TV


Jeg var som kjent deltaker på TV2s Vil du bli millionær 3. og 4. mars. Enjoy:

Vil du bli millionær 3. mars
Vil du bli millionær 4. mars

Jeg har kopiert serien Mysteriet med det levende lik fra en gammel VHS-kassett som jeg tok den opp på fra NRK i 1992 eller 1993. Jeg kunne i sin tid så godt som hele serien utenat, og skrev selvsagt lister over når de ulike skuespillerne ble sett i serien for første gang.

Serien er kopiert til .VOB-filer, og for å kunne se denne typen videofiler, bør du bruke VLC Media Player. Hvis du ikke allerede har installert dette programmet, kan du gjøre det her. Høyreklikk på linkene under, og velg «Lagre mål som…»:

Episode 1
Episode 2
Episode 3
Episode 4 (ufullstendig)
Episode 5
Episode 6
Episode 7

Enjoy!

Yes. Vi har nå fått Internett hjemme i Arendal. Hurra. Vet ikke helt hvordan montøren fikk plass til routeren, men det gikk på et vis.

Bagels må jeg riktignok klare meg uten. Jeg spiste faktisk akkurat knekkebrød for første gang siden 1994 eller noe sånt. Jeg kom hjem fra Stagedive i går og min familie har vært i Nissedal siden onsdag, så derfor var det ikke noe brød da jeg kom hjem. Og siden jeg er for lat til å gå ned på HydroTexaco (aka Gamle Falken) og for gjerrig til å bestille fra Peppe’s, ble det tørre knekkebrød med skinke og ost (jeg emulerer naturligvis the bagel experience).

Apropos Stagedive, så var det naturligvis syden så deilig, og denne gangen kom vi både på TV og i avis. Les artikkel og se video her. Bilder og mere til kommer snart.

Leif Stagedive TV lite.jpg

Jeg cracket nettopp opp. Av Friends-episoden som i skrivende stund går på TV2.

Jeg føler meg skamfull, siden den er fra sesong ni.

Friends.png
Credible twentysomethings?

Etter at Espen laget et meget nydelig og provoserende innlegg kalt «10 tv-serier du må se før du dauer», ble jeg selvsagt inspirert til å lage et lignende selv. Men jeg er selvsagt ikke interessert i hvilke TV-serier du skal se før du dør, så jeg har laget et innlegg om 10 serier jeg må se før jeg dør.

Amazing Stories (1985-1987)

Amazing Stories.jpg

På begynnelsen av 80-tallet var det som kjent lite Spielberg kunne gjøre galt. Da han fortalte Universal Studios at han kunne tenke seg å lage et 44-episoders antologishow à la The Twilight Zone eller Alfred Hitchcock Presents for TV, hoppet NBC på sjansen til å produsere det. Årsaken til at serien måtte lages, var ifølge Spielberg selv:

«I get too many ideas, and I want to act on them all. ‘Amazing Stories’ is a foster home for ideas that will never grow into adulthood, that aren’t strong enough to stretch beyond 23 minutes…[It’s an] elephant burial ground for ideas that will never make it to the movie screen because they are just too short form. And if I didn’t exorcise them in one form or the other, they would just float around in my head and mess me up later in life.»

Showet ble dessverre aldri så veldig populært, men har fått en ganske stor fanbase allikevel. Og det er ikke så rart, siden haugevis av kjente regissører og skuespillere stilte opp, inkludert Spielberg selv, Kevin Costner, Kiefer Sutherland, Sam Waterson, James Cromwell, Charlie Sheen, Harvey Keitel, Forest Whitaker, Mark Hamill, John Lithgow, Tim Robbins, Christopher Lloyd, Burt Reynolds, Clint Eastwood, Joe Dante, Martin Scorsese, Irvin Kershner, Danny DeVito, Robert Zemeckis og Tobe Hooper.

