. Filminteressen var sådd, og siden har den bare vokst. Jeg husker at jeg så The Matrix på førpremieren 2. juli 1999. Da skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort innen filmhistorien. Jeg husker at jeg så It’s a Wonderful Life ”for ordentlig” for første gang 21. desember 1999. Da skjønte jeg for alvor hvor sterkt filmmediet kan være. Når det brukes riktig.

Wonderful Life.jpg

De første årene etter at filminteressen min for alvor var født, så jeg veldig mange klassikere. Bonnie and Clyde (1967), The Godfather-filmene, King Kong (1933), Greed (1925), Psycho (1960), Swing Time (1936), Chinatown (1974), The Usual Suspects (1995) osv. I begynnelsen kunne det være vanskelig å få tak i filmer av interesse. Det begrenset seg til det jeg kunne leie på Monte eller Saga, det lille jeg hadde råd til å kjøpe, og det som gikk på TV. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, skulle dette forandre seg.

Cinemateket skulle bli en kilde til filmglede som jeg tidligere bare hadde drømt om. Her kunne jeg se nesten alt jeg lengtet etter. Det første semesteret etter at jeg hadde oppdaget Cinemateket, altså våren 2001, var jeg ofte på kino der tre ganger i uken, av og til for å se to filmer på samme kveld, og nesten alltid alene. Huff. Det beste som har skjedd på Cinemateket var imidlertid da jeg tok med Tony for å se Psycho 10. oktober 2001. Nå har jeg ikke vært på Cinemateket på over et år, og det er like greit. Jeg ble etter hvert lei av å gå dit alene, sitte i en sal med dårlig luft uten godis eller brus og se franske kunstfilmer. That’s not how I fell in love with cinema.

Anyway, nå hopper vi fram i tid. 2001 ble et helt sprøtt år, da jeg så hele 329 filmer for første gang og 39 filmer om igjen. Det var kanskje litt i meste laget, selv om jeg ikke følte det slik på den tiden. I 2002-2004 så jeg rundt 200 i året, men 2005 skulle bli nok et crazy år. Jeg så hele 371 filmer for første gang, og 19 filmer om igjen. Dette hadde flere årsaker. Nils flyttet inn, og vi så haugevis av filmer sammen. Men han flyttet ikke inn før på høsten, så det er ikke hele grunnen. En annen årsak er nemlig at tilgangen på filmer bare syntes å bli større og større. Det ble hele tiden billigere og billigere å kjøpe DVD’er på Platekompaniet og Play, og jeg fikk av en eller annen grunn stadig mer penger mellom hendene. 2006 skulle også bli et ganske solid år, med 301 nye filmer inn gjennom øynene.

Tilgangen på klassikere ble imidlertid mindre med årene. Rett og slett fordi jeg etter hvert har sett dem alle sammen. I 1999 så jeg 22 7th heaven-filmer. 20 i 2000. 27 i 2001. 14 i 2002. 1 i 2006. Og det var Schindler’s List (1993). (Riktignok får nok kanskje The Departed (2006) 7 neste gang jeg ser den.) Men filminteressen min har altså ikke stagnert av den grunn. Tvert imot har den bare utviklet seg i stadig nye retninger. Nå for tiden er jeg spesielt interessert i ungdomsfilmer fra åttitallet (sannsynligvis på grunn av Peter Pan-komplekset mitt; jeg vil ikke bli voksen), og da spesielt filmer som inneholder tenåringer og dataspill i en herlig røre.

Peter Pan Syndrome.jpg

Derfor ble jeg naturligvis ekstatisk da jeg fant Joysticks (1983) i Arendal i fjor sommer. Jeg har også fått kjøpt meg The Wizard fra 1989 (både på VHS og DVD), som visstnok er mer eller mindre en infomercial for Super Mario Bros. 3 og Nintendo Power Glove i spillefilmformat, men som selvsagt elskes av fansen. Og senest nå i påska fikk jeg et nydelig påskeegg i filmformat. Hjemme hos Stine fant jeg en gammel film med tittelen The Last Starfighter (1984) på VHS. Hør bare på denne plotsynopsen fra AllMovie:

“Trailer-park teenager Lance Guest regularly escapes from his humdrum existence by playing the video game Starfighter. His expertise at this recreational endeavor attracts the attention of affable stranger Robert Preston. Before he knows what’s happening, Guest is whisked by Preston into the outer reaches of the galaxy! It turns out that the Starfighter game is being played in deadly earnest in outer space, and that Guest is expected to join Preston’s Star League, then do battle with the wicked Kodan forces. The contrast between Guest’s earthbound life as the son of single-mother Barbara Bosson and his new position as Starfighter is daunting at first, but soon the boy is manning a spacecraft and zapping the baddies as though he’s been doing it all his life. While the film didn’t stir up enough business to warrant a sequel, the Starfighter video game remained a much-sought-after commodity by joystick-happy «warriors» all over the country.”

The Last Starfighter.jpg

Syden så deilig! Jeg har selvsagt bestilt den fra Amazon. Wikipedia hevder at ”The film’s premise was based on the well-known urban myth that video arcade games were in fact military recruitment tests for fighters.” Har aldri hørt om denne myten, men it’s all good!

Men filminteressen min begrenser seg heldigvis ikke bare til ungdomsfilmer fra åttitallet. Tyske stumfilmer, science fiction fra femtitallet, blaxploitation fra søttitallet, film noir, skrekkfilmer fra nittitallet og Hitchcock-thrillere er bare en liten del av det som fenger meg. Nesten alle sjangere og stilarter er interessante, og det nydeligste som finnes er selvsagt å ha filmmaraton, der vi ser ti relativt ulike filmer. Ikke alle av disse ti filmene er bra, naturligvis. Men det er heller ikke målet. Som Steven Jay Schneider sier i sitt forord til 1001 Movies You Must See Before You Die:

«What’s the old saying, something along the lines of ‘even if you could have filet mignon every single day, once in a while you’re bound to crave a hamburger?'»

First film ever.png

There’s a new king in town.

I går så Nils, Tomba og jeg Da Hip Hop Witch fra 2000. Syden bad!

Hip Hop Witch1.jpg

At denne filmen får 1,7 på IMDb er et hån mot 1,7. Den overraskende høye ratingen skyldes selvsagt at mange vittigperer gir filmen 10 stjerner.

På DVDHuset.no er det en fyr som gir følgende anmeldelse:

«Da Hip Hop Witch er en skarp og vittig parodi på The Blair Witch Project, som utspiller seg i de mørkeste avkrokene av hip hop undergrunnen og viser noen av dens ypperste kunstnere på slak line. Slik har du aldri opplevd selveste Eminem, Ja Rule, Mobb Deep og sågar Vanilla Ive!. Her er masser av fet rap og forrykende scener med en strøm av uforglemmelige one-liners. Og selv om Da Hip Hop Witch for det meste er ekte godteri til fansen, klarer den også å kommentere mer alvorlige emner som kunstnerisk autensitet og rettighetene til et kulturelt uttrykk.»

Dante ville selvsagt plassert denne anmelderen sammen med Brutus og Cassius.

Hip Hop Ratings2.bmp

Og jeg som foreslo den nydelige Babes in Arms. Ååååå…

Babes in Arms.jpg

Vel, da var vinterferien nesten over, og jeg har ikke fått skrevet særlig mange blogginnlegg. Sorry. Men nå kommer nok et oppsamlingsinnlegg om ting som har skjedd.

Sørlandssenteret.jpg
Noen snør ned, mens andre koser seg. Sydénskt!

Forrige helg, fra lørdag til tirsdag, hadde jeg besøk av mine foreldre og min søster. På mandagen kom også onkel Tass og tante Elsebeth på besøk. Det var stas, men jeg har dessverre ingen bilder fra begivenheten. Takk for besøket og for de materielle og immaterielle godene jeg mottok!

På tirsdag klokka tolv troppet Tony opp på døra, siden vi hadde avtalt playdate. Folka mine hadde ikke reist enda, så Tony – gentleman som han er – kjørte folka mine til bussterminalen på Grønland. På vei hjem plukket vi opp resten av pakkene fra Gudmund på posten, 9 videospillkonsoller, 14 bøker og 158 filmer. Etterpå spilte vi selvsagt Super Smash Bros. til Nintendo 64 og så to filmer, Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later…. Dr og Fru Gnikk var også på besøk en liten tur, og ble meget imponert og forlystet over synet av de tretti år gamle spillkonsollene.

Her er Tonys versjon av historien: «Da jeg kom dit, var foreldrene hans på vei til å dra; de hadde nemlig vært på besøk hos ham siden lørdagen. Så vi kjørte dem til sentrum. Og på vei hjem plukka vi opp 6 esker med spill og bøker til den Atlastiske. Også benket vi oss foran tv-en. Vi spilte vel i 3 timer og fikk sett to filmer: Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later

Under ser vi et helt vanlig bilde av Tony, som som vanlig spiller gitar:

Tony på gitar.jpg
Stairway to 7-Eleven

På onsdag fikk jeg installert TV-spillmuseet i boden, og det ser nå halvveis anstendig ut. På kvelden var det cellegruppe hos Nils, og etter cellegruppa reiste Tomba og jeg hjem til meg. Vi skulle nemlig ha filmmaraton på torsdagen, og da lønner det seg jo at Tomba overnatter, slik at vi kan begynne å se med en gang vi våkner. Vi varmet opp på onsdagskvelden med å se Jurassic Park (1993). Nydelig! Jeg holder nemlig på å lese romanen nå, så derfor var jeg så sinnssykt klar for å se den. Og snille Tomba var selvsagt med på det.

Planen var å sette ny rekord, ved å se 10 filmer på én dag. Det klarte vi, og her er selvsagt oversikten over filmene vi så:

The Outsiders (1983)

The Outsiders.jpg

Denne har mange stjerner i hovedrollene, og er i tillegg regissert av Francis Ford Coppola. Den handler om sosiale forskjeller og sosial tilhørighet i Tulsa, Oklahoma i 1966. Det er The Greasers (rebellene) mot The Socs (sossene), og sympatien vår ligger naturlig nok hos de fattige Greasers.

