Innlegg


There’s a new king in town.

I går så Nils, Tomba og jeg Da Hip Hop Witch fra 2000. Syden bad!

Hip Hop Witch1.jpg

At denne filmen får 1,7 på IMDb er et hån mot 1,7. Den overraskende høye ratingen skyldes selvsagt at mange vittigperer gir filmen 10 stjerner.

På DVDHuset.no er det en fyr som gir følgende anmeldelse:

«Da Hip Hop Witch er en skarp og vittig parodi på The Blair Witch Project, som utspiller seg i de mørkeste avkrokene av hip hop undergrunnen og viser noen av dens ypperste kunstnere på slak line. Slik har du aldri opplevd selveste Eminem, Ja Rule, Mobb Deep og sågar Vanilla Ive!. Her er masser av fet rap og forrykende scener med en strøm av uforglemmelige one-liners. Og selv om Da Hip Hop Witch for det meste er ekte godteri til fansen, klarer den også å kommentere mer alvorlige emner som kunstnerisk autensitet og rettighetene til et kulturelt uttrykk.»

Dante ville selvsagt plassert denne anmelderen sammen med Brutus og Cassius.

Hip Hop Ratings2.bmp

Og jeg som foreslo den nydelige Babes in Arms. Ååååå…

Babes in Arms.jpg

Først i dag fikk jeg vite at Sven O. er død.

Sven O.jpg

Det beste alternativet:

Rudy Giuliani.jpg

(mer…)

Sorry, folkens. Det har gått altfor lang tid nå. Jeg har jobbet for mye, og prioritert bloggen for lite. En kjapp oppdatering følger.

Forrige uke jobbet jeg ganske mye, men på onsdagen var det aktivitetsdag. Vi reiste til Frognerseteren for å ake, og det var delvis gøy. Av lærerne var det selvsagt bare Knut Ivar og jeg som akte. De to første turene var det god fart, men på de to siste var det smeltet for mye snø, og noen steder var det enten vannbasseng i banen eller helt bart. Det ødela. Vi spiste også lunsj på kaféen der, det var godt og dyrt. Jeg spiste et bakverk med innbakt smeltet brunost. Det var ganske godt.

Ulsrud vinteraktivitetsdag.jpg

Forrige fredag var Tony Jones på besøk i Bjølsen. Han hadde et meget interessant seminar, og jeg pratet litt med ham etterpå, noe som var meget fornøyelig. Et av slidesa han brukte i PowerPoint-presentasjonen sin var «WikifaitH»-bildet nedenfor, noe jeg selvsagt likte meget godt.

Wikifaith.bmp

Denne uka har jeg jobba en del, vært på ledermøte i Bjølsen, husgruppe og fagrådsmøte for gudstjenestene. Ellers crapper jeg en del på Facebook. Facebook suger, meld deg inn.

Andletsboki.bmp

Vel, da var vinterferien nesten over, og jeg har ikke fått skrevet særlig mange blogginnlegg. Sorry. Men nå kommer nok et oppsamlingsinnlegg om ting som har skjedd.

Sørlandssenteret.jpg
Noen snør ned, mens andre koser seg. Sydénskt!

Forrige helg, fra lørdag til tirsdag, hadde jeg besøk av mine foreldre og min søster. På mandagen kom også onkel Tass og tante Elsebeth på besøk. Det var stas, men jeg har dessverre ingen bilder fra begivenheten. Takk for besøket og for de materielle og immaterielle godene jeg mottok!

På tirsdag klokka tolv troppet Tony opp på døra, siden vi hadde avtalt playdate. Folka mine hadde ikke reist enda, så Tony – gentleman som han er – kjørte folka mine til bussterminalen på Grønland. På vei hjem plukket vi opp resten av pakkene fra Gudmund på posten, 9 videospillkonsoller, 14 bøker og 158 filmer. Etterpå spilte vi selvsagt Super Smash Bros. til Nintendo 64 og så to filmer, Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later…. Dr og Fru Gnikk var også på besøk en liten tur, og ble meget imponert og forlystet over synet av de tretti år gamle spillkonsollene.

