Leif-Atle Heen


Nå har endelig trimsykkelen kommet til mitt hjem. Det vil si at jeg i løpet av kort tid vil gjennomgå utviklingen skissert nedenfor.

Før:

Tjukkleif.jpg

Etter:

Leif snart.jpg

Jeg har også funnet ut at jeg må få kjøpt en haug med nye klær. Jeg kler meg jo så kjedelig, som jeg har klynket om tidligere. Derfor har jeg besluttet at store deler av «overskuddet» fra neste lønning skal gå med til å adle undertegnede i klesveien. Under ses et typisk kjedelig antrekk, bildet er fra Uldex’ bursdagsfest.

Uldexbursdag.jpg
Latterligistisk

Denne uka har jeg hatt tolv vikartimer, noe som slettes ikke er å forakte. Det er faktisk kanskje personlig rekord for Ulsrud-æraen, men på Rosenvilde var jeg oppe i hele femten på ei uke. Jeg og en kollega, Knut Ivar Wasmuth, har selvsagt en uhøytidelig konkurranse om hvem som klarer å få flest vikartimer hver måned. Jeg var ganske suveren i høst, men denne måneden ble det uavgjort. Kjipern.

Knut Ivar.JPG
Gulbrand Gråstein

I dag hadde jeg først to vikartimer i engelsk, deretter hadde jeg fem timer engelsk med første klasse. I de to første av disse timene hadde kidza en book report test, og da benyttet jeg anledningen til å lage et opplegg til de neste tre timene. Jeg skulle nemlig jobbe med de sterkeste elevene i en mindre gruppe, og de skulle lære om det amerikanske utdanningssystemet på en utfordrende, spennende, interessant og morsom måte. Yeah right. Jeg hadde selvsagt ikke planlagt en døyt, men jeg fikk snekret sammen en 18-slides PowerPoint i løpet av 90 minutter, og fikk printet den ut, kopiert opp notathefter til kidza, booket og hentet framviser, kjøpt og spist lunsj og avtalt med de andre lærerne på trinnet hvem som skulle til meg. I løpet av de tre timene snakket vi selvsagt om Ivy League-skoler, og jeg skrøt selvsagt uhemmet av mitt vennskap med en nåværende Harvard-student.

No Child Left Behind.jpg
Kein Kind hat hinter verlassen

I morgen kommer Kjetil på besøk, og da blir det henging i heimen. Før det må jeg kanskje vaske og rydde litt, men vi får se. På søndag blir det muligens et sårt tiltrengt maraton med Nils, men det er ikke bankers enda.

Neste uke er det fem harde arbeidsdager, ledermøte i Bjølsen, cellegruppe, gudstjeneste, (sannsynligvis) henging osv.

Many irons in the fire.jpg
Viele Eisen im Feuer

Jeg var i mange år plaget med et noe underlig problem. Jeg følte fra tid til annen at jeg hadde et eller annet på tunga – en hevelse, et sår, en matrest, et eller annet – som jeg ikke fikk bort, uansett hvor mye jeg prøvde. Jeg klarte å kjenne omtrent på tunga hvor det var, men jeg klarte aldri å se det i et speil eller finne det med tannbørsten. Dette skjedde cirka fire ganger i året, og følelsen varte av og til i flere dager.

Og så i fjor en gang, mens jeg var i denne tilstanden, kom åpenbaringen. Det jeg kjente var ikke tunga, men jeg kjente det med tunga. I speilet oppdaget jeg til slutt at det mystiske objektet var mat som hadde satt seg fast i nærheten av mandlene, i et slags hull jeg tydeligvis har der. Og da klarte jeg naturligvis enkelt å pirke det bort med en tannpirker. Gjett om jeg var stolt.

Etter åpenbaringen har jeg bare kommet i denne tilstanden én gang, men det er selvsagt bare et spørsmål om tid før det skjer igjen.

Throat.bmp
Liten tue kan velte stort lass

Visstnok. Det bor også 1,1 milliarder mennesker i India, 1,5 millioner mennesker på Manhattan, og sikkert 500 mennesker i blokka mi. Ett av dem er transvestitt. Første gangen jeg så ham/henne var da jeg var på T-banen på vei mot byen en lørdagskveld, og søndagen etter, da jeg gikk ut av blokka, gikk han/hun inn i blokka (med de samme klærne, for øvrig). Senere har jeg sett vedkommende ved ulike anledninger.

Da pappa og jeg var i New York sammen i 2004, så vi en transvestitt i køen i 82. etasje i Empire State Building. Det var for øvrig første (og hittil eneste) gang jeg og min far så en transvestitt samtidig. Et minne for livet.

King Kong 1933.jpg
Sexual frustration atop the Empire State Building

I går fikk jeg endelig klippet meg på mallet på vei hjem fra jobb. Det trengtes. Jeg var også innom sportsbutikken på det samme mallet, og der så jeg på ergometersykler. Det er på tide at jeg begynner å gå ned i vekt. Jeg ville selvsagt ikke lagt om kostholdet mitt om Dr. Gnikk sto over meg med dødsdom og gnikket, så det er ikke en option. Å sykle 21 kilometer (Manhattan fra sør til nord) mens jeg ser på The King of Queens eller That ’70s Show er derimot – vel, ikke akkurat fristende – men gjennomførbart.

Jeg tror jeg kjøper en ergometersykkel på vei hjem fra jobb i morgen. Wish me luck.

Iron in the fire.bmp
Ein Eisen im Feuer

De siste dagene har jeg hatt et noe gnomete og bagatellmessig problem. Lyset i taklampa på soverommet mitt gikk nemlig på søndag, og da må det jo byttes pære. Jeg klarte imidlertid ikke å få skrudd av dekslet/kuppelen på lampa, og da blir det jo vanskelig å bytte pære.