Klassisk sitat: «Randy: You can’t win. You know that, don’t you? It doesn’t matter if you whip us, you’ll still be where you were before, at the bottom. And we’ll still be the lucky ones at the top with all the breaks. It doesn’t matter. Greasers will still be greasers and socs will still be socs. It doesn’t matter.»

Jeg likte denne veldig godt, og ga den 5+.

But I’m a Cheerleader (1999)

But Im a Cheerleader.jpg

Denne filmen handler om cheerleaderen Megan, som blir sent på en seksualterapileir av sine foreldre, siden de mistenker henne for å være lesbisk. Det viser seg å være en riktig antagelse, og på denne leiren finner hun «den ekte kjærligheten» med rebellen Graham.

Denne var ålreit; den tar opp et alvorlig tema på en morsom måte, men lykkes ikke helt i gjennomføringen. Jeg ga den 4.

Dead End (1937)

Dead End.jpg

Nok en film om klasseforskjeller, denne gangen i New York. Undertittelen er «Cradle of Crime», og da sier det seg vel selv at budskapet i filmen er at kriminaliteten i samfunnet skapes på grunn av nettopp klasseforskjeller.

Bogarts karakter (ikke hovedrollen, dette var før Bogart ble stor stjerne) er en tidligere gategutt fra østkanten av Manhattan som har slått seg opp som kriminell og som nå kommer tilbake til sitt tidligere strøk. Han finner riktignok ikke det han kom for, og blir etter hvert drept av en rettskaffen mann. Det skjer andre ting også.

Denne var ganske bra, jeg ga den 6-.

Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991)

Turtles II.jpg

Cowabunga! Første gangen jeg så denne filmen var på vår årlige danmarkstur med familien Askildsen høsten 1991. Det var en herlig opplevelse, og jeg ble deilig skremt. Da Kjetil fylte 12 år påfølgende april, leide vi filmen på Monte Video (selvsagt). Men da gikk det ikke like smertefritt. Jeg fikk mareritt om natta og ble sprengredd. Jeg løp hjem til Vestre Solbakken rundt klokka fire.

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde sett filmen om igjen før nå på torsdag, og det er jo ganske sprøtt i seg selv. Å se den om igjen var riktignok ganske herlig, selv om det selvsagt ikke var verken like skummelt eller like kult som for femten år siden (det hadde jo vært ille). Rapsekvensen med Vanilla Ice helt mot slutten av filmen hadde jeg helt glemt (jeg ante jo ikke hvem Vanilla Ice var da han var populær), så det var en ekstra bonus.

Skilpaddene fikk 4-. Høy nostalgifaktor, men ikke allverdens mer.

The Bride and the Beast (1958)

The Bride and the Beast.jpg

Ed Wood er jo kongen av dårlige filmer, og han har skrevet manuset til denne. Plan 9 from Outer Space er jo herlig crackalarious, men denne var ikke like festlig. Den handler om en dame som finner ut at hun i sitt tidligere liv var gorilla, og om hvordan bryllupsreisen (til Afrika) til henne og hennes ektemann skal vise seg å bli skjebnesvanger.

Dette makkverket fikk 2+.

Tarantula (1955)

Tarantula.jpg

På 50-tallet kom det haugevis av godbiter innenfor to relaterte sjangre: Sci-fi og «big bug»-horror. Det disse sjangrene hadde til felles var at de reflekterte hvordan den nye teknologien og vitenskapen («The Atomic Age», må vite) påvirket det amerikanske samfunnet, og at de som regel alltid handlet om kommunister – mellom linjene, naturligvis. Les Seeing Is Believing for mer bakgrunnsinfo. Jeg har lest den, og kan anbefale den.

Denne filmen er, sammen med Them! (1954), et av høydepunktene i big bug-sjangeren, og var meget fornøyelig. Den handler om en vitenskapsmann som forstørrer en edderkopp til hundre ganger normal størrelse og hvordan denne kan bekjempes. Jeg ga den 5.

Defense Play (1988)

Defense Play.jpg

Etter å ha kjøpt denne på Saga i romjula, spådde jeg følgende i innlegget «We got it all on VHS»: «Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.»

Det stemte. Jeg ga den 4+.

Me and You and Everyone We Know (2005)

Me and You.jpg

))<>((

Jeg ga den 5+.

Better Off Dead… (1985)

Better Off Dead.jpg

Selv om man kanskje ikke skulle tro det, er dette en ungdomsfilm utenom det vanlige. John Cusack har hovedrollen som en tenåring som blir dumpet i starten av filmen, og som derfor er ganske deprimert i store deler av historien. Den eneste måten han kan vinne henne tilbake på, er ved å slå den nye kjæresten til eksen sin i et alplinrace. Det klarer han, men finner ut at den ekte kjærligheten finnes et annet sted.

Dette høres kanskje ikke så uvanlig ut, men mange elementer i filmen (for eksempel en sekvens med dansende og syngende hamburgere) gjør at denne virkelig er snål.

Jeg likte den ganske bra, og ga den 4.

April Fool’s Day (1986)

April Fools Day.jpg

En nydelig grøsser med et deilig cover fra åttitallet, med flere twists enn én. En gjeng ungdommer skal ut på en øy for å feire første april sammen, og da skjer det litt av hvert. Jeg skal ikke komme med noen spoilere her, men kan love at filmen blir bedre etter hvert som den skrider fram.

Jeg ga denne også 4.

Dette var selvsagt tidenes beste filmmaraton, takk til Tomba som stilte opp (og til Kristian, som var med på så mange filmer han hadde tid til).

Marathon.jpg
Puh

I løpet av torsdagen var det noen som ringte meg på mobilen. Jeg hadde selvsagt av lyden, men så det senere, og gulesidera nummeret. Der fant jeg ut at det var Spaceworld som hadde ringt, og jeg skjønte at det var fordi de hadde fått inn Wii til meg. Jeg gadd ikke ringe tilbake, for jeg ville helst kjøpe Wii på Spiderman, siden jeg vil støtte dem.

Så på fredag reiste jeg til Spiderman, men de hadde ikke en eneste maskin inne. Jeg tuslet slukøret videre til Spaceworld, men de hadde gått videre til nestemann på listen da jeg ikke hadde tatt telefonen. Så dermed stod jeg uten Wii. For å hevne meg, gikk jeg på Platekompaniet og kjøpte masse som jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst på.

Wii.jpg

Jeg reiste hjem igjen til Tveita, og på senteret stakk jeg innom Spaceworld for å høre om de hadde fått inn. De hadde de, men alle var selvsagt bortbestilt for lengst. Da gikk jeg hjemover, men i døra snudde jeg, og stakk innom Edwis leker, bare for å høre om de tilfeldigvis hadde fått inn noen maskiner. De hadde fått inn én maskin, og de hadde ingen venteliste. Jeg gliste fra øre til øre, og kjøpte den umiddelbart. Etterpå gikk jeg rundt på senteret og sanket wiimotes og nunchucks og spill.

På fredagen hadde jeg besøk av Bjarte og Kjell, og Stein kom i 22.30-tiden. Han har vært på besøk i helga, nemlig. Vi spilte selvsagt mye Wii, men fullt Wii-liv ble det først på lørdagen, da det tredje burgerpartyet ble avholdt. Femten stykker var på besøk, og alle koste seg med burgere, fries, Coke og videospill – American Style!

McDonalds adbusters.jpg

Og alle var enige om at det hadde vært en fin uke.

I det forrige innlegget mitt om filmmaraton, «42,195», skrev jeg at det beste forslaget til filmmaraton ville bli belønnet med premie. Det har jeg selvsagt ikke glemt, og seieren går til Andreas Rønningen, som hadde det klart beste forslaget, og han blir premiert med gratis Coca-Cola i mitt hjem resten av livet.

I en kommentar til forrige filmmaratoninnlegg etterlyste Gudmund omtale av det såkalte tvangsmaratonet. Dette skjedde en helg i februar 1999. Vi hadde blitt enige om at vi skulle velge 3 filmer hver, som vi altså skulle tvinge den andre til å se. Gudmund valgte et opptak av en livekonsert med dc Talk, Misery og Alive, mens jeg valgte Mary Poppins, The Sound of Music og Gone With the Wind. Knut Elmenhorse var selvsagt med på kalaset.

Clockwork.jpg
Kan umulig være skadelig

Maratonet fikk en dårlig start for min del, jeg klarte å søle melk og frokostblanding over sofaen til Myhren & Co., og fikk meget sterke allergireaksjoner på katta deres. Jeg overnattet hos Gudmund, men Elmen stakk hjem. Vi ble nødt til å se Alive på søndagen, men Gone With the Wind ble det ikke noe av. Jeg ble nemlig veldig dårlig, og vet ikke om det skyldtes katta, katta + noe annet eller bare noe annet.

Mye kan tyde på det sistnevnte. Fredagskvelden i forveien hadde vi nemlig spilt innebandy i gymsalen på Moltemyr med Junioren i Arendal Frikirke, og etterpå reiste Kjetil og jeg opp til meg, hvor vi så Private Parts (Howard Stern). Jeg husker tydelig at jeg sa til Kjetil at jeg følte på meg at jeg kom til å bli syk, og at han sa at jeg garantert kom til å bli det med den innstillingen.

Uansett, syk ble jeg, og jeg var faktisk sengeliggende i ei uke. Jeg klarte ikke engang å se filmer, så dårlig var jeg. Dette er for øvrig siste gangen jeg kan huske å ha vært så syk at jeg har måttet holde senga.

What to see.bmp
What to see?

Anyways, dette innlegget skal handle om en annen type filmmaraton. På bussen på vei inn til Oslo 2. januar klekket nemlig Tomba, Nils og jeg ut en ny maratontype: 1-7-maraton. Dette går ut på at vi ser én film som får 1 på skalaen, én som får 2 osv. i stigende rekkefølge.