Her er Tonys versjon av historien: «Da jeg kom dit, var foreldrene hans på vei til å dra; de hadde nemlig vært på besøk hos ham siden lørdagen. Så vi kjørte dem til sentrum. Og på vei hjem plukka vi opp 6 esker med spill og bøker til den Atlastiske. Også benket vi oss foran tv-en. Vi spilte vel i 3 timer og fikk sett to filmer: Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later

Under ser vi et helt vanlig bilde av Tony, som som vanlig spiller gitar:

Tony på gitar.jpg
Stairway to 7-Eleven

På onsdag fikk jeg installert TV-spillmuseet i boden, og det ser nå halvveis anstendig ut. På kvelden var det cellegruppe hos Nils, og etter cellegruppa reiste Tomba og jeg hjem til meg. Vi skulle nemlig ha filmmaraton på torsdagen, og da lønner det seg jo at Tomba overnatter, slik at vi kan begynne å se med en gang vi våkner. Vi varmet opp på onsdagskvelden med å se Jurassic Park (1993). Nydelig! Jeg holder nemlig på å lese romanen nå, så derfor var jeg så sinnssykt klar for å se den. Og snille Tomba var selvsagt med på det.

Planen var å sette ny rekord, ved å se 10 filmer på én dag. Det klarte vi, og her er selvsagt oversikten over filmene vi så:

The Outsiders (1983)

The Outsiders.jpg

Denne har mange stjerner i hovedrollene, og er i tillegg regissert av Francis Ford Coppola. Den handler om sosiale forskjeller og sosial tilhørighet i Tulsa, Oklahoma i 1966. Det er The Greasers (rebellene) mot The Socs (sossene), og sympatien vår ligger naturlig nok hos de fattige Greasers.

Klassisk sitat: «Randy: You can’t win. You know that, don’t you? It doesn’t matter if you whip us, you’ll still be where you were before, at the bottom. And we’ll still be the lucky ones at the top with all the breaks. It doesn’t matter. Greasers will still be greasers and socs will still be socs. It doesn’t matter.»

Jeg likte denne veldig godt, og ga den 5+.

But I’m a Cheerleader (1999)

But Im a Cheerleader.jpg

Denne filmen handler om cheerleaderen Megan, som blir sent på en seksualterapileir av sine foreldre, siden de mistenker henne for å være lesbisk. Det viser seg å være en riktig antagelse, og på denne leiren finner hun «den ekte kjærligheten» med rebellen Graham.

Denne var ålreit; den tar opp et alvorlig tema på en morsom måte, men lykkes ikke helt i gjennomføringen. Jeg ga den 4.

Dead End (1937)

Dead End.jpg

Nok en film om klasseforskjeller, denne gangen i New York. Undertittelen er «Cradle of Crime», og da sier det seg vel selv at budskapet i filmen er at kriminaliteten i samfunnet skapes på grunn av nettopp klasseforskjeller.

Bogarts karakter (ikke hovedrollen, dette var før Bogart ble stor stjerne) er en tidligere gategutt fra østkanten av Manhattan som har slått seg opp som kriminell og som nå kommer tilbake til sitt tidligere strøk. Han finner riktignok ikke det han kom for, og blir etter hvert drept av en rettskaffen mann. Det skjer andre ting også.

Denne var ganske bra, jeg ga den 6-.

Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991)

Turtles II.jpg

Cowabunga! Første gangen jeg så denne filmen var på vår årlige danmarkstur med familien Askildsen høsten 1991. Det var en herlig opplevelse, og jeg ble deilig skremt. Da Kjetil fylte 12 år påfølgende april, leide vi filmen på Monte Video (selvsagt). Men da gikk det ikke like smertefritt. Jeg fikk mareritt om natta og ble sprengredd. Jeg løp hjem til Vestre Solbakken rundt klokka fire.

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde sett filmen om igjen før nå på torsdag, og det er jo ganske sprøtt i seg selv. Å se den om igjen var riktignok ganske herlig, selv om det selvsagt ikke var verken like skummelt eller like kult som for femten år siden (det hadde jo vært ille). Rapsekvensen med Vanilla Ice helt mot slutten av filmen hadde jeg helt glemt (jeg ante jo ikke hvem Vanilla Ice var da han var populær), så det var en ekstra bonus.

Skilpaddene fikk 4-. Høy nostalgifaktor, men ikke allverdens mer.

The Bride and the Beast (1958)

The Bride and the Beast.jpg

Ed Wood er jo kongen av dårlige filmer, og han har skrevet manuset til denne. Plan 9 from Outer Space er jo herlig crackalarious, men denne var ikke like festlig. Den handler om en dame som finner ut at hun i sitt tidligere liv var gorilla, og om hvordan bryllupsreisen (til Afrika) til henne og hennes ektemann skal vise seg å bli skjebnesvanger.