På onsdag gikk også pæra i taklampa i gangen/entreen, noe som førte til at leiligheten ble ganske mørk. Jeg hadde fremdeles ikke løst problematikken på soverommet, så jeg gikk rundt i mørket og vaste. Også i entreen viste det seg umulig for meg å få av kuppelen.

Men på onsdag kveld klarte jeg endelig å få av kuppelen på taklampa på soverommet. I denne var det nemlig noen plastdingser som måtte skvises sammen for å få av kuppelen. Da fant jeg ut hva slags pære som skulle være der, og jeg la meg med halvforrettet sak.

På torsdag fikk jeg så kjøpt og skiftet pæra som skulle til på soverommet, men hadde altså ikke kommet videre hva angikk lampa i entreen. Men da Kristian var på besøk på kvelden, fant han ut at man måtte skru på en slags tapp nederst på kuppelen, slik at den indre herligheten kunne åpenbare seg. Så i natt kan jeg legge meg og drømme søtt om lys og lysoldermann.

Edison.jpg
I feel your struggle, Thomas

Det er ikke ofte Oslo Sporveier får ros. Det er forståelig. Men nå fortjener de å få det av meg.

På onsdag hadde vi planleggingsdag på skolen, fra 16.00 til 19.00. Da fikk vi gratis pizza fra Peppe’s halv fire, slik vi alltid får når vi må være på skolen lenger enn til klokken fire. Anyway, jeg ruslet hjemover fem over sju, og på vei til busstoppet kjørte det en buss forbi meg, noe som ofte skjer. Jeg løp og vinket og håpet på at den ville stoppe, noe som sjelden skjer.

Men denne gangen stoppet bussjåføren. Og det viste seg til og med at dette var en buss som ikke var i trafikk. Wow! Han kjørte meg hjem, og stoppet akkurat der jeg ville. Vi snakket sammen om vær, vind og jobb, og han var meget koselig. Det hele føltes mer som en taxitur enn en busstur, i og med at jeg var den eneste passasjeren og satt på det fremste setet. En opplevelse for livet, eller i hvert fall for denne måneden.

Oslo Sporveier.jpg
Join the fanclub

I det siste året har jeg som tidligere nevnt gjennomgått en del forandringer, både hva angår bosted og arbeidssituasjon. Det vanskeligste har imidlertid vært overgangen fra å være døgnets og klimaets herre til å bli deres slave.

Bad weather.jpg
«Yes, master?»

Før kunne jeg være våken og sove så lenge jeg ville, og hvis det regnet, snødde eller var tåkete en dag, trengte jeg ikke å gå ut den dagen. Men nå må jeg opp og ut i otta enten jeg vil eller ei. Og believe me, jeg vil ikke. Jeg husker at da jeg var student, og en sjelden gang måtte stå tidlig opp, og så T-baneplattformen fullstappet klokka åtte om morgenen, tenkte jeg: «Suckers!» Nå er jeg dessverre en sucker selv.

Floor sleeper.jpg
Back in the good old days

Det aller verste er nok kulda. Flere ganger har jeg stått og ventet på T-banen og hutret og frosset og forbannet kulda (på engelsk, naturligvis). Det nydeligste hadde vært hvis jorda hadde vært flat som ei pannekake (eller et A4-ark) og gått rundt sola vertikalt. Heldigvis kan det jo virke som om vår venn global oppvarming sørger for at vintrene i årene som kommer vil bli mer og mer Leif-vennlige.

Globalwarming.jpg

Da jeg var hjemme i Arendal i jula, fortsatte kjøpefesten av utdaterte lagringsmedier. Jeg kjøpte i alt 288 VHS-kassetter på Saga Video i Blødekjær, og fikk slept alt til Tveita ved hjelp av Gudmund. Takk!

Saga Video.jpg
Mecca, apparently

Her kommer et lite utvalg av de filmene jeg kjøpte. Jeg har delt dem inn i seks ulike kategorier, og presenterer ti filmer fra hver kategori.

«De bra» – filmer som visstnok skal være veldig bra, men som jeg av diverse årsaker ikke har fått sett enda:

Henry V (1989)

Henry V.jpg

Kenneth Branagh kan jo som kjent sin Shakespeare, og denne er ikke noe unntak, skal man tro kloke sjeler som har sett den. Jeg har tidligere sett 1944-versjonen uten teksting, det anbefales ikke (selv om filmen i seg selv var bra, var det vanskelig å henge med språklig).

The Outsiders (1983)

Outsiders.jpg

En av de få severdige Coppola-filmene jeg ikke har fått med meg. Denne har nesten utelukkende stjerner på rollelisten, inklusive Rob Lowe, Matt Dillon, Patrick Swayze, Emilio Estevez, Ralph Macchio (aka Karate Kid) og Tom Cruise (aka Loco). Den handler etter sigende om gjengoppgjør og klasseforskjeller og sånn. Sikkert bra!

Hoop Dreams (1994)

Hoop Dreams.jpg

Ekstremt kritikerrost dokumentar om to afro-amerikaneres drøm om å bli basketballstjerner.

Jeux d’enfants (2003)

Jeux d enfants1.jpg

Franskmenn. Kjærlighet. Regn. Hele soundtracket er visstnok variasjoner av «La vie en rose», Edith Piafs signatursang.

The Quiet American (2002)

Quiet American1.jpg

Michael Caine i storslag, etter hva jeg forstår. Og en glimrende historie attpåtil, sies det, basert på en bok av Graham Greene. Dette lover godt.

Menace II Society (1993)

Menace II Society1.jpg

En skikkelig ‘hood-film er jo ikke å fornekte. Jeg likte Boyz n the Hood veldig bra, så denne vil nok også falle i smak.

Wo de fu qin mu qin (1999)

The Road Home1.jpg

Denne kinesiske filmen er visstnok ei perle. I sitt essay «Ok life’s a fact» i boka Mitt liv som film nevner Tore Renberg den i samme åndedrag som It’s a Wonderful Life, og han er etter essayet å dømme en like stor fan av sistnevnte som meg. Så dette kan bli både kostelig og koselig.