Men hvordan skal filmene velges ut? Det kan gjøres på fire uliker måter (her brukes Nils og Leif som eksempler):

1. Ved å se filmer som begge har sett og er enige om ratingen av
2. Ved å se filmer som bare jeg har sett, og som jeg tror Nils vil være enig i ratingen av
3. Ved å se filmer som ingen har sett, men som vi tror vi vil være enige om ratingen av
4. Ved å se en salig miks av de ovennevnte, og som vi er enige om/jeg tror Nils vil være enig i/vi tror vi vil være enige om ratingen av

Den skarpe leser vil kanskje innvende at det her mangler en måte (X. Ved å se filmer som bare Nils har sett, og som han tror jeg vil være enig i ratingen av), men puh-leez don’t go there.

Seven.jpg

Nå følger selvsagt forslag til de fire ulike måtene å velge ut filmer på:

1. Ved å se filmer som begge har sett og er enige om ratingen av

1’er: The Bogus Witch Project (2000)
2’er: Men at Work (1990)
3’er: Maximum Overdrive (1986)
4’er: Moscow on the Hudson (1984)
5’er: Deja Vu (2006)
6’er: Crash (2004)
7th heaven: It’s a Wonderful Life (1946)

Wonderful Life.jpg

2. Ved å se filmer som bare jeg har sett, og som jeg tror Nils vil være enig i ratingen av

1’er: Return to Oz (1985)
2’er: Alien3 (1992)
3’er: Carousel (1956)
4’er: The Scarlet Letter (1926)
5’er: The Hudsucker Proxy (1994)
6’er: All the King’s Men (1949)
7th heaven: All the President’s Men (1976)

All the Presidents Men.jpg

3. Ved å se filmer som ingen har sett, men som vi tror vi vil være enige om ratingen av

1’er: I.F.O. (Identified Flying Object) (1985)
2’er: The Ape (1940)
3’er: The Brain That Wouldn’t Die (1962)
4’er: A League of Their Own (1992)
5’er: Dark City (1998)
6’er: Henry V (1989)
7th heaven: The Big Parade (1925)

The Big Parade.jpg

4. Ved å se en salig miks av de ovennevnte, og som vi er enige om/jeg tror Nils vil være enig i/vi tror vi vil være enige om ratingen av

1’er: Manos: The Hands of Fate (1966)
2’er: Cop and 1/2 (1993)
3’er: American Wedding (2003)
4’er: Marvin’s Room (1996)
5’er: Pleasantville (1998)
6’er: The Truman Show (1997)
7th heaven: L.A. Confidential (1997)

LA Confidential.jpg

Da jeg var hjemme i Arendal i jula, fortsatte kjøpefesten av utdaterte lagringsmedier. Jeg kjøpte i alt 288 VHS-kassetter på Saga Video i Blødekjær, og fikk slept alt til Tveita ved hjelp av Gudmund. Takk!

Saga Video.jpg
Mecca, apparently

Her kommer et lite utvalg av de filmene jeg kjøpte. Jeg har delt dem inn i seks ulike kategorier, og presenterer ti filmer fra hver kategori.

«De bra» – filmer som visstnok skal være veldig bra, men som jeg av diverse årsaker ikke har fått sett enda:

Henry V (1989)

Henry V.jpg

Kenneth Branagh kan jo som kjent sin Shakespeare, og denne er ikke noe unntak, skal man tro kloke sjeler som har sett den. Jeg har tidligere sett 1944-versjonen uten teksting, det anbefales ikke (selv om filmen i seg selv var bra, var det vanskelig å henge med språklig).

The Outsiders (1983)

Outsiders.jpg

En av de få severdige Coppola-filmene jeg ikke har fått med meg. Denne har nesten utelukkende stjerner på rollelisten, inklusive Rob Lowe, Matt Dillon, Patrick Swayze, Emilio Estevez, Ralph Macchio (aka Karate Kid) og Tom Cruise (aka Loco). Den handler etter sigende om gjengoppgjør og klasseforskjeller og sånn. Sikkert bra!

Hoop Dreams (1994)

Hoop Dreams.jpg

Ekstremt kritikerrost dokumentar om to afro-amerikaneres drøm om å bli basketballstjerner.

Jeux d’enfants (2003)

Jeux d enfants1.jpg

Franskmenn. Kjærlighet. Regn. Hele soundtracket er visstnok variasjoner av «La vie en rose», Edith Piafs signatursang.

The Quiet American (2002)

Quiet American1.jpg

Michael Caine i storslag, etter hva jeg forstår. Og en glimrende historie attpåtil, sies det, basert på en bok av Graham Greene. Dette lover godt.

Menace II Society (1993)

Menace II Society1.jpg

En skikkelig ‘hood-film er jo ikke å fornekte. Jeg likte Boyz n the Hood veldig bra, så denne vil nok også falle i smak.

Wo de fu qin mu qin (1999)

The Road Home1.jpg

Denne kinesiske filmen er visstnok ei perle. I sitt essay «Ok life’s a fact» i boka Mitt liv som film nevner Tore Renberg den i samme åndedrag som It’s a Wonderful Life, og han er etter essayet å dømme en like stor fan av sistnevnte som meg. Så dette kan bli både kostelig og koselig.

Cookie’s Fortune (1999)

Cookies Fortune1.jpg

Altman er jo en regissør som både lager gull og gråstein. Denne er visstnok i hvert fall sølv, og det er godt nok for meg. Heck, gråstein er også godt nok for meg, men det er en helt annen sak. Med seg i gruvedriften har han Glenn Close, Julianne Moore, Liv Tyler og Chris O’Donnell, og da burde det jo være duket for to meningsfylte timer.

Dead Man (1995)

Dead Man1.jpg

Jeg har hatt sansen for det lille jeg har sett av Jarmusch, og gleder meg derfor til denne noe alternative westernen. Med Johnny Depp i hovedrollen og cinematografi i svart/hvitt er det enda to grunner til å glede seg.

Diarios de motocicleta (2004)

Motorcycle Diaries1.jpg

Denne biopicen om Che Guevara er kanskje litt vel hypet, men kan allikevel vise seg å være genuint bra. Det vil tiden vise, jeg gleder meg i hvert fall.

 

«De interessante» – filmer som jeg ikke har så mye kjennskap til fra før, og som virker interessante, men som like gjerne kan vise seg å være crap fra ende til annen:

Naked Lunch (1991)

Naked Lunch.jpg

David Cronenberg er jo selve kongen av «interessant, men ikke nødvendigvis bra»-regissører. Filmene hans handler om sære folk som opplever sære ting på en sær måte, og Cronenberg er veldig opptatt av det rent kroppslige. Denne er visstnok ikke noe unntak, som handler om en fyr som blir avhengig av insektsstøvet til en exterminator. Gull eller gråstein? Tiden vil vise.

Schtonk! (1992)

Schtonk.jpg

Den norske tittelen på denne filmen er Hei, Hitler!, og det må vel være et godt tegn. Den handler om to sleipe folk som publiserer Hitlers dagbøker, og er basert på en sann historie. Dette lover godt, men kan fort gå begge veier.

True Confessions (1981)

True Confessions a.jpg

Ikke overraskende er Robert De Niro en av mine favorittskuespillere, og jeg har derfor sett de fleste av filmene han medvirker i. Denne er et hederlig unntak, og kan fort vise seg å bli nydelig. Den handler om den sanne historien om skuespilleren Elizabeth Short, aka Black Dahlia, som ble grusomt drept i en alder av 22 år.

Det kom for øvrig en ny film om henne nå, med blant annet den elskverdige Scarlett Johansson på rollelisten og Brian De Palma i regissørstolen.

Disco Pigs (2001)

Disco Pigs.jpg

En gutt og en jente blir født omtrent samtidig på samme sykehus og vokser opp i nærheten av hverandre. De utvikler et forhold som er nærmest telepatisk, men så blir det noe kluss, slik det gjerne blir i en narrativ. Filmen har 6.3 på IMDb, men bare 707 stemmer.

Superstar (1999)

Superstar.jpg

Kanskje en veldig festlig film om ei mildt sagt keitete jente som prøver å bli superstjerne. Folk fra Saturday Night Live har hovedroller og regi. Dårlig rating på IMDb (4,3), men jeg har trua.

The Man Who Cried (2000)

The Man Who Crieed.jpg

Jeg er en stor fan av Christina Ricci, og kjøpte derfor alt jeg kom over av henne. Denne filmen hadde jeg aldri hørt om før, og storyen virker noe snål. Den involverer russiske jøder, nazister og Johnny Depp i rollen som en berømt hesterytter. Så da blir i hvert fall Nils fornøyd.

The Kid Stays in the Picture (2002)

The Kid Stays in the Picture.jpg

Denne dokumentaren handler om Robert Evans, som 34 år gammel ble sjef for Paramount Pictures. Han bidro da til å produsere The Godfather, Rosemary’s Baby, Love Story og Chinatown. Men så kom nedturen. Visstnok veldig bra, sier noen (dokumentaren, ikke nedturen).

Fail Safe (2000)

Fail Safe.jpg

En stjernespekket film med George Clooney, Harvey Keitel, Richard Dreyfuss, James Cromwell og Don Cheadle i rollene! Men den er laget for TV. Woot? Den får riktignok 7,1 på IMDb, og det er ikke verst for en TV-produksjon. Den handler om en amerikansk pilot som får i oppdrag å slippe en atombombe på Moskva under den kalde krigen. Kan bli spennende.

October Sky (1999)

October Sky.jpg

Handler om å finne seg selv i et lite bygdesamfunn i California. Gripende eller kjedelig? Høy IMDb-rating og entusiastiske kommentarer virker lovende.

Salem’s Lot (1979)

Salems Lot.jpg

Da jeg først fant denne filmen på Saga antok jeg at den var ganske dårlig, men kjøpte den selvsagt uansett. Imidlertid viste det seg at den er basert på en bok av Stephen King (riktignok slettes ikke alltid et kvalitetstegn), og at den får anstendige 6,3 på IMDb. Så denne kan nok være festlig og/eller skremmende.

