Ting som hadde vært kult


I denne serien presenterer jeg en del fiktive gjenstander, situasjoner, personer og fenomener som jeg lenge har ønsket skulle være virkelige. Ingen rangering forekommer.

Del 4 – Å kunne fly

Dette er ikke et spesielt orignalt ønske. Men jeg har alltid drømt om å kunne fly. Både dagdrømmer og nattdrømmer har jeg hatt. Denne typen nattlige drømmer er nok blant de beste jeg har hatt i livet mitt. Det er så deilig å bare flyte av gårde. Det innebærer imidlertid en del jobb også: Som regel må jeg faktisk flakse ganske hardt når jeg flyr i drømmene mine. Og blir derfor fort sliten.


Zzzzz…

En kveld (jeg tror det var en søndag) da jeg gikk i andre klasse, øvde jeg og min nabo Hanne på å fly. Vi trodde at vi kunne lære oss det hvis vi bare prøvde hardt nok. Vi sto oppe på en mur i hagen deres og hoppet ned derfra mens vi flakset vilt med armene. Og for hver gang gikk det litt bedre. Vi kom lenger og lenger. Men ikke langt nok.

Hanne og jeg drev også på med flybygging. Vi fant noen planker som vi spikret sammen, og festet batterier med batteribokser (fra bilbaner o.l.) bakerst på plankene. Der skulle jo motoren være. Flyene lettet aldri, men det var ikke langt ifra.


Hagen til Hanne og de, åsted for mange slags aktiviteter

Det kanskje største flyøyeblikket mitt kommer imidlertid verken fra Drømmeland eller fra hagen til Hanne, men fra The Mushroom Kingdom. Da Mario lettet ved hjelp av en vaskebjørnhale (sic) i Super Mario Bros. 3 var jeg ikke alene om å bli euforisk. Skribenten Shoe på 1up.com sier følgende om opplevelsen: «I still remember the first time I ran, then launched into the air to follow a secret trail of coins hidden in the sky. Mario can now fly! From that very first level to the airship armadas at the end, SMB3 is unforgettable. Many (including me) still argue this is the best Mario game ever made.»


Up, up and away

I denne serien presenterer jeg en del fiktive gjenstander, situasjoner, personer og fenomener som jeg lenge har ønsket skulle være virkelige. Ingen rangering forekommer.

Del 3 – «Live studio audience»

De fleste amerikanske sitcoms og talkshows blir som kjent filmet med publikum i salen. I sitcoms bygges vitser ofte opp ved at en absurd situasjon korrekt oppfattes som absurd av den såkalte «straight man» eller «the sage» i serien, mens en eller flere av de andre karakterene i serien fullstendig misforstår det hele. Da er selvsagt publikummet på «the straight man» sin side, og ler av de(n) andre.

Ett eksempel kan være når Kramer i episoden «The Pony Remark» bestemmer seg for å lage «levels» i leiligheten sin, og vedder med Jerry om hvorvidt han kommer til å gjøre det eller ikke. Jerrys replikker «Oh, no. It’s not that I don’t think you can. I know that you can’t, and I’m positive that you won’t.» og «I don’t see it happening.» viser seg selvsagt å bli profetiske, men Kramer nekter å gjøre opp veddemålet. Årsak? Han kan jo gjøre det hvis han vil, men han gidder ikke:

«Kramer: There’s no dinner. The bet’s off. I’m not gonna do it.
Jerry: Yes. I know you’re not gonna do it. That’s why I bet.
Kramer: There’s no bet if I’m not doing it.
Jerry: That’s the bet! That you’re not doing it!
Kramer: Yeah, well, I could do it. I don’t want to do it.
Jerry: We didn’t bet on if you wanted to. We bet on if it would be done.
Kramer: And it could be done.
Jerry: Well, of course it could be done! Anything could be done! But it only is done if it’s done. Show me the levels! The bet is the levels.
Kramer: But I don’t want the levels!»

Her er det selvsagt Kramer man ler av, det er han som er latterlig og fortjener vår spott og hån.

Jeg har alltid drømt om å ha mitt eget «live studio audience». I sosiale situasjoner føler jeg meg nemlig ofte som «the straight man», men uten studiopublikummet er det vanskelig å få bekreftet dette ovenfor de(n) andre (og resten av verden). I tillegg hadde det jo vært nydelig å ha folk i nærheten som hele tiden klappet og lo av det jeg gjorde riktig.

I denne serien presenterer jeg en del fiktive gjenstander, situasjoner, personer og fenomener som jeg lenge har ønsket skulle være virkelige. Ingen rangering forekommer.

Del 2 – At jeg hadde vært enegget seksling

I de få dokumentarene jeg har sett (på TVNorge, selvsagt) og de få artiklene jeg har lest (i Se og Hør, selvsagt) om sekslinger, synes jeg alltid at de kidsa som har vært så heldige å bli sekslinger er så lite fornøyde. Det virker ikke som om de setter pris på det i det hele tatt. Nei, det å være seksling skulle vært overlatt til folk som meg, som virkelig hadde elsket det:

Helt siden jeg gikk på ungdomsskolen har jeg drømt om at jeg skulle vært født som en av seks eneggede sekslinger. Tenk så kult det hadde vært hvis seks stykker av meg løp rundt på Moltemyr, Stinta, Tyholmen og Blindern. Alle skulle selvsagt hatt Leif-dobbeltnavn, elsket Nintendo, spist Cinnamon Toast Crunch og skrevet lister. Og selvsagt skulle alle blitt lektorer på Arendal vgs. Yeah, yeah…


Leif-Atle, Leif-Arne, Leif-Egil, Leif-Inge, Leif-Erik og Leif-Isak
Leif-Inge er, som man ser, det svarte fåret. Han har lappen.

I denne serien presenterer jeg en del fiktive gjenstander, situasjoner, personer og fenomener som jeg lenge har ønsket skulle være virkelige. Ingen rangering forekommer.

Del 1 – Drømmeopptaker

Jeg er veldig glad i å drømme. Og jeg har mange flotte drømmer. Dessverre husker man jo ikke drømmene sine så veldig lenge. Derfor har jeg alltid ønsket at det skulle finnes en maskin som kan ta opp disse drømmene og spille dem av igjen senere. Nøyaktig hvordan man skulle få sett disse opptakene har jeg selvsagt aldri helt blitt enig med meg selv om. Men deilig og kult hadde det vært!


Kanskje den kunne sett sånn ut?