Cookie’s Fortune (1999)

Cookies Fortune1.jpg

Altman er jo en regissør som både lager gull og gråstein. Denne er visstnok i hvert fall sølv, og det er godt nok for meg. Heck, gråstein er også godt nok for meg, men det er en helt annen sak. Med seg i gruvedriften har han Glenn Close, Julianne Moore, Liv Tyler og Chris O’Donnell, og da burde det jo være duket for to meningsfylte timer.

Dead Man (1995)

Dead Man1.jpg

Jeg har hatt sansen for det lille jeg har sett av Jarmusch, og gleder meg derfor til denne noe alternative westernen. Med Johnny Depp i hovedrollen og cinematografi i svart/hvitt er det enda to grunner til å glede seg.

Diarios de motocicleta (2004)

Motorcycle Diaries1.jpg

Denne biopicen om Che Guevara er kanskje litt vel hypet, men kan allikevel vise seg å være genuint bra. Det vil tiden vise, jeg gleder meg i hvert fall.

 

«De interessante» – filmer som jeg ikke har så mye kjennskap til fra før, og som virker interessante, men som like gjerne kan vise seg å være crap fra ende til annen:

Naked Lunch (1991)

Naked Lunch.jpg

David Cronenberg er jo selve kongen av «interessant, men ikke nødvendigvis bra»-regissører. Filmene hans handler om sære folk som opplever sære ting på en sær måte, og Cronenberg er veldig opptatt av det rent kroppslige. Denne er visstnok ikke noe unntak, som handler om en fyr som blir avhengig av insektsstøvet til en exterminator. Gull eller gråstein? Tiden vil vise.

Schtonk! (1992)

Schtonk.jpg

Den norske tittelen på denne filmen er Hei, Hitler!, og det må vel være et godt tegn. Den handler om to sleipe folk som publiserer Hitlers dagbøker, og er basert på en sann historie. Dette lover godt, men kan fort gå begge veier.

True Confessions (1981)

True Confessions a.jpg

Ikke overraskende er Robert De Niro en av mine favorittskuespillere, og jeg har derfor sett de fleste av filmene han medvirker i. Denne er et hederlig unntak, og kan fort vise seg å bli nydelig. Den handler om den sanne historien om skuespilleren Elizabeth Short, aka Black Dahlia, som ble grusomt drept i en alder av 22 år.

Det kom for øvrig en ny film om henne nå, med blant annet den elskverdige Scarlett Johansson på rollelisten og Brian De Palma i regissørstolen.

Disco Pigs (2001)

Disco Pigs.jpg

En gutt og en jente blir født omtrent samtidig på samme sykehus og vokser opp i nærheten av hverandre. De utvikler et forhold som er nærmest telepatisk, men så blir det noe kluss, slik det gjerne blir i en narrativ. Filmen har 6.3 på IMDb, men bare 707 stemmer.

Superstar (1999)

Superstar.jpg

Kanskje en veldig festlig film om ei mildt sagt keitete jente som prøver å bli superstjerne. Folk fra Saturday Night Live har hovedroller og regi. Dårlig rating på IMDb (4,3), men jeg har trua.

The Man Who Cried (2000)

The Man Who Crieed.jpg

Jeg er en stor fan av Christina Ricci, og kjøpte derfor alt jeg kom over av henne. Denne filmen hadde jeg aldri hørt om før, og storyen virker noe snål. Den involverer russiske jøder, nazister og Johnny Depp i rollen som en berømt hesterytter. Så da blir i hvert fall Nils fornøyd.

The Kid Stays in the Picture (2002)

The Kid Stays in the Picture.jpg

Denne dokumentaren handler om Robert Evans, som 34 år gammel ble sjef for Paramount Pictures. Han bidro da til å produsere The Godfather, Rosemary’s Baby, Love Story og Chinatown. Men så kom nedturen. Visstnok veldig bra, sier noen (dokumentaren, ikke nedturen).

Fail Safe (2000)

Fail Safe.jpg

En stjernespekket film med George Clooney, Harvey Keitel, Richard Dreyfuss, James Cromwell og Don Cheadle i rollene! Men den er laget for TV. Woot? Den får riktignok 7,1 på IMDb, og det er ikke verst for en TV-produksjon. Den handler om en amerikansk pilot som får i oppdrag å slippe en atombombe på Moskva under den kalde krigen. Kan bli spennende.

October Sky (1999)

October Sky.jpg

Handler om å finne seg selv i et lite bygdesamfunn i California. Gripende eller kjedelig? Høy IMDb-rating og entusiastiske kommentarer virker lovende.

Salem’s Lot (1979)

Salems Lot.jpg

Da jeg først fant denne filmen på Saga antok jeg at den var ganske dårlig, men kjøpte den selvsagt uansett. Imidlertid viste det seg at den er basert på en bok av Stephen King (riktignok slettes ikke alltid et kvalitetstegn), og at den får anstendige 6,3 på IMDb. Så denne kan nok være festlig og/eller skremmende.

 

«De streite» – filmer som kanskje ikke er bra, men som er store produksjoner og/eller har store stjerner i rollene og/eller er ganske store publikumsfavoritter, og derfor må regnes som A-filmer:

Rocky II (1979), Rocky III (1982), Rocky IV (1985), Rocky V (1990)

Rocky II.jpgRocky III.jpgRocky IV.jpgRocky V.jpg

Tidligere har jeg faktisk bare sett eneren og toeren. Eneren er veldig nydelig, toeren var bare okay. Men resten må selvsagt sees, spesielt nå som den forhåpentligvis deilige sekseren kommer.