 

«De streite» – filmer som kanskje ikke er bra, men som er store produksjoner og/eller har store stjerner i rollene og/eller er ganske store publikumsfavoritter, og derfor må regnes som A-filmer:

Rocky II (1979), Rocky III (1982), Rocky IV (1985), Rocky V (1990)

Rocky II.jpgRocky III.jpgRocky IV.jpgRocky V.jpg

Tidligere har jeg faktisk bare sett eneren og toeren. Eneren er veldig nydelig, toeren var bare okay. Men resten må selvsagt sees, spesielt nå som den forhåpentligvis deilige sekseren kommer.

Caddyshack (1980)

Caddyshack.jpg

Det fantes faktisk en tid da Chevy Chase og Rodney Dangerfield var morsomme, og da Bill Murray var morsom på en ikke-melankolsk måte. Denne golfkomedien er visstnok et prima eksempel på det, og den scorer faktisk hele 7,2 på IMDb, noe som slettes ikke er verst for en komedie fra 1980.

Cliffhanger (1993)

Cliffhanger.jpg

Denne thrilleren har jeg hatt lyst til å se lenge! Stallone og Schwarzenegger leverer jo nesten alltid varene i actionfilmer (i komedier suger de alltid), så dette blir nok underholdende.

Domestic Disturbance (2001)

Domestic Disturbance.jpg

Travolta er jo en deilig mann, men denne filmen er vel heller middels. Kommentaren som er «featured» på IMDb lyder «Exceptionally mediocre», og filmen får bare 5,2 i rating.

Along Came a Spider (2001)

Along Came a Spider.jpg

Dette er også en film jeg har hatt lyst til å se lenge. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke sett den da den var på kino, og også i etterkant har den unnsluppet meg. Den har gått på TV noen ganger, men hver gang har det skjedd noe kluss. Morgan Freeman har kanskje blitt litt devaluert de siste årene, men jeg liker ham fremdeles. Hvorvidt denne filmen er verdt å se, er jo fremdeles et ubesvart spørsmål.

The Majestic (2001)

The Majestic.jpg

En av de ytterst få filmene med Jim Carrey (etter gjennombruddet) som jeg ikke har fått sett. Denne ble jo liksom aldri noen blockbuster, og er heller ingen favoritt hos kritikerne, til tross for at den ble laget i Jim Carreys gullalder.

Men jeg øyner lys i tunnelen. Roger Ebert skryter den opp i skyene, og alt som nevnes i samme åndedrag som Frank Capra må jo være severdig: «It flies the flag in honor of our World War II heroes, and evokes nostalgic for small-town movie palaces and the people who run them… Frank Darabont has deliberately tried to make the kind of movie Capra made, about decent small-town folks standing up for traditional American values. In an age of Rambo patriotism, it is good to be reminded of Capra patriotism–to remember that America is not just about fighting and winning, but about defending our freedoms.»

Mmmmm…

Behind Enemy Lines (2001)

Behind Enemy Lines.jpg

Krigsfilm med stjerner i hovedrollene er jo ikke alltid et kvalitetstegn i vår tid, men denne virker ålreit. Den har imidlertid blitt kritisert for at den er for patriotisk ovenfor den amerikanske regjeringen. Like that’s a bad thing, or something.

A League of Their Own (1992)

A League of Their Own.jpg

Tom Hanks. Madonna. Geena Davis. Baseball. What’s not to like? Tydeligvis noe, siden denne «bare» får 6,9 på IMDb.

Marvin’s Room (1996)

Marvins Room.jpg

Man skulle jo tro at denne filmen skulle være dritbra! Robert De Niro, Leonardo DiCaprio, Meryl Streep og Diane Keaton er jo skuespillere som en regissør er heldig å bare få én av, og her finnes det altså fire av dette kaliberet. But somewhere along the way, Dorothy must have strayed off the yellow brick road. For den får bare 6,5 på IMDb og 3,5 på AllMovie.

The Human Stain (2003)

The Human Stain.jpg

Anthony Hopkins, Nicole Kidman og Gary Sinise i et seriøst drama kan jo umulig være å forakte. Denne handler om en universitetsprofessor, rasisme og «noe i fortiden», og det kan jo sikkert bli ålreit.

 

«De nostalgiske» – filmer som jeg har et spesielt forhold til fra barndommen/tweenagerårene:

Anything for Love (aka Just One of the Girls) (1993)

Just One of the Girls.jpg

Denne filmen har jeg et mildt sagt spesielt forhold til. Jeg leide den i begynnelsen av tenårene, og opplevde da for første gang å se nakne jenter. Filmen har bare 11-årsgrense i Norge, men «R» i USA. Nicole Eggert (Summer i Baywatch) er Corey Haims (kongen av tenåringsfilmer på åttitallet, en utdatert taper på nittitallet) kvinnelige motspiller, men henne får man ikke se avkledd.

Da Monte Video gikk konk sommeren 1999, var denne filmen en av de cirka femti VHS’ene jeg kjøpte. Men av årsaker jeg i dag ikke kan forstå, ønsket jeg ikke å ha den lenger i 2001. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, kvittet jeg meg med cirka femti VHS’er og to hundre CD’er. Just One of the Girls var altså ikke blant dem. Men året etterpå følte jeg altså at jeg måtte kvitte meg med den. Jeg stakk innom Spiderman og hørte om de ville betale meg noe for den, men det var de ikke interessert i, så det endte opp med at jeg ga den til dem gratis. Jeg skulle gjerne betalt gode penger for å forstå tankene jeg hadde på den tiden. Heldigvis fikk jeg altså kjøpt den inn igjen nå, til 20% av den prisen jeg betalte på Monte.

Car 54, Where Are You? (1994)

Car 54.jpg

En av de mange filmene Kjetil og jeg leide på Monte i tweenager- og tenårene våre var en film ved navn Mad Copp. Den har jeg aldri klart å oppdrive på IMDb, så jeg forsto at Mad Copp var den «norske oversettelsen» av en ukjent engelsk tittel. Jeg husket filmen som ganske middels, med enkelte morsomme scener.

Da jeg oppdaget den på Saga i jula, var jeg først i tvil om jeg skulle kjøpe den. Jeg kjøpte nemlig ikke alle filmene jeg hadde sett tidligere og som jeg har et forhold til fra barndommen, men da jeg snudde den for å se originaltittelen, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. Car 54, Where Are You? var nemlig en tittel jeg mente å huske igjen fra IMDbs Bottom 100-liste, og joda, ganske riktig er denne perlen virkelig en Z-film. Med latterlig lave 1,8 i rating er det faktisk den eldste filmen på listens Topp/Bunn 10, og det er i seg selv ganske imponerende! Jeg gleder meg til å se denne om igjen. Dr. Cox fra Scrubs har en av hovedrollene.

Super Mario Bros. (1993)

Super Mario Bros.jpg

Da vi deltok i Nintendo-NM i Arendal i 1993, kom jeg på førsteplass, Sina på andreplass og Kjetil på fjerdeplass. Alle unntatt jeg fikk to billetter til den nye filmen om Super Mario, noe jeg syntes var urettferdig (jeg fikk riktignok en Super Nintendo m.m.). Så Kjetil spanderte mer eller mindre villig en av sine billetter på meg, og vi hadde to ålreite timer på Saga kino. Jeg husker imidlertid at jeg allerede da var voksen nok til å synes at dette ikke var spesielt bra, men dette er jo uansett en film jeg bør ha. Jeg må også få kjøpt meg The Wizard fra 1989.

Loverboy (1989)

Loverboy.jpg

Dette er en av de filmene i denne kategorien som jeg ikke har sett, men som jeg har et forhold til av andre årsaker. Jeg husker godt at Grethe, søsteren til Hanne, leide denne filmen da jeg var ti-elleve år gammel, og at jeg syntes den så ganske kul ut, men også at coveret var ganske utfordrende (et annet cover enn det som står over, men jeg har ikke klart å oppdrive det på nettet). Nå skal jeg altså endelig få sett den, bare 16 år etter. For et rikt og spennende liv jeg lever.

Remote (1993)

Remote.jpg

Denne leide jeg på Monte da jeg var 13 år gammel, og syntes vel da at den var passelig kul, men heller ikke noe mer. Den er en fattigmanns blåkopi av Home Alone-filmene, og er ikke overraskende en rett-på-video-rull. Allikevel er det en av de filmene jeg har et spesielt forhold til, kanskje fordi jeg aldri har møtt noen andre som har sett den (såvidt jeg vet).

Out on a Limb (1992)

Out on a Limb.jpg

Denne har jeg heller ikke sett før, men jeg husker at jeg en gang var på ei videosjappe med Olav Vikse, mannen til min kusine, og skulle leie film. Jeg var ganske klar for å se denne (siden jeg var tweenager), men Olav var ikke like sugen. Jeg husker spesielt godt at han sa at han hadde sett så mange filmer med Matthew Broderick at han var lei av ham. Hver gang jeg har sett coveret på denne filmen i ei videosjappe, har jeg tenkt på denne episoden, som nå altså endelig skal få sin forløsning.

Who’s Harry Crumb? (1989)

Whos Harry Crumb.jpg

Denne filmen husker jeg at vi så i et fødselsdagsselskap på barneskolen en gang, og det var den første filmen jeg så med John Candy. Han ble umiddelbart min favorittskuespiller, og jeg leide nesten alt jeg kom over med ham i årene som fulgte. Jeg har imidlertid aldri sett denne igjen, og jeg gleder meg derfor til oppleve den på nytt.

She’s Out of Control (1989)

Shes Out of Control.jpg

Denne filmen har jeg også et spesielt forhold til uten å ha sett. Hanne snakket nemlig ofte om filmen Ikke rør min datter, som er denne klassikerens norske oversettelse. Hanne likte den veldig godt, mens jeg ikke kunne skjønne hvordan hun kunne like den. Jeg blandet den nemlig alltid sammen med Not Without My Daughter, som på norsk het Ikke uten min datter. Men nå er i hvert fall mysteriet løst, og jeg kan glede meg til nok en godfilm fra slutten av 80-tallet.

Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991)

Dont Tell Mom the Babysitters Dead.jpg

Denne perlen, som jeg etter hvert har forstått er litt av en kultfilm, så jeg mange ganger i begynnelsen av tenårene. Den kombinerer på en måte Home Alone og Adventures in Babysitting (som jeg også har et meget sterkt forhold til fra barndommen, av to grunner: For det første fordi den på norsk het Barnevaktens mareritt, og det samme gjorde The Sitter, en visstnok meget skummel skrekkfilm fra 1991 (som for øvrig var en av de 288 filmene jeg kjøpte nå), og det førte til samme typen forvirring som nevnt ovenfor. For det andre fordi jeg husker at Hanne en februarlørdags ettermiddag i 1990 insisterte på at vi skulle se denne filmen istedenfor å spille Super Mario Bros. Dette var smertelig for meg, og jeg husker at dette var på den tiden vi var kommet til level 2-2 (den første svømmeverdenen).), og resultatet er meget tilfredsstillende.

På Wikipedia kan vi lese: «Although released in 1991, Don’t Tell Mom is often considered the last of the 1980’s-style teen comedies, and has become a cult classic. A modest box-office success at the time of its release, it is a perennial favorite on television and cable TV.»

Planes, Trains & Automobiles (1987)

Planes, trains, automobiles.jpg

Den norske tittelen på denne filmen er Neste stopp, Chicago?, og jeg presset igjennom at skolefilmen vi skulle lage på Stinta i sjuende klasse skulle hete Next Stop, Hospital! siden jeg var en stor fan av denne. Uavhengig av dette er det en klassisk 80-tallskomedie med både John Candy og Steve Martin. Is nice!

 

«De fengende» – filmer med covere som er såpass fengende at de er kjøpverdige (som oftest fordi de er hilariouse, men ikke alltid)

Denne kategorien var absolutt den vanskeligste å plukke ut kun ti eksempler til. Se eget innlegg om videocovere senere.

Slugs, muerte viscosa (1988)

Slugs.jpg

Dette er kanskje ikke det beste av disse coverene, men jeg synes allikevel det har en viss sjarm, og en spesielt fin detalj er bildet av jenta i båten på baksiden. Filmen er vel så som så, den får 3,0 på IMDb, men inneholder visstnok noen fine detaljer for «ekte horrorfans». Så gjenstår det å se hva det skal bety.

Homewrecker (1992)

Homewrecker.jpg

Den lille luringen skriker jo etter oppmerksomhet! På baksiden av det norske coveret står det: «Robby Benson spiller Dr. David Whitson, et datageni som jobber med utvikling av atomvåpen. Han er en stille og rolig mann. Da et av våpensystemene han har designet går forferdelig galt, tar Whitson ferie og tar med seg sin avanserte datamaskin. Ved hjelp av maskinen skaper han en hushjelp med kvinnelige karakterer. Ettersom tiden går tar hushjelpen Lucy stadig over større deler av livet hans. Når Davids kone og datter kommer på besøk, viser Lucy to uventede sider … sykelig sjalusi og morderisk sinne.»

Mer hilarious storyline enn dette er det vanskelig å legge opp til, så dette blir nok nydelig. På IMDb er det hele 51 stykker som har stemt, så dette er rene Titanic.

Breeders (1986)

Breedersa.jpg

Nok et nydelig cover som fenger og stjeler oppmerksomheten til intetanende videokunder (i hvert fall meg). På forsiden av det norske coveret står det: «Trusselen kommer fra verdensrommet! Alle offer var unge kvinner!!!» Ååååå… Hilarious! En ekstra bonus: Hele 2,9 i IMDb-rating.

My Mom’s a Werewolf (1989)

Werewolf.jpg

Et nydelig cover som sier alt. Den fullstendige AllMovie-plotsynopsen lyder: «An average housewife (Susan Blakely) is transformed into a werewolf after being seduced by a stranger (John Saxon). Only her daughter and friend can save her from remaining an animal forever.» Mer trenger man vel ikke si! Glimrende! 3,1 på IMDb.

Used Cars (1980)

Used Cars.jpg

Denne filmen er faktisk regissert av Robert Zemeckis, og får hele 6,5 på IMDb. Men det var selvsagt ikke derfor jeg kjøpte den. Coveret, som så mange andre fra 80-tallet, viser hvor deilig det kan være med tegninger fremfor fotografier.

Byttinger (1991)

Byttinger.jpg

Dette hilariouse coveret skriker jo «norsk sosialrealistisk drama – stakkars dem som faller utenfor – norsk filmbransje styres av sosionomer» som intet annet cover jeg noensinne har sett. Og joda, på baksiden kan vi lese: «I 2 uker skal 3 jenter og 4 gutter med kriminell bakgrunn lære å samarbeide på en tur i den norske fjellheimen. Ved å gi ungdommene en positiv tro på seg selv skal deres destruktive krefter overvinnes, mener sosialarbeiderne bak prosjektet. Hvis det ikke lykkes, er det rett tilbake til fengselet for ungdommene. Men fjellet, isbreen og isolasjonen byr på overraskelser ingen hadde regnet med. Plutselig er fjellturen forvandlet til en kamp på liv og død, hvor ungdommene må kjempe sammen for å overleve.»

Hele 10 personer har funnet det for godt å stemme på denne perlen på IMDb, som får en susende middelmådig 5,2-rating.

Don’t Open ‘Til Christmas (1984)

Christmas.jpg

Denne filmen beskrives som en rutinegrøsser, men coveret er like fullt en nytelse. Klikk her for å se et enda sprøere cover.

Three O’Clock High (1987)

Three oclock high.jpg

Dette er klassisk tenåringsfilmcoverkunst fra åttitallet på sitt beste. Jeg merker at jeg blir mer og mer glad i tegnede covere. Filmen er nok også riktig så trivelig, med hele 6,7 i IMDb-rating, og Steven Spielberg uoffisielt luskende i kulissene. Alltid et godt tegn på åttitallet. Tittelen spiller vel på Gregory Peck-klassikeren Twelve O’Clock High fra 1949.

Defense Play (1988)

Defense Play.jpg

Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.

I.F.O. (Identified Flying Object) (1985)

IFO.jpg

Dette coveret er ekstremt nydelig. Enkelt, men samtidig mystisk. «They gave it life. They gave it power. They never meant to give it control.» sier taglinen på toppen av coveret. Siste setning bakpå coveret lyder: «Med humor og spenning viser I.F.O. oss at fremtiden ligger hos ungdommen, som ved hjelp av forståelse og kjærlighet vil seire over elektronikkens makt.» Sydénskt! Finnes det i det hele tatt nydeligere covere å oppdrive?

Da jeg fant denne filmen på Saga, var jeg ikke i tvil et sekund om at jeg skulle kjøpe den. Selvsagt ikke fordi jeg trodde den var bra, men på grunn av det deilige coveret. Filmen viser seg imidlertid å være langt dårligere enn jeg trodde. Med lusne 1,6 på IMDb og «featured» kommentar som lyder «Lommel’s cinematic water torture» må denne filmen virkelig være bad! Dette beviser bare det vi alle vet: «Don’t judge a book by its cover – appreciate the cover and burn the pages.»

 

«De sære» – filmer som man må ha en større enn middels filminteresse for å kunne sette pris på (eller i det hele tatt klare å se fra start til slutt, i noen tilfeller):

Denne kategorien er nært beslektet med den forrige, men ikke overlappende. 

The Mafu Cage (1978)

Mafu Cage.jpg

Denne filmen er nok mildt sagt sær! Fra AllMovie kan vi lese: «What they don’t indicate is just how downright weird this simultaneously shrill and stylized picture is.»

Fra to ulike kommentarer på IMDb kan vi lese:

«Wow. This movie gave me a headache. … I respect them for trying to do something different…..but different doesn’t always mean «Good». Avoid like the plague.»

«This movie was flat out weird. … WEIRD!!! … Anyway, Cissy kills her pet monkey and threatens to commit suicide when she can’t get another one. After cutting her wrist, her sister gives in and gets her another one. One day Ellen hears Cissy screaming and sees her beating the monkey to death with a chain. ISSUES!!!!!!!!!!!! Cissy then kills her sister’s boyfriend, whom she hated. She then causes her sister to go crazy and eventually the sister dies.» (Absurd nok gir denne kommentatoren filmen 5 av 10 stjerner.)

Da jeg på besøk hos Tom og Marit i romjula leste ulike anmeldelser av denne på nettet, satt jeg og lo så jeg grein. Filmen ler jeg nok ikke like mye av, men tårer kan det fort bli en del av.

The Clan of the Cave Bear (1986)

Cave Bear.jpg

Fra baksiden av det norske coveret kan vi lese: «Dette er den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35.000 år siden! Cro Magnon-jenta Aya (Daryl Hannah) blir adoptert av neandertalere og vokser opp som om en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å tenke og handle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens…» Weird enough for you?

Benny’s Video (1992)

Bennys Video.jpg

Michael Haneke kan sine saker, og har blant annet gitt oss perlen Funny Games. Denne er minst like sær, og handler om en fjortenåring som lever i sin «egen virkelighet av TV-bilder, videoopptak og videofilm», som det står på baksiden av det norske coveret. Filmen får hele 7,2 i IMD-rating, men er nok allikevel ganske out there.

The Hit Man (1991)

Hit Man.jpg

Den «norske» tittelen på denne filmen er Movie Magic. På framsiden av coveret kan vi lese «Etter UFO-reisen er lånehaien ikke helt den samme…» Hvis du ikke umiddelbart ser linken mellom «hit man», «movie magic», «ufo-reisen» og «lånehaien», så trøst deg med at det er flere av oss. Coveret er, som man ser, en fornøyelse i seg selv, så nå er det bare å håpe på at filmen leverer. Hele 12 personer har funnet det for godt å stemme på denne filmen, som får overraskende høye 4,7 på IMDb.