Jeg satser selv på å bli en fan, men har ikke fått kjøpt sesong 1 på DVD enda, til tross for at den kun koster 249 på Platekompaniet.

I Love Lucy (1951-1957)

I Love Lucy.jpg

Dette er som kjent alle sitcoms bestemor, og regnes fremdeles for å være en av de beste amerikanske TV-seriene noensinne. I de 55 årene som har gått siden første episode rullet over skjermen, har serien aldri blitt tatt av. I et nøtteskall handler det om den rødhårede Lucy og hennes ektemann Ricky og deres eskapader, ofte i kompaniskap med naboene Fred og Ethel.

For noen år siden sendte TVNorge en haug med gamle serier, deriblant The Beverly Hillbillies, Mission: Impossible, The Brady Bunch og I Love Lucy. Dette var noe som forsvant like plutselig som det hadde dukket opp, men jeg fikk sett et par episoder, og de var meget lovende. Jeg satser på å få kjøpt meg serien fra Amazon.com med tid og stunder.

The Honeymooners (1955-1956)

The Honeymooners.jpg

Nesten vel så klassisk er The Honeymooners, som har vært inspirasjonskilde for både The Flintstones og The King of Queens, og ikke overraskende drømmer Doug i episoden «Inner Tube» om sitt eget liv i en Honeymooners-setting.

Kun 39 episoder ble opprinnelig produsert, selv om flere klynket seg frem etter hvert. Disse 39, kalt «The Classic 39», koster kun 30$ på Amazon, så jeg kjøper dem vel snart.

Gilligan’s Island (1964-1967)

Gilligans Island.gif

Jeg har aldri sett et eneste klipp av denne serien, men allikevel vet jeg omtrent hva plottet er: En gjeng med folk har strandet på en øde øy, deriblant en professor som kan lage radioer av kokosnøtter, og Gilligan, som alltid klarer å ødelegge den nevnte professorens planer om å få dem bort fra øya.

Grunnen til at jeg vet dette, er selvsagt at serien dukker opp i alle slags intertekstuelle situasjoner, og nevnes i alt fra That ’70s Show til Bloodhound Gangs «Why Is Everybody Always Picking On Me?». Sesongene koster bare 32$ per stykk på Amazon, så her kan det snart bli kokosnøttradioer og bowlingbaner av bambus på alle kanter.

Happy Days (1974-1984)

Happy Days.jpg

Denne serien viser en idyllisert og nostalgisk versjon av amerikansk hverdagsliv på slutten av 50-tallet, og var veldig populær i sine første år. Etter hvert mistet den noe av gnisten, og hoppet bokstavelig talt over haien. Fonzie (aka The Fonz) ble etter hvert seriens midtpunkt, selv om Richie, spilt av Ron Howard, opprinnelig var protagonisten.

Happy Days nevnes ofte i That ’70s Show, noe som er ganske interessant, siden Happy Days var 70-tallets «That ’50s Show». Men det er det kanskje bare popkulturaddicts som meg som finner glede i å vite.

All in the Family (1971-1979)

All in the Family.jpg

Dette showet kom på fjerde plass på TV Guides liste fra 2002 over de 50 beste TV-programmene noensinne. Det har visstnok sammenheng med at serien tok opp mange temaer som tidligere hadde vært tabu på amerikansk TV, slik som rasisme, homoseksualitet, kvinners frigjøring, voldtekt, brystkreft og impotens. Dette høres jo ganske tragisk ut, men serien er visstnok veldig festlig, og hovedpersonen, Archie Bunker, ble kåret til «TV’s greatest character of all time» av TV Guide.

Captain N: The Game Master (1989-1991)

Captain N.jpg

‘N’ i denne sammehengen står for Nintendo, og da er det vel ingen tvil om hvorfor denne serien er med på lista. En vanlig tenåring – riktignok en meget hardbarka Nintendo-fan – ved navn Kevin Keene blir sugd inn i en verden der TV-spill er ekte, og opplever å måtte kjempe mot alt fra Mother Brain fra Metroid til Dr. Wily fra Mega Man.