Caddyshack (1980)

Caddyshack.jpg

Det fantes faktisk en tid da Chevy Chase og Rodney Dangerfield var morsomme, og da Bill Murray var morsom på en ikke-melankolsk måte. Denne golfkomedien er visstnok et prima eksempel på det, og den scorer faktisk hele 7,2 på IMDb, noe som slettes ikke er verst for en komedie fra 1980.

Cliffhanger (1993)

Cliffhanger.jpg

Denne thrilleren har jeg hatt lyst til å se lenge! Stallone og Schwarzenegger leverer jo nesten alltid varene i actionfilmer (i komedier suger de alltid), så dette blir nok underholdende.

Domestic Disturbance (2001)

Domestic Disturbance.jpg

Travolta er jo en deilig mann, men denne filmen er vel heller middels. Kommentaren som er «featured» på IMDb lyder «Exceptionally mediocre», og filmen får bare 5,2 i rating.

Along Came a Spider (2001)

Along Came a Spider.jpg

Dette er også en film jeg har hatt lyst til å se lenge. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke sett den da den var på kino, og også i etterkant har den unnsluppet meg. Den har gått på TV noen ganger, men hver gang har det skjedd noe kluss. Morgan Freeman har kanskje blitt litt devaluert de siste årene, men jeg liker ham fremdeles. Hvorvidt denne filmen er verdt å se, er jo fremdeles et ubesvart spørsmål.

The Majestic (2001)

The Majestic.jpg

En av de ytterst få filmene med Jim Carrey (etter gjennombruddet) som jeg ikke har fått sett. Denne ble jo liksom aldri noen blockbuster, og er heller ingen favoritt hos kritikerne, til tross for at den ble laget i Jim Carreys gullalder.

Men jeg øyner lys i tunnelen. Roger Ebert skryter den opp i skyene, og alt som nevnes i samme åndedrag som Frank Capra må jo være severdig: «It flies the flag in honor of our World War II heroes, and evokes nostalgic for small-town movie palaces and the people who run them… Frank Darabont has deliberately tried to make the kind of movie Capra made, about decent small-town folks standing up for traditional American values. In an age of Rambo patriotism, it is good to be reminded of Capra patriotism–to remember that America is not just about fighting and winning, but about defending our freedoms.»

Mmmmm…

Behind Enemy Lines (2001)

Behind Enemy Lines.jpg

Krigsfilm med stjerner i hovedrollene er jo ikke alltid et kvalitetstegn i vår tid, men denne virker ålreit. Den har imidlertid blitt kritisert for at den er for patriotisk ovenfor den amerikanske regjeringen. Like that’s a bad thing, or something.

A League of Their Own (1992)

A League of Their Own.jpg

Tom Hanks. Madonna. Geena Davis. Baseball. What’s not to like? Tydeligvis noe, siden denne «bare» får 6,9 på IMDb.

Marvin’s Room (1996)

Marvins Room.jpg

Man skulle jo tro at denne filmen skulle være dritbra! Robert De Niro, Leonardo DiCaprio, Meryl Streep og Diane Keaton er jo skuespillere som en regissør er heldig å bare få én av, og her finnes det altså fire av dette kaliberet. But somewhere along the way, Dorothy must have strayed off the yellow brick road. For den får bare 6,5 på IMDb og 3,5 på AllMovie.

The Human Stain (2003)

The Human Stain.jpg

Anthony Hopkins, Nicole Kidman og Gary Sinise i et seriøst drama kan jo umulig være å forakte. Denne handler om en universitetsprofessor, rasisme og «noe i fortiden», og det kan jo sikkert bli ålreit.

 

«De nostalgiske» – filmer som jeg har et spesielt forhold til fra barndommen/tweenagerårene:

Anything for Love (aka Just One of the Girls) (1993)

Just One of the Girls.jpg

Denne filmen har jeg et mildt sagt spesielt forhold til. Jeg leide den i begynnelsen av tenårene, og opplevde da for første gang å se nakne jenter. Filmen har bare 11-årsgrense i Norge, men «R» i USA. Nicole Eggert (Summer i Baywatch) er Corey Haims (kongen av tenåringsfilmer på åttitallet, en utdatert taper på nittitallet) kvinnelige motspiller, men henne får man ikke se avkledd.

Da Monte Video gikk konk sommeren 1999, var denne filmen en av de cirka femti VHS’ene jeg kjøpte. Men av årsaker jeg i dag ikke kan forstå, ønsket jeg ikke å ha den lenger i 2001. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, kvittet jeg meg med cirka femti VHS’er og to hundre CD’er. Just One of the Girls var altså ikke blant dem. Men året etterpå følte jeg altså at jeg måtte kvitte meg med den. Jeg stakk innom Spiderman og hørte om de ville betale meg noe for den, men det var de ikke interessert i, så det endte opp med at jeg ga den til dem gratis. Jeg skulle gjerne betalt gode penger for å forstå tankene jeg hadde på den tiden. Heldigvis fikk jeg altså kjøpt den inn igjen nå, til 20% av den prisen jeg betalte på Monte.

Car 54, Where Are You? (1994)

Car 54.jpg

En av de mange filmene Kjetil og jeg leide på Monte i tweenager- og tenårene våre var en film ved navn Mad Copp. Den har jeg aldri klart å oppdrive på IMDb, så jeg forsto at Mad Copp var den «norske oversettelsen» av en ukjent engelsk tittel. Jeg husket filmen som ganske middels, med enkelte morsomme scener.

Da jeg oppdaget den på Saga i jula, var jeg først i tvil om jeg skulle kjøpe den. Jeg kjøpte nemlig ikke alle filmene jeg hadde sett tidligere og som jeg har et forhold til fra barndommen, men da jeg snudde den for å se originaltittelen, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. Car 54, Where Are You? var nemlig en tittel jeg mente å huske igjen fra IMDbs Bottom 100-liste, og joda, ganske riktig er denne perlen virkelig en Z-film. Med latterlig lave 1,8 i rating er det faktisk den eldste filmen på listens Topp/Bunn 10, og det er i seg selv ganske imponerende! Jeg gleder meg til å se denne om igjen. Dr. Cox fra Scrubs har en av hovedrollene.