Dette makkverket fikk 2+.

Tarantula (1955)

Tarantula.jpg

På 50-tallet kom det haugevis av godbiter innenfor to relaterte sjangre: Sci-fi og «big bug»-horror. Det disse sjangrene hadde til felles var at de reflekterte hvordan den nye teknologien og vitenskapen («The Atomic Age», må vite) påvirket det amerikanske samfunnet, og at de som regel alltid handlet om kommunister – mellom linjene, naturligvis. Les Seeing Is Believing for mer bakgrunnsinfo. Jeg har lest den, og kan anbefale den.

Denne filmen er, sammen med Them! (1954), et av høydepunktene i big bug-sjangeren, og var meget fornøyelig. Den handler om en vitenskapsmann som forstørrer en edderkopp til hundre ganger normal størrelse og hvordan denne kan bekjempes. Jeg ga den 5.

Defense Play (1988)

Defense Play.jpg

Etter å ha kjøpt denne på Saga i romjula, spådde jeg følgende i innlegget «We got it all on VHS»: «Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.»

Det stemte. Jeg ga den 4+.

Me and You and Everyone We Know (2005)

Me and You.jpg

))<>((

Jeg ga den 5+.

Better Off Dead… (1985)

Better Off Dead.jpg

Selv om man kanskje ikke skulle tro det, er dette en ungdomsfilm utenom det vanlige. John Cusack har hovedrollen som en tenåring som blir dumpet i starten av filmen, og som derfor er ganske deprimert i store deler av historien. Den eneste måten han kan vinne henne tilbake på, er ved å slå den nye kjæresten til eksen sin i et alplinrace. Det klarer han, men finner ut at den ekte kjærligheten finnes et annet sted.

Dette høres kanskje ikke så uvanlig ut, men mange elementer i filmen (for eksempel en sekvens med dansende og syngende hamburgere) gjør at denne virkelig er snål.

Jeg likte den ganske bra, og ga den 4.

April Fool’s Day (1986)

April Fools Day.jpg

En nydelig grøsser med et deilig cover fra åttitallet, med flere twists enn én. En gjeng ungdommer skal ut på en øy for å feire første april sammen, og da skjer det litt av hvert. Jeg skal ikke komme med noen spoilere her, men kan love at filmen blir bedre etter hvert som den skrider fram.

Jeg ga denne også 4.

Dette var selvsagt tidenes beste filmmaraton, takk til Tomba som stilte opp (og til Kristian, som var med på så mange filmer han hadde tid til).

Marathon.jpg
Puh

I løpet av torsdagen var det noen som ringte meg på mobilen. Jeg hadde selvsagt av lyden, men så det senere, og gulesidera nummeret. Der fant jeg ut at det var Spaceworld som hadde ringt, og jeg skjønte at det var fordi de hadde fått inn Wii til meg. Jeg gadd ikke ringe tilbake, for jeg ville helst kjøpe Wii på Spiderman, siden jeg vil støtte dem.

Så på fredag reiste jeg til Spiderman, men de hadde ikke en eneste maskin inne. Jeg tuslet slukøret videre til Spaceworld, men de hadde gått videre til nestemann på listen da jeg ikke hadde tatt telefonen. Så dermed stod jeg uten Wii. For å hevne meg, gikk jeg på Platekompaniet og kjøpte masse som jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst på.

Wii.jpg

Jeg reiste hjem igjen til Tveita, og på senteret stakk jeg innom Spaceworld for å høre om de hadde fått inn. De hadde de, men alle var selvsagt bortbestilt for lengst. Da gikk jeg hjemover, men i døra snudde jeg, og stakk innom Edwis leker, bare for å høre om de tilfeldigvis hadde fått inn noen maskiner. De hadde fått inn én maskin, og de hadde ingen venteliste. Jeg gliste fra øre til øre, og kjøpte den umiddelbart. Etterpå gikk jeg rundt på senteret og sanket wiimotes og nunchucks og spill.

På fredagen hadde jeg besøk av Bjarte og Kjell, og Stein kom i 22.30-tiden. Han har vært på besøk i helga, nemlig. Vi spilte selvsagt mye Wii, men fullt Wii-liv ble det først på lørdagen, da det tredje burgerpartyet ble avholdt. Femten stykker var på besøk, og alle koste seg med burgere, fries, Coke og videospill – American Style!

McDonalds adbusters.jpg

Og alle var enige om at det hadde vært en fin uke.

