Filmer


Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 2: The Lost World – Jurassic Park (1997)

Jeg elsker Jurassic Park. Helt siden jeg så den på kino i 1993 har jeg elsket den. Jeg husker fremdeles den kvelden som om det var i går. Og jeg lengtet lenge etter en oppfølger. Lengtet og lengtet. Og endelig kom den. I 1997. Brynjulf og jeg hadde på grunnlag av hans innsats i Jurassic Park og Independence Day gjort Jeff Goldblum til vår favorittskuespiller. Steven Spielberg, vår favorittregissør (vi kjente vel neppe navnet på andre regissører på den tiden), skulle regissere på ny. Forventningene var store.

Jeg husker godt da vi (Brynjulf og jeg) gikk hjemover fra kinoen. Vi visste ikke helt hva vi skulle si. Vi var skuffet. Spielberg hadde vist seg å være feilbarlig.

All magien fra originalen er borte. Goldblum vender riktignok tilbake for å spille matematikeren Ian Malcolm, og han gjør en habil jobb. Men plotet kan han ikke gjøre noe med. Dessverre. Selvsagt er dette en underholdende popcornfilm, og jeg har sett den mange ganger. Men den intelligente Frankenstein-tematikken (kødder du med naturen, kødder den med deg), den såre melankolien og den interessante siden ved Richard Attenboroughs karakter John Hammond (som i toeren er redusert til en bablende gnom) er borte. Shame on you, Spielberg.

Treeren var selvsagt enda dårligere, men da var skaden allerede skjedd. Det skal visstnok komme en firer i 2008, det kan jo bli nydelig.

Dette innlegget dedikeres i hovedsak til filminteresserte, og spesielt Iversen, som liker lange innlegg om film.

I går så Tony og jeg Super Size Me (2004). Den handler som kjent om en mann som skal teste hva som skjer med kroppen hans når han utelukkende spiser McDonald’s-mat i en måned. Filmen førte selvsagt til at både Tony og jeg fikk lyst til å helle i oss store mengder med fast food. Jeg gleder meg nå noe sinnssykt til Kivle og jeg skal reise til Amerika. Det er jo bare to uker til. Der skal det bli mye junk.

Senere på kvelden så jeg og Nils to filmer. Carlito’s Way (1993), som var bra. Og The Bogus Witch Project (2000), som var helt elendig. Det er den verste filmen Nils noen gang har sett. Og den kommer inn på min Bunn 10-liste (som blir publisert senere i år). På IMDb får den 1,8 i rating. Den filmen som ligger på toppen av IMDB Bottom 100, From Justin to Kelly (2003), får også 1,8 i rating. Bogus Witch har imidlertid kun 510 stemmer, og en film må ha 650 stemmer for å komme inn på bunnlista. Som den gode samfunnsborger jeg er, oppfylte jeg i dag selvsagt min plikt, og ga filmen den eneren den fortjener.

Vi visste selvsagt på forhånd at denne filmen var elendig. Jeg kjøpte den på VHS for 10 kroner i Arendal i påska (som en av 33 filmer). Grunnen til at vi så den, er at vi liker å se filmer som er «så dårlige at de blir bra». Dette er et interessant – og rimelig utbredt – fenomen. Fenomenet er interessant fordi det ikke er slik med andre kunstformer. I hvert fall ikke for meg. Jeg sitter ikke og ler hvis jeg hører musikk som er skikkelig ræva, ei heller hvis jeg leser en bok som er utrolig dårlig. Wikipedia-artikkelen «Films considered the worst ever» sier følgende om akkurat dette fenomenet:

«An interesting psychological question is why film goers often delight in mocking bad movies (see Schadenfreude). After all, we do not laugh at poor paintings (though people do sometimes mock the taste of «the art world» as represented by museums and galleries, see also the Museum of Bad Art)—rather we see them as a necessary by-product of good paintings. One difference may be the public’s resentment at what they perceive as manipulation by the major studios concerning big-budget films, at the public’s expense, as the ad campaigns often induce a major turnout on opening days regardless of the film’s actual or perceived quality. This leads them to take perverse pleasure when a studio loses millions on a poorly-made film.»

For oss begynte det nok med Kongen av «so bad it’s good»-filmer, Ed Woods Plan 9 From Outer Space (1959). Den så vi på Cinemateket 28. oktober i fjor, og den var hysterisk morsom i all sin elendighet. Jeg måtte derfor gi den ratingen 3+. Dette var ikke tilfellet med «komedien» Bogus Witch. Den var bare smertelig. Grunnen til dette er nok er at det bare er gøy hvis de dårlige filmene i utgangspunktet er ment å være seriøse. Når de liksom skal være morsomme, da er det sjelden gøy hvis de er elendige.