Jeg har allerede bestilt denne serien fra Amazon, og gleder meg som en liten unge – naturligvis.

That ’80s Show (2002)

That 80s Show.jpg

13 episoder ble det laget av denne serien. Det sier vel litt. Men why? WHY? Den er skapt av de samme folkene som sto bak That ’70s Show, og alt skulle være duket for en glimrende sitcom. Settingen er San Diego i 1984, og 80-tallet har jo mer enn nok å gjøre narr av. Men et eller annet må ha gått galt, for Fox kansellerte serien nesten før takeoff. Dessverre har den ikke kommet på DVD enda, men believe me, jeg kjøper serien straks den slippes.

Forelska 87 (1987)

Forelska87.gif

Nydelig!

Star Trek (1966-1969)

Star Trek.jpg

Okay da, må vel se denne også. Beam me up, eller noe sånn.

Zapping.jpg
The last part of the body to fall asleep at night is the finger on the remote control

Det har som kjent vært skrevet mye om at den siste fellesnevneren vår generasjon har, er Barne-TV. Kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer (og kabel-TV) har gjort at vi som voksne ikke nødvendigvis har så mye til felles med andre som vokste opp samtidig som oss. Men Barne-TV på NRK på 80-tallet har vi fremdeles. Og derfor snakker vi mye om det. Det bringer oss tilbake til en tid da alt var enkelt; da vi fikk lørdagsgodteri for 10 kroner, kjøpte Donald på tirsdager og daglig lot sinnene våre invaderes av en mann som bodde i en søppelbøtte.

Gullars.jpg
«Indigo, Indigo ta meg med
til en regnbue langt av sted.
Under en paraply vil vi fly
helt til en annen by.»

Jeg er vel som nordmenn flest, og så Bertha, Brannmann Sam, Postmann Pat, Gullars, Labbetuss, Det var en gang et menneske, Fragglene, Jul i Skomakergata, Pelle Parafin, Super Ted, Redda Joppe død eller levande og mange flere serier. Mange har også kjære minner knyttet til for eksempel Pompel og Pilt, Colargol og Med Grimm og Gru, men jeg har ikke sett disse seriene, og har derfor ingen slike følelser for dem.

Grimm og Gru.bmp
Skremmende!

En serie som jeg husker, men som jeg ikke har sett, er Shagma (Reisen til jordens indre). Jeg husker at den gikk på søndager, og at jeg som oftest kom hjem fra møter, søndagskaffe hos venner av mine foreldre eller lignende, og at jeg derfor kun så slutten av noen få episoder. Men etter hva kan jeg kan forstå, er serien ganske legendarisk, og kostet visstnok enorme summer francs.

Shagma.gif
Til høyre: Alf?

Ekstra gøy ble det på lørdagskvelden, da vi kunne se Midt i smørøyet! Jeg er for ung for Halvsju, og akkurat for ung for Blikkbåks (selv om jeg husker det), men Midt i smørøyet var – vel – midt i smørøyet for meg. Målet med disse programmene ble sagt å være å ta opp «barns oppvekstvilkår og hverdag her i landet, om barns virkelighet – forelskelser, mobbing, hjem og skole. Dermed er det ikke sagt at vi skal lage en barnetime fylt av gravalvor, men prøve å finne en balanse mellom alvor og humor.»

Kort sagt besto programmene av småkule kids som snakket om hvor bra det var med forelskelser, musikk og sport, og hvor kjipt det var med mobbing, rasisme og andre ting som det var politisk korrekt å være i mot.