Jeg satt akkurat og googlet Nintendo Magasinet, siden det som kjent er noe jeg er trolig til å google. Og sydénskt! Jeg kom til denne siden, som tilhører en gutt ved navn Torjus Ravnaas. Han skriver om Nintendo Magasinet, joda, men there’s so much more…

Det første først. Det han skriver om Nintendo Magasinet, er:

«Dere… Det er meg Nintendo Magasinet! Legg merke til skrivefeilen «Kirstiansund». Dette skal selvsagt være «Kristiansand». For å se hvor totalt udugelige de i Nintendo Magasinet er: sjekk deres spådom angående Playstation og CD-ROM’en som ALDRI kom til SNES.»

Og bildet han poster kan sees under. Jeg husker selvsagt dette, selv om det er over fjorten år siden. Og jeg har naturligvis mitt eget eksemplar fremdeles!

Torjus Ravnaas Nintendo Magasinet.jpg

Som om ikke dette skulle være nydelig nok, så handler det som står øverst på siden hans om Helge Parnemann! Syden! Det han skriver, er:

«Helge Parnemann er mannen bak boka Deutsche Aktivitatsgrammatik, som mange bruker rundt om i  landet. Jeg tok meg den frihet å skrive et ‘fanbrev’ til han, og her er brev med svar og bilde av Parnemann sjøl!»

Og her er bildene som hører med. De er ganske store, og det var lite hensikstmessig å forminske dem for å få plass på 492 pixels i bredden. Klikk derfor for å se dem i full størrelse. Fra venstre til høyre: Brev til Helge Parnemann fra Torjus Ravnaas, Parnemanns svar og bilde av Parnemann:

Brev til Helge Parnemann.JPGBrev fra Helge Parnemann.JPGBilde av Helge Parnemann.JPG

Jeg – og flere med meg – både brukte Parnemanns bøker på Tyholmen og hadde ham som lærer, og det er vel stor enighet om at Parnemann er/var skolens beste og mest populære lærer. Så dette var meget nydelig!

I det siste har jeg hatt det ganske travelt, og kvaliteten (og kvantiteten) på bloggen har lidd under dette. Nå har jeg imidlertid vinterferie, og får forhåpentligvis presset ut noen interessante innlegg. Men don’t bet on it.

Dette blir et slags oppsamlingsinnlegg med alt mulig crap og anti-crap.

Først et bilde av meg; jeg tror faktisk det er det siste bildet som ble tatt av meg på Fjellbirkeland.

Siste bilde på Fjellbirkeland.jpg

I høst fikk jeg besøk av mamma og pappa og Tor Einar og Kari. Her er noen bilder fra deres besøk.

Besøk01.jpg
Skummelt?

Besøk03.jpg
The man comes around

Besøk02.jpg
Easy does it

Besøk04.jpg
Si ost

Besøk05.jpg
Oh yeah

Besøk06.jpg
Dear Penthouse…

Marit har blitt mor. Det har også Kristin Gilde, Monika Danielsen (2.), Rebekka Joswig (2.), Ida Kasbo og Lene Nyland, og mine to kolleger Martin Album Ytre-Eide og Hans Ivar Blystad har blitt fedre. Gratulerer til alle sammen!

Maritendeligmor.jpg
Parental bliss

Forrige fredag (altså 9. februar) feiret Frode og Nils sine bursdager (18. februar og 3. januar, henholdsvis). Det var staselig, og både Camilla Ekra, Line Haugnes og Ove Aurebekk var på besøk i Oslo. Les mer og se flere bilder her. Lørdagen etter var det burgerparty hos meg, denne gangen med hele 13 besøkende. Woo-hoo!

FrodeNilsbursdag.jpg
Party party

Denne måneden (perioden) ble det jevn kamp mellom Knut Ivar og meg i vikartimekampen. Han ledet lenge, og uka som endte fredag 9. januar var han oppe i hele 23 timer, mens jeg hadde ynkelige 15. Men forrige uke fikk jeg sopet inn en del, og så ut til å slå Knut Ivar på målstreken. Jeg fikk nemlig orget til meg 2 norsktimer, 3 fransktimer, 2 historietimer og 4 engelsktimer, og var dermed oppe i 26 timer. Men Knut fikk hanket inn hele fem timer på fredag 16. februar, og gikk da opp i 29 timer totalt. Syden!

Onkel Skrue får en konkurrent.gif
Tøffe tak på Ulsrud vgs.