Super Mario Bros. (1993)

Super Mario Bros.jpg

Da vi deltok i Nintendo-NM i Arendal i 1993, kom jeg på førsteplass, Sina på andreplass og Kjetil på fjerdeplass. Alle unntatt jeg fikk to billetter til den nye filmen om Super Mario, noe jeg syntes var urettferdig (jeg fikk riktignok en Super Nintendo m.m.). Så Kjetil spanderte mer eller mindre villig en av sine billetter på meg, og vi hadde to ålreite timer på Saga kino. Jeg husker imidlertid at jeg allerede da var voksen nok til å synes at dette ikke var spesielt bra, men dette er jo uansett en film jeg bør ha. Jeg må også få kjøpt meg The Wizard fra 1989.

Loverboy (1989)

Loverboy.jpg

Dette er en av de filmene i denne kategorien som jeg ikke har sett, men som jeg har et forhold til av andre årsaker. Jeg husker godt at Grethe, søsteren til Hanne, leide denne filmen da jeg var ti-elleve år gammel, og at jeg syntes den så ganske kul ut, men også at coveret var ganske utfordrende (et annet cover enn det som står over, men jeg har ikke klart å oppdrive det på nettet). Nå skal jeg altså endelig få sett den, bare 16 år etter. For et rikt og spennende liv jeg lever.

Remote (1993)

Remote.jpg

Denne leide jeg på Monte da jeg var 13 år gammel, og syntes vel da at den var passelig kul, men heller ikke noe mer. Den er en fattigmanns blåkopi av Home Alone-filmene, og er ikke overraskende en rett-på-video-rull. Allikevel er det en av de filmene jeg har et spesielt forhold til, kanskje fordi jeg aldri har møtt noen andre som har sett den (såvidt jeg vet).

Out on a Limb (1992)

Out on a Limb.jpg

Denne har jeg heller ikke sett før, men jeg husker at jeg en gang var på ei videosjappe med Olav Vikse, mannen til min kusine, og skulle leie film. Jeg var ganske klar for å se denne (siden jeg var tweenager), men Olav var ikke like sugen. Jeg husker spesielt godt at han sa at han hadde sett så mange filmer med Matthew Broderick at han var lei av ham. Hver gang jeg har sett coveret på denne filmen i ei videosjappe, har jeg tenkt på denne episoden, som nå altså endelig skal få sin forløsning.

Who’s Harry Crumb? (1989)

Whos Harry Crumb.jpg

Denne filmen husker jeg at vi så i et fødselsdagsselskap på barneskolen en gang, og det var den første filmen jeg så med John Candy. Han ble umiddelbart min favorittskuespiller, og jeg leide nesten alt jeg kom over med ham i årene som fulgte. Jeg har imidlertid aldri sett denne igjen, og jeg gleder meg derfor til oppleve den på nytt.

She’s Out of Control (1989)

Shes Out of Control.jpg

Denne filmen har jeg også et spesielt forhold til uten å ha sett. Hanne snakket nemlig ofte om filmen Ikke rør min datter, som er denne klassikerens norske oversettelse. Hanne likte den veldig godt, mens jeg ikke kunne skjønne hvordan hun kunne like den. Jeg blandet den nemlig alltid sammen med Not Without My Daughter, som på norsk het Ikke uten min datter. Men nå er i hvert fall mysteriet løst, og jeg kan glede meg til nok en godfilm fra slutten av 80-tallet.

Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991)

Dont Tell Mom the Babysitters Dead.jpg

Denne perlen, som jeg etter hvert har forstått er litt av en kultfilm, så jeg mange ganger i begynnelsen av tenårene. Den kombinerer på en måte Home Alone og Adventures in Babysitting (som jeg også har et meget sterkt forhold til fra barndommen, av to grunner: For det første fordi den på norsk het Barnevaktens mareritt, og det samme gjorde The Sitter, en visstnok meget skummel skrekkfilm fra 1991 (som for øvrig var en av de 288 filmene jeg kjøpte nå), og det førte til samme typen forvirring som nevnt ovenfor. For det andre fordi jeg husker at Hanne en februarlørdags ettermiddag i 1990 insisterte på at vi skulle se denne filmen istedenfor å spille Super Mario Bros. Dette var smertelig for meg, og jeg husker at dette var på den tiden vi var kommet til level 2-2 (den første svømmeverdenen).), og resultatet er meget tilfredsstillende.

På Wikipedia kan vi lese: «Although released in 1991, Don’t Tell Mom is often considered the last of the 1980’s-style teen comedies, and has become a cult classic. A modest box-office success at the time of its release, it is a perennial favorite on television and cable TV.»

Planes, Trains & Automobiles (1987)

Planes, trains, automobiles.jpg

Den norske tittelen på denne filmen er Neste stopp, Chicago?, og jeg presset igjennom at skolefilmen vi skulle lage på Stinta i sjuende klasse skulle hete Next Stop, Hospital! siden jeg var en stor fan av denne. Uavhengig av dette er det en klassisk 80-tallskomedie med både John Candy og Steve Martin. Is nice!

 

«De fengende» – filmer med covere som er såpass fengende at de er kjøpverdige (som oftest fordi de er hilariouse, men ikke alltid)

Denne kategorien var absolutt den vanskeligste å plukke ut kun ti eksempler til. Se eget innlegg om videocovere senere.

Slugs, muerte viscosa (1988)

Slugs.jpg

Dette er kanskje ikke det beste av disse coverene, men jeg synes allikevel det har en viss sjarm, og en spesielt fin detalj er bildet av jenta i båten på baksiden. Filmen er vel så som så, den får 3,0 på IMDb, men inneholder visstnok noen fine detaljer for «ekte horrorfans». Så gjenstår det å se hva det skal bety.