The Beast from 20,000 Fathoms (1953)

Beast 20000.jpg

Dette er faktisk en liten klassiker, og har mange fans rundt omkring. Jeg satser på å bli en av dem, men det er jo i det hele tatt ganske sært å se filmer fra 50-tallet, sies det. Film handler ikke overraskende om en dinosaur som blir vekket til live på grunn av noen atomsprengninger, og deretter raserer store deler av New York. Yummy!

Gummi-Tarzan (1981)

Gummi Tarzan.jpg

Iversen vil sikkert protestere fælt på at denne perlen har havnet i denne kategorien, men det må vel innrømmes at kun de som har et forhold til Gummi-Tarzan-boka fra barndommen vil ha glede av denne. Jeg har det, og gleder meg følgelig som en fisk til å se den.

Boxing Helena (1993)

Boxing Helena.jpg

Hvis Cronenberg er kongen av regissører som lager filmer som er «interessante, men ikke nødvendigvis bra», så er David Lynch kongen av regissører som lager filmer som rett og slett er sære. Denne filmen er laget av dattera hans, Jennifer Lynch, og intet tyder på at hun er mindre sær. Ifølge Wikipedia handler filmen blant annet om akrotomofili, noe som ikke gjør saken bedre. Filmen får bare 3,7 på IMDb, men har godt over 3000 stemmer.

Hin helgu vé (1993)

Hin helgu ve.jpg

Å se islandske filmer i det hele tatt må jo oppfattes som ganske sært, og denne filmen er tydeligvis ikke for alle. Den handler om en ung gutt, Gestur, og hans møte med seksualiteten, personifisert ved den 20 år gamle Helga. Det norske coveret avslutter sin omtale slik: «Mange har funnet denne filmen svært dristig, men det faktum at den er mye brukt i undervisningsøyemed i barneskoler bekrefter den direkte tilnærmingen til emnet.» Den som har skrevet dette fikk neppe 1.0 på sin examen logigum ved Universitas Osloensis.

Cop and 1/2 (1993)

Cop Half.jpg

Denne filmen er kanskje for mainstream til å havne her, sier du? Det kan kanskje stemme, men denne filmen er visstnok så bunnskrapelig dårlig at det er en prøvelse å se hele sammenhengende. Fra vår venn IMDb kan vi lese:

«As bad as you think it is, 31 May 1999
Until he died, Gene Siskel kept making fun of Roger Ebert for giving this movie a positive review. That’s certainly more funny than anything in this movie! A short but to the point review: UNFUNNY! Not one laugh! Yes, Reynolds needed the money, but surely he could have found something of better quality – couldn’t he? Cliched, blandly directed, sweet to the point of giving diabetes! UGH!»

Filmen var i lang tid inne på IMDbs Bottom 100-liste, men klarte mirakuløst nok å karre seg opp derfra. Kudos!

Movie Movie (1978)

Movie Movie.jpg

En snål film, som gir seeren to filmopplevelser på en gang. Filmen er presentert som et helaftens kinoprogram fra «de gode, gamle dagene». Først er det en boksefilm i svart/hvitt, siden en reklamebit fra en flyfilm (preview) og deretter en sprudlende musikal i farger. Dette er nok ikke alles cup of tea, men filmen får faktisk hele 6,3 på IMDb, og «featured» kommentaren har som overskrift: «Wonderful but only for old movie buffs». De finnes det jo en del av, og jeg er en av dem.

Interessant nok er dette omtrent det samme som Quentin Tarantino og Robert Rodriguez skal gjøre med sin nye dobbeltfilm Grind House. Den kommer selvsagt til å kicke ass noe sydénskt!

 

Ellers ble så godt som alt med Corey Haim, av og med Clint Eastwood, med Sylvester Stallone, med John Candy, med Jeff Goldblum, med Leslie Nielsen, med Patrick Dempsey, med Eric Stoltz, av David Cronenberg, med Jack Nicholson, med Steve Martin, med Dan Aykroyd, av Wam og Vennerød, med Johnny Depp, med Christina Ricci, med Michael J. Fox, med Robert de Niro og med Charlie Sheen kjøpt over en lav sko.

VHS.jpg
Know your roots

Siden planen om å kjøpe opp eBay gikk i vasken (foreløpig), ble jeg nødt til å finne en annen måte å bli kvitt millionene jeg tjener i min kommunale jobb på. Og valget var naturligvis enkelt: Amazon.com, alles beste venn, skulle bli mitt nye offer (eller omvendt?). Jeg inngikk samme avtale med Gudmund som gjaldt under eBay-tiden.

Amazonas.jpg
Modern-day shopping centre

Det første jeg kjøpte var selvsagt Zapped!, som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg. Deretter gikk det mye i dårlige skrekkfilmer, middelmådige ungdomsfilmer og bøker om videospill. Høydepunktene inkluderer:

School Spirit (1985)

School Spirit.jpg

Plotsynopsen fra Amazon lyder som følger: «The only thing keeping Billy Batson from the girl of his dreams is one little condom — or rather the lack of one. Lucky Billy finds one at an all-night roadhouse — but speeding back to his girl, he is killed in a head-on collision with a truck. Now invisible, Billy must find his sweetheart and rekindle her fire — but when he comes back to school as a ghost, his first stop is the girl’s locker room, and he’s beginning to «see» all the possibilities!»

Dette må jo være freakin’ hilarious! Og coveret er noe av det bedre jeg har sett!

Babes in Arms (1939)

Babes in Arms.jpg

Judy Garland har som kjent lenge vært min favorittskuespillerinne, men denne musikalfilmen har jeg dessverre ikke sett enda. Imidlertid har jeg sett klipp fra den i That’s Entertainment-trilogien, og de virker meget lovende! Det samme gjelder for øvrig Garland-Rooney-klassikere som Girl Crazy, Babes on Broadway og Strike Up the Band, men de kostet vanvittig mye på Amazon (selv om de er på VHS, slik som denne). Kjipern.

The Curse (1987)

The Curse.jpg

I den siste infotainmentmailen jeg skrev, «Ding Dong Ditch» 16. november 2005, fortalte jeg litt om mitt forhold til min dagmamma i 1987-88, Mette:

«Delvis relatert (ihvertfall tematisk) til denne historien, er historien om min dagmamma Mette og filmene hun fortalte om. Jamfør fra selvbiografien The Circle of Leif (les helst hele):

September 1987 – Etter den ganske så stabile barnevakten Wenche, kom Mette som barnevakt. Hun var en sexy sekstenåring som jobbet svart, og jeg drømte ofte om at vi skulle være de to eneste menneskene igjen på jorden. Da kunne vi bare elske og spise kylling. Mette var jo voksen, og så mange slemme filmer (The Exorcist, The Omen o.l.). Disse så vi aldri, men den første dagen vi leide filmer glemmer jeg aldri. Tegnefilmer og Knott og potetskruer. Jeg fikk også eget lånekort på Monte Video denne dagen, og innehaver Jarl Eidem var i sarkastisk humør som vanlig. Jeg kysset Mette på hånden hver dag, som en ekte gentleman. Rangering: 71 (43)

Mange av de filmene hun snakket om har jeg heldigvis – etter at jeg ble voksen og filminteressert – klart å finne frem til, og etter hvert sett, deriblant The Omen. En annen av de filmene hun snakket om i 1987 og 1988 handlet om en meteoritt som landet på jorden og forurenset drikkevannet på en gård og gjorde alle som bodde der gale. Fram til forrige uke hadde jeg ikke klart å finne fram til hvilken film dette kunne være (i rettferdighetens og åndsfriskhetens navn må det nevnes at jeg verken hadde brukt mye tid eller krefter på dette), men plutselig søkte jeg bare på Google med søkeordene «aliens contaminate drinking water horror movie». Og bingo! The Curse fra 1987 er tydeligvis filmen hun fortalte om, og som jeg nå forhåpentligvis snart skal få sett, atten år etter å ha hørt om den for første gang. Ut ifra omtalen virker den jo til å være helt elendig («this awful horror film»), og jeg gleder meg selvsagt stort til å se den. Ingen ironi.»

Child Bride (1938)

Child Bride.jpg

Denne exploitation-klassikeren må være noe utenom det vanlige! Den finner sted i et redneck paradise i midten av ingensteds i USA, og handler om den grusomme praksisen der voksne menn gifter seg med tenåringer. Dette fant visstnok sted i enkelte rurale områder på den tiden, og skjer som kjent enkelte steder i verden i dag også. Shirley Mills, hovedrolleinnehaver, ser ut til å være meget fornøyd med sin innsats i filmen på denne fansiden. Hele filmen ligger for så vidt gratis ute på Internet Archive, siden filmen i sin helhet tilhører det såkalte public domain.

The Last American Virgin (1982)

The Last American Virgin movie poster.jpg

Denne ser jo glimrende ut, og har også et meget lovende soundtrack. Anmelderen på AllMovieGuide sier at «In the end, The Last American Virgin works better as a time capsule of its period than an as a solid film, but offers enough zip and surprises to make it worth a watch for teen comedy connoisseurs.» Og det passer perfekt for meg.

Arcade Fever – The Fan’s Guide to the Golden Age of Video Games

Arcade Fever - bok.jpg

En kjempefin bok som vil bringe glede til alle.