Et annet eksempel som underbygger denne teorien kan hentes fra mandagen, da vi så den bunnskrapelige Leslie Nielsen-komedien 2001: A Space Travesty (2000) og B-filmen Moontrap (1989). Førstnevnte er en parodifilm på sci-fi-filmer, men er milevis unna bedre parodifilmer som Airplane! (1980), Naked Gun-serien, Hot Shots-serien og Scary Movie-serien, og vi lo nesten ingenting. Moontrap, en seriøs sci-fi-film, var ufrivillig hysterisk morsom i kraft av sine effekter og sin dialog, og vi lo godt flere ganger.

Denne måten å se filmer på er heldigvis ikke over for min/vår del. Et selskap gir ut bokser med femti filmer i samme sjanger i hver boks. Til nå finnes det bokser i sjangrene mystery, horror, martial arts, war, chills, comedy, historic, dark crimes, sci-fi, family, musical, action, hollywood legends, drive-in, western, all-star, suspense, warriors og gunslingers. I tillegg finnes det en boks som heter 100 Cartoon Classics og et par bokser med episoder fra gamle TV-serier. De koster fra 199-229 på Platekompaniet, og rundt 16,5 dollar på Amazon. Play har dem dessverre ikke.

Ingen av disse boksene holder selvsagt det man kan kalle høy kvalitet. Men tre av dem, horror, family og sci-fi, har allikevel fanget min interesse. De to førstnevnte inneholder faktisk mange filmer som er bra, slik som Metropolis (1926), Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1920), Nosferatu (1922), Night of the Living Dead (1968), The Little Shop of Horrors (1960), The Hunchback of Notre Dame (1923) og The Phantom of the Opera (1925) i horror-boksen, og Till the Clous Roll By (1943), The Last Time I Saw Paris (1954), Jane Eyre (1934), A Star Is Born (1937), The General (1926), The Kid (1921), A Farewell to Arms (1932), The Scarlet Pimpernel (1935), The Black Pirate (1926), Our Town (1940) og Royal Wedding (1951) i family-boksen.


Nydelige Metropolis

Selvsagt inneholder dessuten den første og den siste mange «so bad it’s good»-filmer, deriblant de velkjente og ultradårlige Robot Monster (1953) og Santa Claus Conquers the Martians (1964), to filmer som ofte regnes for å være blant de dårligste som finnes. Og her finnes det nok mange andre perler også. Bare hør på titler som Zontar, The Thing From Venus (1966), Devil of the Desert vs. Son of Hercules (egentlig Anthar l’invincibile) (1964), Teenagers From Outer Space (1959), Voyage to the Planet of Prehistoric Women (1968) (med nydelig 1,7-rating på IMDb, men kun 177 stemmer), The Brain That Wouldn’t Die (1962) og Monster from a Prehistoric Planet (egentlig Daikyojû Gappa) (1967).

Jeg kommer nok i hvert fall til å kjøpe de tre nevnte boksene, og sannsynligvis også Cartoon-boksen. De inneholder noen få ekstremt bra filmer, en del «so bad it’s good»-filmer og mange «so bad it’s painful»-filmer, og tillegg er mange av disse filmene stumfilmer. Og det finner man ikke så billig og så lett noen andre steder. I skrivende stund har jeg faktisk bare sett 7 av de hundre filmene på IMDbs bunnliste. Lista forandrer seg jo hele tiden, og tidligere har jeg vært oppe i langt høyere prosentdel.

For all del, se først og fremst bra filmer:


Best

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 3 – The Godfather Part III (1990)

Dette er selvsagt den beste filmen på denne lista. Imidlertid er den såpass mye dårligere enn sine forgjengere at det hadde vært best om den ikke hadde blitt laget. Nå har vi en haltende trilogi istedenfor en perfekt duologi bestående av The Godfather (1972) og The Godfather Part II (1974). Alle snakker så mye om hvordan Sofia Coppola ødela filmen. Henne har jeg egentlig ikke brydd meg noe særlig om når jeg har sett den. Jeg er mer plaget av det til tider uoversiktlige plotet og mangelen på magi. Ekte følelser, lizm.

