Topp 5 vondeste


Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 1 – Home Alone 4 (2002)

Home Alone (1990) og Home Alone 2: Lost in New York (1992) var blant mine barndomsfavoritter, og jeg har sett dem nærmere tjue ganger hver. Derfor var Home Alone 3 (1997) en ganske stor skuffelse og ga litt smerte, men det kan ikke sammenlignes med smerten som fireren påførte meg. I treeren handlet storyen om en helt annen familie enn McCallister-familien fra de to første, og selv om den ikke var spesielt imponerende, var den i det minste rimelig anstendig gjennomført og fylt av høye «production values».

Fireren, en begredelig rett-på-TV-film, henter opp igjen storyen fra de to første, men presenterer en McCallister-familie og et Home Alone-univers som det gjør direkte vondt å bli kjent med:

1. Familien på 9 (2 voksne og 7 barn) er plutselig – og uforklarlig – redusert til 5 (2 voksne og 3 barn).

2. Foreldrene til Kevin skal skilles!

3. Selvsagt spilles ingen karakterer av de opprinnelige skuespillerne. Kevin spilles av en liten drittunge ved navn Mike Weinberg, mens Buzz og Megan spilles av to fullstendig uinteressante gnomer. Og alle tre er yngre enn det de er i originalene, selv om denne historien finner sted etter det som skjedde i eneren og toeren.

4. Skurken Marv er beholdt, mens Harry er forsvunnet. Isteden har Marv fått seg en kjæreste som er direkte plagsom (både for ham og publikum).

Plotet er selvsagt en blåkopi av de tre første filmene, men gjennomføringen er omtrent like vellykket som Vietnamkrigen.

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 2: The Lost World – Jurassic Park (1997)

Jeg elsker Jurassic Park. Helt siden jeg så den på kino i 1993 har jeg elsket den. Jeg husker fremdeles den kvelden som om det var i går. Og jeg lengtet lenge etter en oppfølger. Lengtet og lengtet. Og endelig kom den. I 1997. Brynjulf og jeg hadde på grunnlag av hans innsats i Jurassic Park og Independence Day gjort Jeff Goldblum til vår favorittskuespiller. Steven Spielberg, vår favorittregissør (vi kjente vel neppe navnet på andre regissører på den tiden), skulle regissere på ny. Forventningene var store.

Jeg husker godt da vi (Brynjulf og jeg) gikk hjemover fra kinoen. Vi visste ikke helt hva vi skulle si. Vi var skuffet. Spielberg hadde vist seg å være feilbarlig.

All magien fra originalen er borte. Goldblum vender riktignok tilbake for å spille matematikeren Ian Malcolm, og han gjør en habil jobb. Men plotet kan han ikke gjøre noe med. Dessverre. Selvsagt er dette en underholdende popcornfilm, og jeg har sett den mange ganger. Men den intelligente Frankenstein-tematikken (kødder du med naturen, kødder den med deg), den såre melankolien og den interessante siden ved Richard Attenboroughs karakter John Hammond (som i toeren er redusert til en bablende gnom) er borte. Shame on you, Spielberg.

Treeren var selvsagt enda dårligere, men da var skaden allerede skjedd. Det skal visstnok komme en firer i 2008, det kan jo bli nydelig.

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 3 – The Godfather Part III (1990)

Dette er selvsagt den beste filmen på denne lista. Imidlertid er den såpass mye dårligere enn sine forgjengere at det hadde vært best om den ikke hadde blitt laget. Nå har vi en haltende trilogi istedenfor en perfekt duologi bestående av The Godfather (1972) og The Godfather Part II (1974). Alle snakker så mye om hvordan Sofia Coppola ødela filmen. Henne har jeg egentlig ikke brydd meg noe særlig om når jeg har sett den. Jeg er mer plaget av det til tider uoversiktlige plotet og mangelen på magi. Ekte følelser, lizm.

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 4: Return to Oz (1985) (og alle andre Oz-oppfølgere)

Jeg elsker selvsagt The Wizard of Oz fra 1939. Derfor gjorde det utrolig vondt å se dette makkverket på et hotellrom i California sammen med Gudmund i 2000. Denne filmen tar Dorothy tilbake til det magiske landet Oz, men det Oz-landet vi får servert her er som avføring i forhold til originalens filet mignon. De ulike figurene ser helt annerledes ut, tonen er mye mørkere, og plotet er en fornærmelse av Forrest Gumps intelligens. Syden bad! Alle andre uoffisielle (det finnes ingen offisielle) Oz-oppfølgere suger selvsagt også, men jeg har (heldigvis) ikke sett dem.

Ååååå… The horror, the horror…


Man ser jo på lang avstand at det gjør fysisk vondt å se denne filmen

Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 5 – Alien3 (1992)

Jeg elsker selvsagt Alien (1979) og Aliens (1986)! De er dritrå! Treeren er derimot en skuffelse fra ende til annen. Eller fra begynnelse til slutt, om du vil. Det høres jo mer logisk ut, igrunnen. «Ende til annen» betyr jo ingenting.

Anyway, det er bare smertelig at den finnes, siden den ødelegger en ellers deilig filmserie. Riktignok suger også fireren, men da var skaden allerede skjedd. Man skulle kanskje tro at det er regissøren som er problemet, siden det var stjerneregissørene Ridley Scott og James Cameron som sto for de to første. Men neida, det er David Fincher, mannen bak mesterverkene Se7en og Fight Club, som står bak. Så det er ikke her forklaringen ligger. Snarere er vel problemet at filmen verken er en en grøsser (som eneren) eller en actionfilm (som toeren): Den er rett og slett bare en sørpe. Syden bad!