Homewrecker (1992)

Homewrecker.jpg

Den lille luringen skriker jo etter oppmerksomhet! På baksiden av det norske coveret står det: «Robby Benson spiller Dr. David Whitson, et datageni som jobber med utvikling av atomvåpen. Han er en stille og rolig mann. Da et av våpensystemene han har designet går forferdelig galt, tar Whitson ferie og tar med seg sin avanserte datamaskin. Ved hjelp av maskinen skaper han en hushjelp med kvinnelige karakterer. Ettersom tiden går tar hushjelpen Lucy stadig over større deler av livet hans. Når Davids kone og datter kommer på besøk, viser Lucy to uventede sider … sykelig sjalusi og morderisk sinne.»

Mer hilarious storyline enn dette er det vanskelig å legge opp til, så dette blir nok nydelig. På IMDb er det hele 51 stykker som har stemt, så dette er rene Titanic.

Breeders (1986)

Breedersa.jpg

Nok et nydelig cover som fenger og stjeler oppmerksomheten til intetanende videokunder (i hvert fall meg). På forsiden av det norske coveret står det: «Trusselen kommer fra verdensrommet! Alle offer var unge kvinner!!!» Ååååå… Hilarious! En ekstra bonus: Hele 2,9 i IMDb-rating.

My Mom’s a Werewolf (1989)

Werewolf.jpg

Et nydelig cover som sier alt. Den fullstendige AllMovie-plotsynopsen lyder: «An average housewife (Susan Blakely) is transformed into a werewolf after being seduced by a stranger (John Saxon). Only her daughter and friend can save her from remaining an animal forever.» Mer trenger man vel ikke si! Glimrende! 3,1 på IMDb.

Used Cars (1980)

Used Cars.jpg

Denne filmen er faktisk regissert av Robert Zemeckis, og får hele 6,5 på IMDb. Men det var selvsagt ikke derfor jeg kjøpte den. Coveret, som så mange andre fra 80-tallet, viser hvor deilig det kan være med tegninger fremfor fotografier.

Byttinger (1991)

Byttinger.jpg

Dette hilariouse coveret skriker jo «norsk sosialrealistisk drama – stakkars dem som faller utenfor – norsk filmbransje styres av sosionomer» som intet annet cover jeg noensinne har sett. Og joda, på baksiden kan vi lese: «I 2 uker skal 3 jenter og 4 gutter med kriminell bakgrunn lære å samarbeide på en tur i den norske fjellheimen. Ved å gi ungdommene en positiv tro på seg selv skal deres destruktive krefter overvinnes, mener sosialarbeiderne bak prosjektet. Hvis det ikke lykkes, er det rett tilbake til fengselet for ungdommene. Men fjellet, isbreen og isolasjonen byr på overraskelser ingen hadde regnet med. Plutselig er fjellturen forvandlet til en kamp på liv og død, hvor ungdommene må kjempe sammen for å overleve.»

Hele 10 personer har funnet det for godt å stemme på denne perlen på IMDb, som får en susende middelmådig 5,2-rating.

Don’t Open ‘Til Christmas (1984)

Christmas.jpg

Denne filmen beskrives som en rutinegrøsser, men coveret er like fullt en nytelse. Klikk her for å se et enda sprøere cover.

Three O’Clock High (1987)

Three oclock high.jpg

Dette er klassisk tenåringsfilmcoverkunst fra åttitallet på sitt beste. Jeg merker at jeg blir mer og mer glad i tegnede covere. Filmen er nok også riktig så trivelig, med hele 6,7 i IMDb-rating, og Steven Spielberg uoffisielt luskende i kulissene. Alltid et godt tegn på åttitallet. Tittelen spiller vel på Gregory Peck-klassikeren Twelve O’Clock High fra 1949.

Defense Play (1988)

Defense Play.jpg

Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.

I.F.O. (Identified Flying Object) (1985)

IFO.jpg

Dette coveret er ekstremt nydelig. Enkelt, men samtidig mystisk. «They gave it life. They gave it power. They never meant to give it control.» sier taglinen på toppen av coveret. Siste setning bakpå coveret lyder: «Med humor og spenning viser I.F.O. oss at fremtiden ligger hos ungdommen, som ved hjelp av forståelse og kjærlighet vil seire over elektronikkens makt.» Sydénskt! Finnes det i det hele tatt nydeligere covere å oppdrive?

Da jeg fant denne filmen på Saga, var jeg ikke i tvil et sekund om at jeg skulle kjøpe den. Selvsagt ikke fordi jeg trodde den var bra, men på grunn av det deilige coveret. Filmen viser seg imidlertid å være langt dårligere enn jeg trodde. Med lusne 1,6 på IMDb og «featured» kommentar som lyder «Lommel’s cinematic water torture» må denne filmen virkelig være bad! Dette beviser bare det vi alle vet: «Don’t judge a book by its cover – appreciate the cover and burn the pages.»

 

«De sære» – filmer som man må ha en større enn middels filminteresse for å kunne sette pris på (eller i det hele tatt klare å se fra start til slutt, i noen tilfeller):

Denne kategorien er nært beslektet med den forrige, men ikke overlappende. 

The Mafu Cage (1978)

Mafu Cage.jpg

Denne filmen er nok mildt sagt sær! Fra AllMovie kan vi lese: «What they don’t indicate is just how downright weird this simultaneously shrill and stylized picture is.»

Fra to ulike kommentarer på IMDb kan vi lese:

«Wow. This movie gave me a headache. … I respect them for trying to do something different…..but different doesn’t always mean «Good». Avoid like the plague.»