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 4: Return to Oz (1985) (og alle andre Oz-oppfølgere)

Jeg elsker selvsagt The Wizard of Oz fra 1939. Derfor gjorde det utrolig vondt å se dette makkverket på et hotellrom i California sammen med Gudmund i 2000. Denne filmen tar Dorothy tilbake til det magiske landet Oz, men det Oz-landet vi får servert her er som avføring i forhold til originalens filet mignon. De ulike figurene ser helt annerledes ut, tonen er mye mørkere, og plotet er en fornærmelse av Forrest Gumps intelligens. Syden bad! Alle andre uoffisielle (det finnes ingen offisielle) Oz-oppfølgere suger selvsagt også, men jeg har (heldigvis) ikke sett dem.

Ååååå… The horror, the horror…


Man ser jo på lang avstand at det gjør fysisk vondt å se denne filmen

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 5 – Alien3 (1992)

Jeg elsker selvsagt Alien (1979) og Aliens (1986)! De er dritrå! Treeren er derimot en skuffelse fra ende til annen. Eller fra begynnelse til slutt, om du vil. Det høres jo mer logisk ut, igrunnen. «Ende til annen» betyr jo ingenting.

Anyway, det er bare smertelig at den finnes, siden den ødelegger en ellers deilig filmserie. Riktignok suger også fireren, men da var skaden allerede skjedd. Man skulle kanskje tro at det er regissøren som er problemet, siden det var stjerneregissørene Ridley Scott og James Cameron som sto for de to første. Men neida, det er David Fincher, mannen bak mesterverkene Se7en og Fight Club, som står bak. Så det er ikke her forklaringen ligger. Snarere er vel problemet at filmen verken er en en grøsser (som eneren) eller en actionfilm (som toeren): Den er rett og slett bare en sørpe. Syden bad!

Som om ikke det var nok med Scary Movie 4 med nydelige og glimrende Anna Faris og Leslie Nielsen, kommer nå (noen av) folka bak Scary Movie-serien heldigvis med en nydelig film i samme sjanger, Date Movie! Som tittelen antyder, skal den parodiere romantiske komedier og annet snusk. Nydeligvis spiller Alyson Hannigan («One time, at bandcamp…»-jenta fra American Pie-serien og Willow fra Buffy) hovedrollen! Ååååå… Jeg elsker den rødhårede godjenta! Håper denne filmen vil gi like mye latter som Scary Movie-serien! Filmen har norsk premiere i mai.

Filmene i Scary Movie-serien har som kjent gledet mange hjerter og fans av parodifilmer de siste årene. Riktignok var toeren ganske slapp, men eneren og treeren var morsomme så det holdt! Og nå kommer snart fireren! Woo-hoo! Scary Movie 4!

En av mine favorittskuespillerinner, nydelige og glimrende Anna Faris, er tilbake i rollen som Cindy Campbell, og en av mine favorittskuespillere, Leslie Nielsen, er heldigvis tilbake som USAs president. Han kom med for første gang i treeren, og det er nydelig å se at han fortsetter sin karriere som tøysemann! Han har som kjent tidligere hatt hovedrollen i herlige parodifilmer som Airplane, Naked Gun, Repossessed, Naked Gun 2 1/2, Naked Gun 33 1/3, Dracula: Dead and Loving It, Spy Hard, Wrongfully Accused, og nå altså Scary Movie 3 og Scary Movie 4. I tillegg har han som kjent spilt i kalkunen Mr. Magoo og den elendige The Creature Wasn’t Nice.

I tillegg har både Dr. Phil og Carmen Electra cameos i filmen. Jeg håper og tror den blir dritkul, og gleder meg stort til den norske premieren 21. april.

Da jeg sjekket Tonys blogg på morgenen i dag, fant jeg en interessant link til et spill i beste Pong-stil. Jeg sprer det glade budskap videre her i den tro at ikke alle som leser denne siden nødvendigvis leser Tonys også. Spillet heter Escapa!, er sinnssykt enkelt konstruert, og veldig vanedannende. Målet er å holde den røde firkanten borte fra de blå firkantene (som beveger seg) og den svarte ramma. Etter hvert går selvsagt de blå firkantene fortere og fortere, og da gjelder det å holde hodet kaldt. Når det går som fortest, må man prøve å tenke på samme måte som Neo på slutten av The Matrix, når det endelig går opp for ham… Takk til Tony (og Frank, hvis jeg forsto riktig)!

Jeg klarte 28,17 sekunder på første forsøk (som på ingen måte er bra, believe me), og 46,3 på andre forsøk (som heller ikke er mye å skryte av). Min nåværende rekord er 50,7, men jeg synes selv jeg spiller veldig dårlig, og kan ikke skjønne at jeg ikke klarer mer. Magnus klarer sikkert over 3 minutter!