For ordens skyld følger nå en komplett liste over kjøpene:

Tenåringskomedier
Zapped! (1982)
Zapped Again (1990)
Gimme an ‘F’ (1984)
School Spirit (1985)
H.O.T.S. (1979)
Meatballs (1979)
The Last American Virgin (1982)
The Cheerleaders (1973)
The Swinging Cheerleaders (1974)
Revenge of the Cheerleaders (1976)
Private Lessons (1981)
Joy of Sex (1984)
My Tutor (1983)

Grøssere
The Curse (1987)
Chopping Mall (1986)
Cheerleader Camp (1990)

Musikalklassikere
Love Finds Andy Hardy (1940)
Babes in Arms (1939)
Till the Clouds Roll By (1946)
Stage Door Canteen (1943)

TV-serier
The Weird Al Show – The Complete Series

Bøker om videospill
David Sheff: Game Over: How Nintendo Zapped an American Industry, Captured Your Dollars, and Enslaved Your Children
John Sellers: Arcade Fever – The Fan’s Guide to the Golden Age of Video Games
Winnie Forster: The Encyclopedia of Game Machines
Scott Cohen: Zap
Steve Bloom: Video Invaders
Tom Hirschfield: How to Master the Video Games
Zavisca: Break a Million at Pac Man
Ken Uston: Ken Uston’s Home Video ’83
Daniel Cohen: Video Games
Michael Blanchet: How to Beat the Video Games
Ralph H. Baer, Mark Wolf: The Medium of the Video Game
Tom Hirschfield: How to Master Home Video Games

Bøker om det amerikanske samfunnet
Robert Putnam: Bowling Alone – The Collapse and Revival of American Community
Robert N. Bellah: Good Society

Diverse filmer
Women in Fury (1985)

SciFi Classics Collection 50 Movie Pack, som inneholder: The Incredible Petrified World, Queen of the Amazons, Robot Monster, She Gods of Shark Reef, The Amazing Transparent Man, The Atomic Brain, Horrors of Spider Island, The Wasp Woman, Voyage to the Prehistoric Planet, Voyage to the Planet of Prehistoric Women, King of Kong Island, Bride of the Gorilla, Attack of the Monsters (aka Gamera vs. Guiron), Gammera, the Invincible, Santa Claus Conquers The Martians, Teenagers From Outer Space, Crash of the Moons (Rocky Jones), Menace From Outer Space (Rocky Jones), Hercules Against The Moonmen, Hercules and the Captive Women, Hercules and the Tyrants of Babylon, Hercules Unchained, Lost Jungle, Mesa of Lost Women, Assignment: Outer Space, Laser Mission, Killers From Space, Phantom From Space, White Pongo, The Snow Creature, Son of Hercules, Devil of the Desert vs. the Son of Hercules, First Spaceship On Venus, Zontar, the Thing From Venus (remake of It Conquered the World), The Astral Factor (aka The Invisible Strangler), The Galaxy Invader, Battle of the Worlds, Unknown World, Blood Tide, The Brain Machine, The Wild Women of Wongo, Prehistoric Women, They Came From Beyond Space, Warning From Space, The Phantom Planet, Planet Outlaws (Buck Rogers), Colossus and the Amazon Queen, Eegah, Cosmos: War of the Planets, Destroy All Planets (aka Gamera vs. Viras)

De to førstuthevede er legendariske «so bad, it’s good»-filmer, mens sistuthevede også ser ut til å være en liten perle til tross for mangelen på tilsvarende tvilsomme ære.

Robot Monster.jpgSanta Claus Conquers the Martians.jpgTeenagers From Outer Space.jpg
So schlecht, dass es gut ist

Cult Classics 20 Movie Pack, som inneholder: Chained for Life, Child Bride, Cocaine Fiends, Delinquent Daughters, Escort Girl, Gambling with Souls, Joyless Street, Mad Youth, Marihuana, The Marijuana Menace, Omoo-Omoo, The Shark God, Reefer Madness, The Road to Ruin, Sex Madness, She Shoulda’ Said «No»!, Slaves in Bondage, Ten Nights in a Barroom, Terror of Tiny Town, Test Tube Babies, The Wild and The Wicked

På Wikipedia kan vi blant annet lese følgende om the Hilton Twins, som spilte hovedrollene i Chained for Life: «In 1932, the twins appeared as themselves in the movie Freaks. In 1951 they stared in Chained for Life, an exploitation film loosely based on their lives. Eventually the sisters settled in Miami, Florida and kept a hamburger stand called the Hilton Sisters’ Snack Bar. The Hiltons’ last public appearance was at a drive-in movie theater in Charlotte, North Carolina. Their tour manager abandoned them there, and with no means of transportation or income, they were forced to take a job in a nearby grocery store.»

Sex Madness.jpgReefer Madness.jpgChained for Life.jpg
Sex, drugs and Siamese twins: The best? of exploitation

Strange Tales 20 Movie Pack, som inneholder: Alien SpeciesThe Amazing Transparent Man, Counterblast, The Doomsday MachineEvil Brain from Outer SpaceFrozen AliveThe HeadIdaho Transfer, The Lost JungleNight FrightNight of the Blood BeastPrisoner of the Lost UniverseThe Return of Dr. MabuseRobot PilotStar OdysseyTerror Creatures from the GraveThis is not a Test, Unknown WorldWar of the MonstersWarriors of the Wasteland

Mye drit her naturligvis, men This Is Not a Test synes faktisk å være ganske bra!

The Amazing Transparent Man.jpgEvil Brain from Outer Space.jpgNight of the Blood Beast.jpgThis Is Not a Test.jpg

Tales of Terror 50 Movie Pack Collection, som inneholder: The Amazing Transparent ManThe Ape Man, The BatBowery at MidnightThe Cabinet of Dr. CaligariChloe, Love is Calling YouCondemned to LiveCrimes at the Dark House, The Crimes of Stephen HawkeCrypt of the Living DeadCurse of the Headless HorsemanThe Devil BatDevil MonsterThe Devil’s Daughter, The Devil’s MessengerDevil’s PartnerEvil Brain from Outer SpaceThe Ghost WalksHands of Steel, The Head, The Ironbound VampireThe Island Monster, The Long Hair of Death, The Man with Two LivesManos: The Hands of Fate, The MansterMidnight ShadowMurder in the Red BarnNever Too Late, The Night Evelyn Came Out of the GraveNight FrightNight of the Blood BeastOne Frightened NightThe Phantom Creeps, The Phantom of Soho, The Rogues Tavern, The SadistScared to Death, The She-BeastShockSound of Horror, A Strange AdventureTales of FrankensteinTeenage ZombiesTerror Creatures from the GraveTorture ShipVampire’s Night OrgyA Walking Nightmare, The Werewolf of Washington, The White Gorilla

Das Cabinet des Dr. Caligari er en av de aller beste filmene jeg har sett i hele mitt liv, mens Manos: The Hands of Fate er en legendarisk «worst film of all time». Quentin Tarantino eier en sjelden 35 mm-kopi, og han kaller filmen en av sine «favorittkomedier». Teenage Zombies virker også «interessant».

Caligari.jpgManos.jpgTeenage Zombies.jpg
From 7th heaven to the 7th circle of Dante’s Inferno

1. Zapped! (1982)

Zapped.jpg

Jeg er som kjent veldig interessert i å se ungdomsfilmer fra 80-tallet for tiden. Og da jeg snublet over denne tilsynelatende meget nydelige filmen på Wikipedia ved en ren feiltagelse ble gleden stor! Den er en parodi på filmer som The Exorcist, Carrie, Taxi Driver og The Computer Wore Tennis Shoes, og coveret tyder jo på at den er minst like deilig som Joysticks.

Grunnen til at jeg for tiden higer og lengter slik etter filmer fra denne sjangeren og denne tidsepoken er nok at jeg – paradoksalt nok – lengter tilbake til en ungdomstid som jeg ikke hadde på 80-tallet, men som jeg skulle ønske at jeg hadde hatt: Det er fredags ettermiddag i 1986. Jeg er tretten år, og har akkurat avsluttet siste skoledag på Moltemyr skole før høstferien. Sammen med mine to beste venner drar jeg ned til Monte Video for å leie en film til kveldskosen. Og i hylla inni venstre hjørne (altså langt fra nyhetshylla) åpnebarer Zapped! seg! Joy to the world!

Slik kan det altså aldri bli nå, men i hvert fall kan jeg prøve å skaffe meg en slitt VHS-utgivelse av denne nydelige filmen fra eBay eller Amazon.

2. Lady for a Day (1933)

ladyforaday.jpg

Min favorittregissør Frank Capra har som kjent laget mange nydelige og deilige filmer, deriblant It’s a Wonderful Life og Mr. Smith Goes to Washington. Noen av dem har jeg dessverre ikke fått sett enda, men Lady for a Day synes å ha mange av de gode kvalitetene jeg forbinder med Capralicious.

Den er lett å få tak i på DVD, men koster foreløpig mer enn det jeg for tiden er villig til å betale for filmer. Kjenner jeg Play rett, synker den nok imidlertid snart til akseptabel pris.

3. Stand by Me (1986)

standbyme.jpg

Jeg har sett de fleste av de større og mindre klassikerne innen sjangeren ungdomsfilm fra 80-tallet. Et unntak som imidlertid skiller seg ut som en sår tommel er Stand by Me, basert på en bok av Stephen King. Med Kiefer Sutherland, River Phoenix og ikke minst Corey Feldman på rollelisten må jo dette være en deilig opplevelse på alle måter!

Denne kan lett og billig skaffes på DVD fra Play, men jeg har ikke fått somlet meg til å prioritere den enda… What can I say? I’m a sucker!

4. Civilization (1916)

civilization.jpg

I tillegg til dårlige og mindre dårlige ungdomsfilmer fra 80-tallet, verdsetter jeg også stumfilmer, både fra USA og Tyskland. En av de få stumfilmklassikerne jeg ikke har fått sett enda er denne Thomas Ince-produserte og -regisserte perlen som visstnok er en pasifistisk og allegorisk film om hvor ille krig er. Bra.

5. Jurassic Park IV (2008)

jurassic.jpg

Gammel kjærlighet ruster ikke, og kjærlighet til drapslystne dinosaurer er intet unntak. Selv om både toeren og treeren var heller middelmådig og begredelig, henholdsvis, har jeg et ørlite håp om at fireren skal være utholdelig. Det vil si, det har jeg ikke, men jeg vil allikevel se den.