Halvsju.gifMidt i smørøyet.gif
From 6:30 to the middle of the butter eye: A generational odyssey

Det aller gøyeste var selvsagt de føljetongseriene som gikk i disse tweenagerprogrammene. Og her er også generasjonsforskjellene mindre. For Halvsju-seriene Brødrene Dal, Vill Villere Villaveien og Tramteaterets serier har vi jo alle sett, siden de gikk i reprise både i de to etterfølgende tweenagerprogrammene og i andre sammenhenger.

Brødrene Dal.gifVillaveien.gif
Minner for livet

En serie jeg faktisk ikke kan huske, er Forelska 87, som gikk i Blikkbåks. Den ser jo imidlertid freakin’ hilarious ut, og jeg lengter etter å få sett den en gang i fremtiden.

Forelska87.gif
Love hurts and makes you wear ugly clothes

For de av oss som er født i 78-82, er vel Borgen skole og Frida de to største klassikerne. I Borgen skole kunne vi følge hverdagsliv og problemer på en helt vanlig norsk skole i to ulike klasser (slik at programmet ville nå ut til flest mulig aldersgrupper, selvsagt). Alle husker vel Petter, og kanskje også Wenche (Anna Bache-Wiig, som i dag er forfatter og skuespiller (Studvest, Dagbladet)). I tillegg var som kjent et helt kobbel av norske skuespillerkjendiser involvert, deriblant Lise Fjeldstad, Lars Andreas Larssen, Nils Ole Oftebro, Linn Stokke og Banjo-Kari Svendsen.

Borgen skole 2.jpgBorgen skole 1.jpg
80-tallet i et nøtteskall

Frida handlet om en ung jentes forelskelser (som oftest ulykkelige), og var en fin serie for oss som hadde begynt å forstå at det kanskje ikke var så farlig med jentelus allikevel, men som ikke hadde innrømmet det om vi hadde blitt naglet til veggen med trusler om prikkedøden.

Frida2.jpg
Med hjertet i hånden

En serie som alle husker, men som var spesielt bra for meg, var Mysteriet med det levende lik. Den begynte å gå i Midt i smørøyet våren 1993, hvis ikke jeg husker feil, og besto av seks episoder à en halvtime. Serien var et samarbeid mellom de nordiske kanalene, og handlet om hvordan fire familier (en norsk, en svensk, en finsk og en dansk) bestående av barn/ungdommer i to aldersgrupper (se Borgen skole ovenfor) samt foreldre tilbrakte sommerferien på samme sted i Danmark. Her var det både en whodunit-historie, forelskelser, søskenkrangler og generasjonskonflikter mellom barna og de voksne. Bullseye for alle tweenagere, med andre ord!

Jeg hadde som sagt et spesielt forhold til denne serien. Jeg tok opp første episode på den første lørdagskvelden, og i uka som fulgte så jeg episoden hver dag da jeg kom hjem fra skolen. Da andre episode gikk neste lørdagskveld, tok jeg selvsagt opp den også, og uka etter så jeg både første og andre episode hver dag etter skoletid. Slik fortsatte det med alle seks episodene, og jeg kunne selvsagt hele serien utenat etter hvert. Jeg laget også lister over når de ulike karakterene kunne bli sett for første gang i serien (på sekundet, selvsagt).

Da episode 4 gikk, var det problemer med mottaket av NRK hjemme hos oss, og jeg fikk ikke sett/tatt opp hele episoden, bare deler av den. Jeg ble selvsagt helt fra meg, og begynte å grine og hyle. To this day, I have not seen the entire episode.

Christins mimreside har dessverre ingen bilder eller informasjon om denne serien, og det er det ikke lett å oppdrive andre stedet på nettet heller. Jeg håper den kommer på DVD snart, selv om jeg fremdeles har VHS’en med opptakene fra 1993.