«This movie was flat out weird. … WEIRD!!! … Anyway, Cissy kills her pet monkey and threatens to commit suicide when she can’t get another one. After cutting her wrist, her sister gives in and gets her another one. One day Ellen hears Cissy screaming and sees her beating the monkey to death with a chain. ISSUES!!!!!!!!!!!! Cissy then kills her sister’s boyfriend, whom she hated. She then causes her sister to go crazy and eventually the sister dies.» (Absurd nok gir denne kommentatoren filmen 5 av 10 stjerner.)

Da jeg på besøk hos Tom og Marit i romjula leste ulike anmeldelser av denne på nettet, satt jeg og lo så jeg grein. Filmen ler jeg nok ikke like mye av, men tårer kan det fort bli en del av.

The Clan of the Cave Bear (1986)

Cave Bear.jpg

Fra baksiden av det norske coveret kan vi lese: «Dette er den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35.000 år siden! Cro Magnon-jenta Aya (Daryl Hannah) blir adoptert av neandertalere og vokser opp som om en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å tenke og handle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens…» Weird enough for you?

Benny’s Video (1992)

Bennys Video.jpg

Michael Haneke kan sine saker, og har blant annet gitt oss perlen Funny Games. Denne er minst like sær, og handler om en fjortenåring som lever i sin «egen virkelighet av TV-bilder, videoopptak og videofilm», som det står på baksiden av det norske coveret. Filmen får hele 7,2 i IMD-rating, men er nok allikevel ganske out there.

The Hit Man (1991)

Hit Man.jpg

Den «norske» tittelen på denne filmen er Movie Magic. På framsiden av coveret kan vi lese «Etter UFO-reisen er lånehaien ikke helt den samme…» Hvis du ikke umiddelbart ser linken mellom «hit man», «movie magic», «ufo-reisen» og «lånehaien», så trøst deg med at det er flere av oss. Coveret er, som man ser, en fornøyelse i seg selv, så nå er det bare å håpe på at filmen leverer. Hele 12 personer har funnet det for godt å stemme på denne filmen, som får overraskende høye 4,7 på IMDb.

The Beast from 20,000 Fathoms (1953)

Beast 20000.jpg

Dette er faktisk en liten klassiker, og har mange fans rundt omkring. Jeg satser på å bli en av dem, men det er jo i det hele tatt ganske sært å se filmer fra 50-tallet, sies det. Film handler ikke overraskende om en dinosaur som blir vekket til live på grunn av noen atomsprengninger, og deretter raserer store deler av New York. Yummy!

Gummi-Tarzan (1981)

Gummi Tarzan.jpg

Iversen vil sikkert protestere fælt på at denne perlen har havnet i denne kategorien, men det må vel innrømmes at kun de som har et forhold til Gummi-Tarzan-boka fra barndommen vil ha glede av denne. Jeg har det, og gleder meg følgelig som en fisk til å se den.

Boxing Helena (1993)

Boxing Helena.jpg

Hvis Cronenberg er kongen av regissører som lager filmer som er «interessante, men ikke nødvendigvis bra», så er David Lynch kongen av regissører som lager filmer som rett og slett er sære. Denne filmen er laget av dattera hans, Jennifer Lynch, og intet tyder på at hun er mindre sær. Ifølge Wikipedia handler filmen blant annet om akrotomofili, noe som ikke gjør saken bedre. Filmen får bare 3,7 på IMDb, men har godt over 3000 stemmer.

Hin helgu vé (1993)

Hin helgu ve.jpg

Å se islandske filmer i det hele tatt må jo oppfattes som ganske sært, og denne filmen er tydeligvis ikke for alle. Den handler om en ung gutt, Gestur, og hans møte med seksualiteten, personifisert ved den 20 år gamle Helga. Det norske coveret avslutter sin omtale slik: «Mange har funnet denne filmen svært dristig, men det faktum at den er mye brukt i undervisningsøyemed i barneskoler bekrefter den direkte tilnærmingen til emnet.» Den som har skrevet dette fikk neppe 1.0 på sin examen logigum ved Universitas Osloensis.

Cop and 1/2 (1993)

Cop Half.jpg

Denne filmen er kanskje for mainstream til å havne her, sier du? Det kan kanskje stemme, men denne filmen er visstnok så bunnskrapelig dårlig at det er en prøvelse å se hele sammenhengende. Fra vår venn IMDb kan vi lese:

«As bad as you think it is, 31 May 1999
Until he died, Gene Siskel kept making fun of Roger Ebert for giving this movie a positive review. That’s certainly more funny than anything in this movie! A short but to the point review: UNFUNNY! Not one laugh! Yes, Reynolds needed the money, but surely he could have found something of better quality – couldn’t he? Cliched, blandly directed, sweet to the point of giving diabetes! UGH!»

Filmen var i lang tid inne på IMDbs Bottom 100-liste, men klarte mirakuløst nok å karre seg opp derfra. Kudos!

Movie Movie (1978)

Movie Movie.jpg

En snål film, som gir seeren to filmopplevelser på en gang. Filmen er presentert som et helaftens kinoprogram fra «de gode, gamle dagene». Først er det en boksefilm i svart/hvitt, siden en reklamebit fra en flyfilm (preview) og deretter en sprudlende musikal i farger. Dette er nok ikke alles cup of tea, men filmen får faktisk hele 6,3 på IMDb, og «featured» kommentaren har som overskrift: «Wonderful but only for old movie buffs». De finnes det jo en del av, og jeg er en av dem.

Interessant nok er dette omtrent det samme som Quentin Tarantino og Robert Rodriguez skal gjøre med sin nye dobbeltfilm Grind House. Den kommer selvsagt til å kicke ass noe sydénskt!

 

Ellers ble så godt som alt med Corey Haim, av og med Clint Eastwood, med Sylvester Stallone, med John Candy, med Jeff Goldblum, med Leslie Nielsen, med Patrick Dempsey, med Eric Stoltz, av David Cronenberg, med Jack Nicholson, med Steve Martin, med Dan Aykroyd, av Wam og Vennerød, med Johnny Depp, med Christina Ricci, med Michael J. Fox, med Robert de Niro og med Charlie Sheen kjøpt over en lav sko.