Som jeg nevnte i mitt påskeinnlegg i april, holder Saga Video heldigvis på å selge ut sine VHS-filmer til en billig penge. Dette benyttet jeg meg selvsagt av i sommer, og kjøpte en solid ladning B- og C-filmer til spottpris. Men sommerens nydeligste filmskatt ble ikke åpenbart på Saga. Isteden var det bruktbutikken til gode gamle GummiKnut som skulle bli sommerens Eldorado. Godt gjemt i et hyllesodoma kun Arendals bruktbutikker kan være seg bekjent stod perla: Joysticks (1983)

joysticks.jpg

Et kjapt blikk på coveret røper jo umiddelbart at dette er en herlig film. En deilig film. En film som ord nesten ikke kan beskrives med ord. Men bare nesten. Som Odysseyzine så nydelig uttrykker det: «When one thinks of video game movies, one generally thinks of such masterpieces as Street Fighter, Mortal Kombat (1 and 2), The Wizard (starring Fred Savage of the Wonder Years) or Super Mario Brothers — which should have nabbed Bob Hoskins, John Leguizamo and Dennis Hopper revered places in movie history. Sure, the video game movie genre shines brightly in cinema’s history. But before all of these movies that pushed the boundaries of cinema and influenced the modern auteur, we have the godfather of video game films. Joy Sticks.»

joysticks2.jpg

For alle dere som ikke skjønte det, så er sitatet ovenfor ironisk. Alle filmene som nevnes i sitatet suger. Inklusive Joysticks. Jeg elsker den selvsagt mer enn Donald Trump elsker penger.

joysticks3.jpg

Den handler om en gjeng med kids som bruker det meste av sin tid på å henge på den lokale videoarkaden, men som møter problemer når borgermesteren ønsker å stenge sjappa fordi han ikke liker at dattera hans henger der. Dette lukter jo Oscar lang vei, og høyst overraskende blir det også anledning til å se kvinnelige attributter i løpet av de vel 90 minuttene herligheten varer.

joysticks4.jpg

Mitt elskede Wikipedia har dessverre ikke laget en artikkel om denne filmen enda, men jeg har trålet nettet etter sarkastiske, hånlige og latterliggjørende anmeldelser av mitt nye hjertebarn: MacMAME, eFilmCritic, AllMovieGuide, A.V. Club og cinematical gir åpenlyst uttrykk for sitt hatforhold til filmen. Førstnevnte sier blant annet at «Joy Sticks may very well be the one of the worst movies ever made. It’s completely devoid of any humor, interesting characters, or even «so bad it’s good» camp value. It’s just plain bad.»

joysticks5.jpg

Det stemmer ikke. Selv om dette selvsagt er annenrangs materiale på alle måter, er filmen både underholdende og interessant på flere nivåer. Og som AMG poengterer, «crude, stupid, and utterly pointless, Joysticks does serve one small, yet important purpose. It is a perfect cinematic time capsule of the point in the early ’80s when Porky’s rip-offs ruled the theaters and there was nothing more awesome to do than spend a couple hours at a video arcade with a game of Pac Man.»

Amen to that.

joysticksbw.jpg
«It’s black and white, so it’s art.»

Som kjent er det å ha filmmaraton noe av det nydeligste i livet mitt. Dette var noe vi begynte med i tredje klasse på videregående, og som slettes ikke har gått av moten enda (selv om deltakerne har blitt skiftet ut). Knut Elmenhorse var blant de som var mest glad i det i gamle dager, mens det i dag er Nils og Tomba som er lettest å lokke med.

maraton.jpg

Et filmmaraton består, som navnet antyder, av å se mange filmer etter hverandre, helst seks stykker. «Problemet» er ofte å finne ut hvilke filmer man skal se. Det finnes i hovedsak to ulike typer maraton, nemlig «samme serie»-maraton og «diverse»-maraton.

Førstnevnte kan for eksempel inkludere Halloween-filmene, Star Wars-filmene, Home Alone-filmene osv. Velger man dette alternativet, er det selvsagt lett å finne ut hvilke filmer som skal sees (etter at man har bestemt serie).

Sistnevnte, som jeg synes er mest interessant, består av filmer som ikke er i samme serie, men som allikevel kan ha en slags fellesnevner (dette kommer jeg tilbake til senere). For å holde oppe seerinteressen og -gleden, er det viktig med variasjon, og dette betyr at man må se ganske ulike filmer. Men hvordan skal disse velges ut?

emc2.jpg

Jeg har lenge tenkt på hvordan de seks filmene best kan settes sammen for at man kan oppnå best mulig tilfredsstillelse, og tror jeg nå har kommet fram til en god formel. Jeg fumlet lenge med å plassere filmer innen sjangre og tidsepoker, men kom aldri fram til et «skjelett» som fungerte. Det var alltid for mange sjangre og for mange tidsepoker, og kabalen gikk aldri opp.

Men da kom jeg på idéen om å la de seks «filmplassene» være kategorier, ikke sjangre. Én kategori kan dermed inneholde filmer fra både ulike sjangre og ulike tidsepoker, men samtidig filmer som har én fellesnevner. Det neste problemet var selvsagt å finne ut hvilke seks kategorier dette skulle være, men det løste jeg kjapt.

Kategori 1 – Fart og spenning
Det kan være greit å få kickstartet maratonet med litt adrenalin. De sjangrene som passer inn her er action, thriller, krigsfilm og gangsterfilm.

Kategori 2 – Lettere underholdning
Dernest kan det passe med å roe ting litt ned, le litt og kose seg. Sjangrene som faller inn under kategori 2 er komedie, musikal, ungdomsfilm og tøysefilm.

Kategori 3 – Dramatikk
Det finnes en tid for alt, også det alvorlige. Denne kategorien inneholder hovedsaklig dramafilmer.

Kategori 4 – Wild card
Her finnes alle de små og kanskje litt rare/uvanlige sjangrene som det også lages filmer innen. Eksempler kan være animasjonsfilmer, stumfilmer, blaxploitation, kortfilmsamlinger, avant garde, dokumentarer, eksperimentell film, sexploitation, utenlandske filmer (dvs. ikke-amerikanske), so bad it’s good-filmer osv.

Kategori 5 – Sjangerfilm
Denne kategorien er en smule ad hoc, det innrømmer jeg gjerne. Men innenfor denne faller science fiction og western.

Kategori 6 – Spøk og spenning
Kvelden må selvsagt avsluttes med noen heftige grøss. Sjangre som passer inn her er selvsagt grøsser og splatter.

I tillegg til dette kan altså de seks filmene ha en fellesnevner. Denne kan for eksempel være en regissør, en tidsepoke, en skuespiller, en spesiell tematikk eller hva som helst annet man måtte ønske. Under finner du noen eksempler. Kom gjerne med forslag selv. Premie til beste forslag. Kom med så mange forslag du vil. To ukers svarfrist.

Ultraklassikere
1. North by Northwest
2. Singin’ in the Rain
3. Citizen Kane
4. Plan 9 From Outer Space
5. The Searchers
6. Psycho

 

I Love 80’s Movies
1. Die Hard
2. The Breakfast Club
3. Rain Man
4. Nuovo Cinema Paradisio
5. Back to the Future
6. Poltergeist

breakfastclub.jpg

The Spielberg Connection I
1. Raiders of the Lost Ark
2. E.T. – The Extra-Terrestrial
3. Schindler’s List
4. Amblin’
5. Close Encounters of the Third Kind
6. Jaws

et.jpg

The Spielberg Connection II
1. Saving Private Ryan
2. The Goonies
3. The Color Purple
4. Who Framed Roger Rabbit
5. Artificial Intelligence: AI
6. Jurassic Park

goonies.jpg

New Hollywood (1967-1980)
1. The Godfather
2. Blazing Saddles
3. Taxi Driver
4. Sweet Sweetback’s Baadasssss Song
5. 2001: A Space Odyssey
6. The Exorcist

exorcist.jpg

The Depression Era
1. Angels With Dirty Faces
2. My Man Godfrey
3. It Happened One Night
4. Child Bride
5. Cimarron
6. King Kong

angels.jpg

1939 – som ofte regnes som Hollywoods beste år
1. The Roaring Twenties
2. The Wizard of Oz
3. Gone With the Wind
4. La règle du jeu
5. Stagecoach
6. The Hunchback of Notre Dame

gonewiththewind.jpg

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 1 – Home Alone 4 (2002)

Home Alone (1990) og Home Alone 2: Lost in New York (1992) var blant mine barndomsfavoritter, og jeg har sett dem nærmere tjue ganger hver. Derfor var Home Alone 3 (1997) en ganske stor skuffelse og ga litt smerte, men det kan ikke sammenlignes med smerten som fireren påførte meg. I treeren handlet storyen om en helt annen familie enn McCallister-familien fra de to første, og selv om den ikke var spesielt imponerende, var den i det minste rimelig anstendig gjennomført og fylt av høye «production values».

Fireren, en begredelig rett-på-TV-film, henter opp igjen storyen fra de to første, men presenterer en McCallister-familie og et Home Alone-univers som det gjør direkte vondt å bli kjent med:

1. Familien på 9 (2 voksne og 7 barn) er plutselig – og uforklarlig – redusert til 5 (2 voksne og 3 barn).

2. Foreldrene til Kevin skal skilles!

3. Selvsagt spilles ingen karakterer av de opprinnelige skuespillerne. Kevin spilles av en liten drittunge ved navn Mike Weinberg, mens Buzz og Megan spilles av to fullstendig uinteressante gnomer. Og alle tre er yngre enn det de er i originalene, selv om denne historien finner sted etter det som skjedde i eneren og toeren.

4. Skurken Marv er beholdt, mens Harry er forsvunnet. Isteden har Marv fått seg en kjæreste som er direkte plagsom (både for ham og publikum).

Plotet er selvsagt en blåkopi av de tre første filmene, men gjennomføringen er omtrent like vellykket som Vietnamkrigen.

Neste side »