En annen serie fra Midt i smørøyet som jeg har fått et spesielt forhold til er Furuhaugen blues. Jeg tror den gikk i 1993 eller 1994. Forholdet er ikke spesielt fordi jeg syntes serien var spesielt bra, men fordi jeg synes å være den eneste som kan huske den! Riktignok trodde jeg inntil nylig at den het Furuholmen blues, og spurte derfor folk om de kunne huske en serie ved det navnet, men jeg tviler på at folk som aldri har hørt om –holmen, men som godt husker –haugen, frastår fra å nevne det i en slik samtale.

Inger Lise Winjevoll.jpg
Winjevoll

Hovedrollen i serien ble spilt av Inger Lise Winjevoll, som senere hadde hovedrollen i filmen Høyere enn himmelen. Jeg var selvsagt veldig forelsket i henne. Hun var en slags Frida-figur, men ikke så vimsete.

Høyere enn himmelen - stor.jpg

Men hvordan kan det ha seg at ingen husker denne serien? Jeg begynte å bli bekymret for at jeg skulle være den eneste i landet som fremdeles husker at Furuhaugen blues en gang i tiden fylte våre hjerter og TV-stuer 11 lørdagskvelder på rad. Men på det elskede Internettet fant jeg heldigvis noen sjelevenner.

Norske Dramatikeres Forbunds side kan vi lese følgende:

«BØRRESEN, BERNT KRISTIAN
Furuhaugen Blues

Manus: Bernt Kr. Børresen
Regi: Morten Fridstrøm
Produsent: NRK Fjernsynet, BUA 1993

Furuhaugen Skolekorps skal til New Orleans på tur, men så svikter hovedsponsoren. Bente spiller i korpset og holder også på med sprangridning. I ridemiljøet får hun en konkurrent som bruker skitne triks for å vinne. Erik er interessert i Bente. Han spiller også i korpset og er målmann på guttelaget i fotball, men vil helst være vokalist i Rythm’n Blues-bandet. Erik er en nærtagende type som lett furter. Å stikke av midt under store konserter og viktige fotballkamper er lite populært.

TV-serie i 11 episoder à 20 minutter.»

Kvinneguiden og Freakforum er det tydeligvis også noen som husker denne serien.

Og i denne artikkelen fra Atrium er det enda en som kjenner til Bente og Erik og alle de andre.

kom og syng ein song - liten.bmp

Av utenlandske serier var selvsagt Narnia den aller største favoritten. BBC-serien, altså. Den første seksepisoders serien var best, den andre var nest best og den tredje var «tredje best». Jeg husker første gang den første episoden av den første serien (altså The Lion, the Witch and the Wardrobe) gikk på NRK. Det var en søndagskveld i februar 1990, og jeg hadde akkurat begynt å spille Nintendo for første gang i mitt liv (2. januar 1990, som kjent). Jeg husker at jeg egentlig ikke hadde noe lyst til å se den, for jeg tenkte at hvis jeg først begynte å se den, kom jeg til å bli så involvert at jeg ikke ville klare å rive meg løs. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte noe slikt, men slik var det i hvert fall.

Intromusikken er som kjent noe av det deiligste som er skrevet, og historien er jo fabelaktig. Ungene som spiller gjør også en glimrende jobb, og alt var vel egentlig nydelig med den første serien (selv om det ikke var direkte nydelig å se den om igjen for et par år siden…). Etter hvert begynte Narnia å gå hver jul (og nesten hver påske), så vi fikk sett de ulike seriene noen ganger, vi som er født rundt 1980.

Narnia.jpg
The way it’s supposed to be

Den siste serien jeg skal nevne i dette innlegget, er The Girl From Tomorrow, som het Piken fra fremtiden på norsk. Jeg og Kivle har et spesielt godt forhold til denne serien, som handler om en jente, Alana, som reiser fra år 3000 til år 2500 for å finne ut mer om en nesten-katastrofe som skjedde på den tiden, men som ved et uhell havner i år 1990 i Australia. Der blir hun kjent med en løssluppen og skøyeraktig familie, og så kommer det en skurk fra år 2500, Silverthorn, som prøver å føkke alt opp.