Ellers har eBay-pakkene fra Gudmund begynt å komme nå, og de eldgamle spillkonsollene er mye større enn tidligere antatt. Så jeg tror jeg må skrinlegge mine planer om å bygge TV-spillmuseum i spisestua, og heller finne en løsning der jeg bruker boden som et slikt musuem.

Ikke nok med det, jeg har også fått gjenopprettet min egen eBay-konto, så nå er jeg på handlestien igjen. Syden bad. Foreløpig har jeg kjøpt NES Advantage joystick, NES-spillene Gauntlet II og Goonies II, NES Four Score, NES Max joystick, en Atari 2600 med 25 spill og Atari 2600-spillet E.T. – The Extra-Terrestrial, som for øvrig er godt kjent som det absolutt dårligste (og mest forhatte) spillet noensinne, og som nærmest alene utløste videospillkrakket i 1983 og gjorde at Atari ble ruinert. Millioner av eksemplarer av spillet ble gravlagt midt i ørkenen i New Mexico! Gauntlet II er et fireplayerspill, og derfor passer det glimrende at jeg fikk tak i en Four Score samtidig, slik at jeg kan spille det sammen med tre av mine nydelige og gode venner.

Atari 2600.jpg
Woody

Etter at Espen laget et meget nydelig og provoserende innlegg kalt «10 tv-serier du må se før du dauer», ble jeg selvsagt inspirert til å lage et lignende selv. Men jeg er selvsagt ikke interessert i hvilke TV-serier du skal se før du dør, så jeg har laget et innlegg om 10 serier jeg må se før jeg dør.

Amazing Stories (1985-1987)

Amazing Stories.jpg

På begynnelsen av 80-tallet var det som kjent lite Spielberg kunne gjøre galt. Da han fortalte Universal Studios at han kunne tenke seg å lage et 44-episoders antologishow à la The Twilight Zone eller Alfred Hitchcock Presents for TV, hoppet NBC på sjansen til å produsere det. Årsaken til at serien måtte lages, var ifølge Spielberg selv:

«I get too many ideas, and I want to act on them all. ‘Amazing Stories’ is a foster home for ideas that will never grow into adulthood, that aren’t strong enough to stretch beyond 23 minutes…[It’s an] elephant burial ground for ideas that will never make it to the movie screen because they are just too short form. And if I didn’t exorcise them in one form or the other, they would just float around in my head and mess me up later in life.»

Showet ble dessverre aldri så veldig populært, men har fått en ganske stor fanbase allikevel. Og det er ikke så rart, siden haugevis av kjente regissører og skuespillere stilte opp, inkludert Spielberg selv, Kevin Costner, Kiefer Sutherland, Sam Waterson, James Cromwell, Charlie Sheen, Harvey Keitel, Forest Whitaker, Mark Hamill, John Lithgow, Tim Robbins, Christopher Lloyd, Burt Reynolds, Clint Eastwood, Joe Dante, Martin Scorsese, Irvin Kershner, Danny DeVito, Robert Zemeckis og Tobe Hooper.

Jeg satser selv på å bli en fan, men har ikke fått kjøpt sesong 1 på DVD enda, til tross for at den kun koster 249 på Platekompaniet.

I Love Lucy (1951-1957)

I Love Lucy.jpg

Dette er som kjent alle sitcoms bestemor, og regnes fremdeles for å være en av de beste amerikanske TV-seriene noensinne. I de 55 årene som har gått siden første episode rullet over skjermen, har serien aldri blitt tatt av. I et nøtteskall handler det om den rødhårede Lucy og hennes ektemann Ricky og deres eskapader, ofte i kompaniskap med naboene Fred og Ethel.

For noen år siden sendte TVNorge en haug med gamle serier, deriblant The Beverly Hillbillies, Mission: Impossible, The Brady Bunch og I Love Lucy. Dette var noe som forsvant like plutselig som det hadde dukket opp, men jeg fikk sett et par episoder, og de var meget lovende. Jeg satser på å få kjøpt meg serien fra Amazon.com med tid og stunder.

The Honeymooners (1955-1956)

The Honeymooners.jpg

Nesten vel så klassisk er The Honeymooners, som har vært inspirasjonskilde for både The Flintstones og The King of Queens, og ikke overraskende drømmer Doug i episoden «Inner Tube» om sitt eget liv i en Honeymooners-setting.

