Siden det har blitt så populært å blogge om å vokse opp og å bli gammel, tenkte jeg at jeg kunne gi min versjon av hvordan jeg har opplevd å bli eldre.

Del 1 – Om å finne skjønnhet

Det var bra å være barn. Jeg hadde en glimrende barndom. Når man er barn, er det imidlertid ikke alltid enkelt å forholde seg til resten av verden. Man liker noen få ting og noen få personer. Godteri og Barne-TV er toppen av lykke. For meg kom tegneserier og etter hvert TV-spill også på toppen av lista. Det meste annet var kjedelig. Samtaler fører man ikke. Det er forsåvidt greit nok. Ingen forventer at man skal gjøre det heller.

Det var bra å være ungdom også. Jeg hadde en glimrende ungdomstid. På ungdomsskolen finnes det to søte jenter i klassen, ett bra band og hele tre kule filmer. Verden begynner så smått å åpenbare seg. På videregående er det kanskje noen i parallellklassen som har begynt å interesse seg for kunst eller litteratur. De er freaks og nerder, henholdsvis.

Så kommer voksenlivet. Det kan også bli bra. Fordi:

Jeg opplever det slik at jeg har vært i stand til å sette stadig mer pris på og finne stadig mer skjønnhet (i vid forstand) i forskjellige ting og fenomener etter hvert som jeg har blitt eldre. Jeg har blitt mer åpen og imøtekommende for å forstå og verdsette det vakre i ting. Det gjelder både i musikk, film og hos det motsatte kjønn. Når det gjelder mat, godteri, reiser og opplevelser. Relasjoner og sosiale situasjoner. Jeg liker ting bedre og får mer utbytte av å bruke tid på dem. Det er imidlertid mye igjen å finne, oppdage og verdsette. Det er ikke farlig. Jeg er fremdeles ung.

Samtidig føler jeg at jeg forstår mer. Jeg skjønner bedre hvordan ting fungerer og har lettere for å se de store linjene. Det er også fint.

En del ting blir dessverre kjipere: Julaften er ikke hva den en gang var, Barne-TV taper seg, og det forventes at man skal kunne ta stilling til alt fra privatbilismen til Palestinakonflikten.

Jeg har inntrykk av at de fleste unge mennesker er åpne for nye ting. Nye impulser og nye tanker. Spesielt i alderen 17-22 år. Denne åpenheten forsvinner imidlertid hos de aller fleste når de kommer i midten/slutten av 20-årene. Derfor blir alle som foreldrene sine. Satte. Kjedelige. Utdaterte. Og en ny generasjon vokser til og klager over hvor kjipe foreldregenerasjonen er. Denne tendensen må man passe seg for. Det er viktig å bevare åpenheten. Den imøtekommende dialogen i møte med «tingene». Og menneskene.