Noe av det nydeligste i serien var selvsagt måten de dusjet på i år 3000, siden det bare besto i å gå inn i et rom, trykke på en knapp og gå friske og rene ut igjen. Det hadde vært nydelig for meg, som som kjent bruker mye tid på å skure kroppen ren hver morgen.

Alana.jpg
Billion dollar special effects

Som de fleste av dere ikke kan unngå å huske, meldte jeg meg på til Alle mot en i begynnelsen av januar. Jeg ble ikke trukket ut den gangen, men gjett hvem som kom krypende tilbake for et par uker siden. Jepp, Alle mot en-redaksjonen!

I går var Espen og jeg på audition til showet. Vi måtte igjennom en skriftlig kunnskapstest med 49 spørsmål, og etterpå skulle vi presentere oss foran forsamlingen på cirka 50 folk. Dette er jo vanlig prosedyre på slike auditions, og jeg brukte selvsagt lærerstemmen min som best jeg kunne. Blant de mest interessante personene var ei dame som hadde vært på over 80 konserter med Rolling Stones (47 år gammel), og blant annet hadde hatt ansvaret for backstageområdet på bandets siste konsert i Bergen, samt dama som startet damebladet Elle i Norge.

allemoten.jpg

Tilsammen er det 1100 stykker som skal på audition, og 700 av disse plukkes ut til å være med i programmet. Gode odds for å bli plukket ut, med andre ord! 100 stykker skal sitte i den såkalte «veggen» og kjempe mot den ene utfordreren i «stolen» på sju ulike innspillingsdager. Det beste for Espen og meg hadde selvsagt vært å bli trukket ut til å være med i samme program, slik at vi kan sitte i veggen og småprate og fjase.

Da har jeg kommet tilbake fra innspilling av mitt syvende Rubicon-program, SommerQuiz. Jeg vurderte å kalle innlegget for «Hjelp, jeg skal på TV», men det ble altså ovenstående tittel som ble valgt. Programmet blir ikke sendt før fredag 21. juli klokka 19.00.

Jeg ankom Rubiconstudioet litt for sent. Ikke overraskende skyldtes forsinkelsen at jeg brukte for lang tid i dusjen. Vel fremme møtte jeg ikke bare min motstander, men også fire andre. Hele tre programmer skulle nemlig spilles inn i dag. Etter utfylling av skjemaer hilste vi på hverandre. To stykker forsvant fort til innspilling, Andreas og Randi. Vi andre kunne følge programmet på skjermer som sto rundt omkring. Førstnevnte ble oppringt på morgenkvisten i dag, men til tross for kort varsel var han klart overlegen, og kunne etter en imponerende innsats sope inn 10.000 spenn.

Samtidig ble vi andre godt kjent. Min konkurrent het Jonas, var 29 år og fra Bærum. De to andre var yngre, men fulle av liv. En av dem, Jon Arne, var en mediehore uten like, og la heller ikke skjul på det. Hans mål er å jobbe i TV (foran kamera) og å bli kjendis, og det var dritkult å bli kjent med ham. Jeg trodde at Espen og jeg var billige, men ikke i forhold til ham. Sjekk hjemmesida hans!

Så begynte spillet mellom Jonas og meg. Jeg begynte ganske bra, og ledet med 700 mot 200 poeng etter billedquiz. Så begynte hovedrunden, poengquiz. De fire kategoriene var film, musikk, tegnet og samfunn. Som selvsagt passet meg meget bra. Jeg kunne svaret på de aller fleste spørsmålene, kom igjennom først forholdsvis ofte, og bygget meg derfor opp en solid ledelse. Men da kun få spørsmål gjensto, fikk Jonas dobbeltsjanse i kategorien «tegnet».