VHS.jpg
Know your roots

I dag har jeg som kjent fødselsdag. Jeg sovnet av en eller annen grunn ikke før nærmere halv fem i natt. Syden bad. Planen for i dag var å stå opp klokka 10, gå på senteret og få klippet meg, for deretter å stikke til byen og kjøpe Nintendo Wii på Spiderman. Det var ikke så vanskelig å komme seg opp, men da jeg sto opp av senga, fikk jeg plutselig kink i nakken. Syden bad. I begynnelsen var det såpass vondt at jeg ikke kunne se på TV engang, men nå er jeg ikke så verst. Klokka er fire, og Step by Step er på. Men det var litt vondt at planene mine ikke ble gjennomført.

Før jeg la meg i går kveld (i natt), kjøpte jeg et par bursdagsgaver til meg selv. Den ene var Frank Capras dokumentar/propaganda-serie Why We Fight fra 1940-tallet. 7 filmer på 3 disker for kun 15€. Ikke verst.

Why we fight.jpg

Den andre var en bok om/med videospillkunst som jeg fant ved en tilfeldighet, faktisk gjennom facebook.com. En av Nintendo-gruppene der hadde et bilde som var ganske stilig, og som det sto iam8bit.net på. Og på nevnte internettside fant jeg ut at dette var en utstilling som ble holdt i Los Angeles i både 2005 og i 2006, og høydepunktene fra utstillingene ble samlet i boka I Am 8-bit: Art inspired by Classic Videogames of the ’80s. Meget nydelig!

Duck Hunter S. Thompson.jpg
Duck Hunter S. Thompson

Mer om facebook: Jeg joinet facebook i går, mens Gudmund var på besøk, og i dag har jeg meldt meg inn i en haug mer eller mindre snåle grupper. En av dem heter «America, Jesus and Coca-Cola», og beskrivelsen lyder: «For the truly conservative, For people like me who stand for truth, justice, and the Christian way, and love an ice cold Coca-Cola all the time.It’s The REAL THING!!»

God is like Coke.jpg

I tillegg har jeg startet to grupper selv; én for tidligere elever ved Moltemyr skole, én for folk som liker filmen Joysticks fra 1983. Medlemmene vil nok strømme på. Se en kul trailer for Joysticks her.

Jeg er som kjent en videospilladdict uten like, og Nintendos maskiner og spill er jo de produktene som ligger nærmest mitt hjerte. Men mine eskapader i den virtuelle virkelighet begynte ikke 2. januar 1990, da Hanne og familien fikk Nintendo og Super Mario Bros. Faktisk begynte de ikke 11. november 1989 heller, men det var i hvert fall den dagen jeg fikk tilgang til denne verdenen i mitt eget hjem. Min kusine Ellen hadde en kjæreste som var meget teknisk interessert, og jeg fikk kjøpe hans gamle Commodore 64 for en rimelig penge. Denne dagen ble i Whopsydopsykommajommalopsy! ranket som nr. 37, og i The Circle of Leif som nr. 43.

Commodore 64 Revisited.bmp
Et bilde sier mer enn tusen ord

Jeg ble automatisk hektet på å spille, og allerede første dagen ble mitt favorittspill Monty on the Run. Dagen etter jeg fikk maskinen, altså 12. november 1989, skulle vi reise til Danmark, og jeg sto tidlig opp for å rekke å spille dette spillet noen ganger før avreise. Det handler om en muldvarp som av diverse årsaker ser seg nødt til å rømme. Før spillet begynner må man velge 5 gjenstander fra en lang liste, og dette valget vil vise seg å ha store konsekvenser for spillets gang. Faktisk rundet jeg det aldri, selv om jeg flere ganger kom til siste ruten i spillet (der båten står klar), nettopp fordi jeg ikke hadde tatt med de riktige gjenstandene fra starten.

Monty on the run.jpg

Jeg trodde ikke at dette spillet hadde en spesielt stor fanskare, men i min nye bok The Video Games Guide av Matt Fox, kan vi lese følgende: «This, the third of the Monty Mole games […] is also the best of them in my opinion. […] Gremlin not only did a good job with the level design, they also gave the game a pleasingly skewed sense of humour, and back then I would have defied anyone not to play right through and finish Monty on the Run once they’d started it.» Spillet får en rating på fire av fem stjerner.

Se en ganske hilarious video på YouTube her.

Monty on the run - first screen.gif
Det første spillbildet

Den kanskje største favoritten til Commodore for meg ble imidlertid et annet spill. Jeg husker sommeren da den godeste Frode Vågsdalen fikk sin maskin med den tilhørende herligheten Bubble Bobble. Jeg kom og ringte på døra hans klokka 09.00 hver morgen i flere uker den sommeren, og vi satt og spilte i timesvis. Etter hvert ble nok den stakkars Frode lei, og vi rundet dessverre aldri spillet. Imidlertid kjøpte jeg det som kjent til Nintendo’en min for cirka et år siden, og Nils og jeg fikk da æren av å runde det sammen. Nydelig.

Bubble Bobble.gif
Den deilige level 13

Etter at Hanne fikk Nintendo 2. januar 1990, og etter at jeg selv fikk Nintendo 24. desember 1990, ble det mindre og mindre Commodore-spilling. Min Commodore-karriere fikk et endelig nådestøt da jeg solgte den på City brukthandel i åttende klasse for å kunne kjøpe tegneserier. Jeg fikk 350 kroner, tror jeg. Det skulle vel være unødvendig å si at jeg angrer som en hund på det. Jeg må få kjøpt en ny en på eBay.

Les videre på egen risiko, det følgende stoffet kan være støtende.

(mer…)

« Forrige sideNeste side »