Kun 39 episoder ble opprinnelig produsert, selv om flere klynket seg frem etter hvert. Disse 39, kalt «The Classic 39», koster kun 30$ på Amazon, så jeg kjøper dem vel snart.

Gilligan’s Island (1964-1967)

Gilligans Island.gif

Jeg har aldri sett et eneste klipp av denne serien, men allikevel vet jeg omtrent hva plottet er: En gjeng med folk har strandet på en øde øy, deriblant en professor som kan lage radioer av kokosnøtter, og Gilligan, som alltid klarer å ødelegge den nevnte professorens planer om å få dem bort fra øya.

Grunnen til at jeg vet dette, er selvsagt at serien dukker opp i alle slags intertekstuelle situasjoner, og nevnes i alt fra That ’70s Show til Bloodhound Gangs «Why Is Everybody Always Picking On Me?». Sesongene koster bare 32$ per stykk på Amazon, så her kan det snart bli kokosnøttradioer og bowlingbaner av bambus på alle kanter.

Happy Days (1974-1984)

Happy Days.jpg

Denne serien viser en idyllisert og nostalgisk versjon av amerikansk hverdagsliv på slutten av 50-tallet, og var veldig populær i sine første år. Etter hvert mistet den noe av gnisten, og hoppet bokstavelig talt over haien. Fonzie (aka The Fonz) ble etter hvert seriens midtpunkt, selv om Richie, spilt av Ron Howard, opprinnelig var protagonisten.

Happy Days nevnes ofte i That ’70s Show, noe som er ganske interessant, siden Happy Days var 70-tallets «That ’50s Show». Men det er det kanskje bare popkulturaddicts som meg som finner glede i å vite.

All in the Family (1971-1979)

All in the Family.jpg

Dette showet kom på fjerde plass på TV Guides liste fra 2002 over de 50 beste TV-programmene noensinne. Det har visstnok sammenheng med at serien tok opp mange temaer som tidligere hadde vært tabu på amerikansk TV, slik som rasisme, homoseksualitet, kvinners frigjøring, voldtekt, brystkreft og impotens. Dette høres jo ganske tragisk ut, men serien er visstnok veldig festlig, og hovedpersonen, Archie Bunker, ble kåret til «TV’s greatest character of all time» av TV Guide.

Captain N: The Game Master (1989-1991)

Captain N.jpg

‘N’ i denne sammehengen står for Nintendo, og da er det vel ingen tvil om hvorfor denne serien er med på lista. En vanlig tenåring – riktignok en meget hardbarka Nintendo-fan – ved navn Kevin Keene blir sugd inn i en verden der TV-spill er ekte, og opplever å måtte kjempe mot alt fra Mother Brain fra Metroid til Dr. Wily fra Mega Man.

Jeg har allerede bestilt denne serien fra Amazon, og gleder meg som en liten unge – naturligvis.

That ’80s Show (2002)

That 80s Show.jpg

13 episoder ble det laget av denne serien. Det sier vel litt. Men why? WHY? Den er skapt av de samme folkene som sto bak That ’70s Show, og alt skulle være duket for en glimrende sitcom. Settingen er San Diego i 1984, og 80-tallet har jo mer enn nok å gjøre narr av. Men et eller annet må ha gått galt, for Fox kansellerte serien nesten før takeoff. Dessverre har den ikke kommet på DVD enda, men believe me, jeg kjøper serien straks den slippes.

Forelska 87 (1987)

Forelska87.gif

Nydelig!

Star Trek (1966-1969)

Star Trek.jpg

Okay da, må vel se denne også. Beam me up, eller noe sånn.

Zapping.jpg
The last part of the body to fall asleep at night is the finger on the remote control

Jack Black?

Jack or Black.jpg

Nei, dette er et maleri av Paul Revere, en patriot fra den amerikanske revolusjonskrigen (1775-83). Maleriet er laget av John Singleton Copley, og er malt rundt 1768-70.

Men han er nok tipp-tipp-tipp-oldefar til den tidligere nevnte Black.

Jeg satt som vanlig og Googlet folk mens jeg egentlig burde ha jobbet, og da kom jeg over denne godbiten om Jannicke Lande Pettersen (LP) fra Arendal som er hobbykunstner innen fantasygenren. Vi gikk i parallellklasse på Stinta ungdomsskole, og i samme klasse første året på Tyholmen vgs. Hun har altså blitt mor, og bor/bodde i Oslo.

Jannicke Lande Pettersen.jpg

« Forrige sideNeste side »