Spørsmålet han fikk var «Hva heter musa som Tom stadig prøver å fange?» (eller noe i den duren), og det kunne han selvsagt. Før denne dobbeltsjansen hadde jeg over 3.000 poeng, mens Jonas hadde 900. Nå gikk han altså opp til 1.800. Det var kjipt. Hadde jeg fått dobbeltsjansen, hadde jeg altså fått godt over 6.000 poeng, og dermed sopt inn 10.000 spølløks. Verre skulle det imidlertid bli.

Før finalen ledet jeg ganske klart, men var allikevel avhengig av at bare jeg, begge eller ingen klarte finalespørsmålet for å vinne. Spørsmålet var «Hva er mellomnavnet til Egil «Drillo» Olsen?» Jeg skrev sporenstreks Ivar, for jeg var ganske sikker på at det var riktig svar. Rett før tiden gikk ut, kom jeg imidlertid på at riktig svar er Roger. Jeg nølte et par sekunder, men da jeg hadde bestemt meg for å stryke ut «Ivar» og skrive «Roger», gikk tiden ut. Og May Lisbeth sa at vi måtte legge ned tusjene. Ååååå… Så vondt!

Og Jonas kunne selvsagt svaret. Noe som førte til at jeg ble sittende med skjegget i postkassa og en belusen andreplass! Sydenskt vondt! Jeg gikk hjem helt fra Rubiconstudiet. Da jeg handlet på Kiwi, møtte jeg Marianne, venninna til Evelyn. Hun hadde brukket benet, og trengte hjelp til å bære varene sine. Jeg er som kjent alltid en barmhjertig samaritan, og hjalp villig til. Nå så jeg nettopp en Simpsons-episode jeg ikke har sett før. Jeg cracket ikke up, men nesten.

Nevertheless, the pain stays with me…

 The horror, the horror!

Anyway, et nytt show som heter Deal or no deal, som skal begynne på TV2, virker meget fristende. Det var Jon Arne og Jonas som tipset meg om det, og jeg skal selvsagt melde meg på umiddelbart. Det bør du også gjøre. Jon Arne skulle også på audition til å bli vert i dette programmet. Espen skal vel også melde seg på?

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 5 – 3rd Rock from the Sun (1996-2001)

Da vi gikk på videregående, altså på slutten av 90-tallet, fulgte Sina med på to TV-serier som jeg ikke kunne skjønne at han gadd å se på. Den ene var That ’70s Show, som jeg nå elsker og har gnålt mye om tidligere. Den andre var 3rd Rock from the Sun. Det var først i høst at jeg begynte å se litt på denne sitcomen. Den gikk på TV4 i halv tre-tida om natta, og selvsagt passet det glimrende for meg.

Den er faktisk ganske festlig, og handler om fire aliens som kommer til jorda for å observere menneskelige skikker og egenskaper. Selvsagt tar de menneskelig form, og serien portretterer de fires keitete forsøk på å være mennesker med intelligent humor og vidd. John Lithgow i hovedrollen er ofte veldig morsom, og spesielt i de situasjonene der han spiller sitt romvesen med en barnlig tilnærming til jorden er han ubetalelig.

Takk til Sina, som var langt forut for meg i sitcom-forståelse.

Da jeg kom hjem fra New York i går, så jeg at jeg hadde blitt oppringt av Rubicon på tirsdag. Jeg meldte meg nemlig på SommerQuiz (som selvsagt bare er FrokostQuiz’ navn om sommeren) dagen før jeg dro, men hadde egentlig ikke store forhåpninger om å få delta.

Men oppringingen på tirsdag kunne jo tyde på det motsatte. Jeg regnet imidlertid med at de bare ville ha meg med som stand-in for en person akkurat den dagen (eller lignende), og antok derfor at sjansen for deltakelse var borte. Derfor var gleden stor da jeg i dag på ny ble oppringt og ble tilbudt å være med mandag 26. juni. Jeg sa selvsagt ja til det, så nå er det bare for alle hjerter å glede seg.

Neste side »