The revelation

Jul og nyttår feiret jeg selvsagt hjemme i Arendal. Beklager at det ikke ble noe Juleparty, skal ta det igjen på Sommerparty. Jeg jobbet en del på Spar Eikaashallen, og hang nydeligvis mye hos Tom og Marit og en del i annekset til Nils. Takk for det! Det var selvsagt veldig deilig å være hjemme i Arendal og hilse på alle de som ikke bor i Oslo og som jeg derfor ikke ser til vanlig!

Nils og jeg rakk også å bli henholdsvis 21 og 26 år tirsdag 3. januar, og Stein ble onkel for andre gang samme dag! Hurra for det! Vi feiret med en gjeng på Peppes Pizza i Arendal, og det var veldig koselig! Å bli 26 var selvsagt dobbelt så ille som å bli 25, som igjen var dobbelt så ille som å bli 24. Syden bad!!! Er det lov å bli gammel?



Nyttårsfeiring hos Tom og Marit på Solbakken

Så reiste jeg inn til Oslo igjen, hvor jeg ordnet en del ting, var på shoppingtur, og begynte på skolen igjen mandag 9. januar. Det var ikke spesielt nydelig, siden jeg føler at PPU-studiet ikke har så mye relevans for den jobben jeg kommer til å gjøre som lærer. Men det blir selvsagt meget nydelig å komme ut i praksis igjen, mandag 6. februar setter jeg nok en gang kursen til Rosenvilde vgs. i Bærum. Imidlertid blir det selvsagt syden bad å måtte stå opp klokka seks hver bidige dag! Ååååå…


Mmmmm… Rik skole!

Jeg lurer for øvrig veldig på hva jeg skal gjøre til høsten. Skal jeg fortsette å studere? Skal jeg begynne å jobbe og kjøpe leilighet i Oslo? Når skal jeg flytte hjem til Arendal? Tidligst i 2007, senest i 2010? For en stund siden fikk jeg en crazy idé: Hvis jeg tar opp fullt lån og stipend for skoleåret 2006-2007 og jobber som en gal som vikarlærer høsten 2006 og januar og februar 2007, kan jeg flytte ut fra Fjellbirkeland i slutten av februar 2007, reise grundig gjennom USA i perioden 1. mars til 5. juli 2007, komme hjem til Arendal for å arrangere Sommerparty 2007 og Stagedive Sommer 2007 og så begynne i fast jobb i august 2007. Er det lov å ha planer? Prøver å få Tony med meg på denne planen, men han er ambivalent. Ååååå…

Bjølsen har også startet opp igjen, og vi har allerede hatt to gudstjenester, en fellesskapskveld og ei cellegruppe. Meget bra!


Nikolai Eilertsen, Sindre Røyland og Torben Martin Joswig

Nils og jeg har hatt to filmmaraton til nå i år, det første torsdag 5. januar, da vi så Running Scared (1986), The Thief of Bagdad (1924), Alt for Egil (2004), Dune (1984), The Miracle of Morgan’s Creek (1944) og The Outlaw Josey Wales (1976), og lørdag 14. januar, da vi så Holiday (1938), Ray (2004), Stir Crazy (1980), The Spiral Staircase (1946), The Jewel of the Nile (1985), The Stranger (1946) og The ‘burbs (1989). Ikke verst!



Nice work if you can get it

Og forresten: Nils og jeg har rundet Bubble Bobble!!! Woo-hoo!

I romjula kom Kjetil med et nydelig forslag: Å reise opp enorme statuer à la de i Ringenes Herre av Ivar Bollmann Pedersen ved grensene til gamle Arendal. Ivar Bollmann Pedersen er som kjent ordføreren med stor O for alle oss som er født i 1977-1983 (cirka), og «gamle» Arendal kommune er selvsagt det området som utgjorde Arendal før kommunesammenslåingen i 1992. Statuene kan eventuelt tenkes plassert ved Falken (gamle Falken, hvis det skulle være noen som helst tvil) og ved den en gang så frodige handelsoasen Nyli senter, slik at vårt prosjekt om Amish Norge (som går ut på at alle i gjengen bosetter seg på Solbakken eller i nærheten og lever som i The Village) kan gjennomføres.


Originalen: Statuene på Storfloden


Allsidighetens ordfører: Fotballspiller, friluftsentusiast og vaskehjelp

Det blir i løpet av våren opp til Kjetil, Stein og Tom å se til at statuene oppføres.

« Forrige side