Nostalgiske tilbakeblikk


I denne serien presenterer jeg en historisk-analytisk tilnærming til mine interesser.

Den første filmen jeg kan huske å ha sett, er The Great Mouse Detective, som jeg så på kino med min kusine Laila Øverland og hennes kjæreste Olav Vikse. Dette var i 1986, og var min introduksjon til filmverdenen. Omtrent samtidig åpnet Monte Video på Grasåsen, og en kveld leide vi moviebox og noen tegnefilmer. Dette ble av familien ansett som en suksess, og mine foreldre gikk til innkjøp av en stor og dyr videospiller. Den kostet seks tusen, og det var ganske mye spenn for 20 år siden.

Monte Video.jpg
The beginning

I begynnelsen leide vi mest tegnefilmer, både da det var familien som leide, og da vår sekstenårige dagmamma Mette leide med oss (Eli-Ann og meg). Hun snakket også ofte i detalj om filmer som hun så sammen med sine jevnaldrende venner, så som The Omen (1976), The Exorcist (1973) og The Curse (1987). Jeg husker godt da hun fortalte om scenen der Damien sykler på moren sin med trehjulssykkelen, og scenen der det avdekkes at han har «tatovert» 666 i skalpen. Jeg var naturligvis redd i lang tid etterpå, skvetten og pinglete som jeg var. Vedlegg.

Mette Hanne og Eli-Ann.jpg
Mette og Eli-Ann, Hanne helt til venstre

Etter noen år med tegnefilmer begynte jeg å bli moden for live action-filmer. Et kritisk vendepunkt her var da min tidligere nevnte kusine tok med meg på Home Alone på kino i Oslo i slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991. Dette var ikke noe jeg umiddelbart sa ja til, hun måtte nærmest tvinge med meg, men jeg er selvsagt meget takknemlig for det i dag. Etter å ha sett denne tweenagerperlen, ble jeg straks mer sugen på å se «ordentlige» filmer.

Styla av Laila.jpg
Styla a’ Laila

Kjetil og jeg leide ofte filmer til sleepovers hjemme hos meg. Som oftest fikk jeg 50 spenn av mamma, og det holdt til tre filmer; 2 til 20 kr og 1 til 10. Blant filmene vi så som jeg har best minner fra finner vi Freaky Friday (1976), Free Willy (1993), Malcolm (1986), Car 54, Where Are You? (1994) og selvsagt Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991). Blant de mer kuriøse titlene finner vi The Happiest Millionaire (1967).

Freaky Friday 1976.jpg

Min kjære nabo Hanne var også en kilde til kulturell atspredelse og vekst. Sammen med henne så jeg blant annet Adventures in Babysitting (1987), Uncle Buck (1989), Problem Child-filmene, Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) og mye annet. I tillegg husker jeg coverne til filmer som hennes eldre søsken leide, som for eksempel Loverboy (1989), Switch (1991) og lignende.

Uncle Buck.jpg

I tillegg var naturligvis vår alles beste venn TV’en en kilde til utforskning av filmjungelen. Jeg tok opp filmer i hytt og pine – og sparte på dem – på VHS-kassetter, som vi kjøpte for 79 kroner stykket på Monte. Hver og en av dem står fremdeles selvsagt i det lageret vi kaller ”hjem” i Arendal.

By now hadde jeg utviklet en egen filmsmak. I begynnelsen var jeg veldig glad i alt med John Candy, men etter hvert ble jeg mer og mer glad i såkalte crazykomedier, typisk med Leslie Nielsen i hovedrollen. Favorittene mine inkluderte selvsagt slagere som Hot Shots-filmene og Naked Gun-filmene, men på grunn av denne lidenskapen har jeg i senere tid også måtte pine meg gjennom kalkuner som The Creature Wasn’t Nice (aka Naked Space, 1983; en slags parodi på Alien (1979)) og Mr. Magoo (1997, en slags drittfilm).

Repossessed.jpg
En av mange parodifilmer jeg så uten å ha sett originalen(e)

Imidlertid gikk jeg sjelden på kino i perioden 1990-1993, til tross for at det var nettopp der jeg hadde fått min første filmåpenbaring med Home Alone. Men også dette skulle bli forandret. Takket være en amerikansk jøde, utdødde virveldyr og datagrafikk. På forsommeren 1993 så jeg en nyhetssending på TV2 der det var en innslag om en ny storfilm som hadde blitt enormt populær i USA. Vi fikk også se en scene derfra (den der Dr. Grant og kidsa blir møtt av en flokk med flyktende dinosaurer), og jeg forsto det slik at filmen het Dinosaurs.

Da vi var på campingferie i Nissedal i juli samme år (samme sted som vi var hvert år), møtte jeg en liten kid som het David. Han var amerikansk, og tilbrakte ferien i Norge sammen med familien. Faren ble for øvrig veldig imponert over at jeg klarte å score med et brassespark i en fotballkamp på campingen. Anyway, jeg spurte David om han hadde sett filmen Dinosaurs, og selv om han ikke umiddelbart forsto hva jeg mente, viste det seg at han hadde sett den og digget den.

David Dinosaurs.jpg
David

Filmen det er snakk om, er selvsagt Jurassic Park (1993). Jeg husker at veldig mange i klassen, deriblant Ronnie Hagen (naturligvis), hadde sett den på kino, og de skrøt alle fælt av den. Vi gikk i sjuende klasse, altså første året på ungdomsskolen, og var dermed i perfekt aldersgruppe for denne filmen. Kivle spurte om vi skulle gå og se den, og jeg husker at jeg var litt skeptisk, men jeg ble med til slutt. Noe jeg selvsagt ikke angrer et sekund på. Jeg synes filmen var dritbra, men også ganske skummel, siden jeg på den tiden var mildt sagt lettskremt. Så da vi tok bussen (Ring Nord, selvsagt) hjem om kvelden, gikk jeg den vanlige bilveien hjem istedenfor å ta snarveien gjennom ”skogen”.

Jurassic Park.jpg

Det er viktig å skyte inn her at jeg på dette tidspunktet fremdeles ikke anså meg selv som spesielt filminteressert, og at jeg ikke hadde spesielt mye peiling på verken filmer, skuespillere, regissører eller de fleste andre ting ved filmverdenen. Ikke så jeg spesielt mange filmer heller, verken på kino eller på video.

Da vi gikk i åttende klasse, fikk vi besøk av en fyr som holdt foredrag om videovold og skrekkfilmer og den slags. Han nevnte blant annet titlene på en del filmer, og så skulle vi rekke opp hånda hvis vi hadde sett dem, og mens folk rundt meg rakk opp hånda hele tiden, forble min hånd i ro hele kvelden. Han viste også en del klipp fra ulike filmer som jeg aldri hadde sett, men som jeg allikevel kjente til. Jeg husker spesielt godt en scene han viste oss fra A Nightmare on Elm Street (1984), nemlig den der den kvinnelige protagonisten sitter på skolen og drømmer om Freddy Krueger. Jeg husker at jeg syntes den var sinnssykt skummel. Derfor var det sinnssykt nydelig å se hele filmen 1. juli 2004. En deilig film på alle måter.

A Nighmare on Elm Street.jpg

En annen film jeg husker fra dette foredraget, og som jeg syntes var enda skumlere enn Elm Street, var The Fly II (1989). Han viste oss den scenen der dama fra eneren ligger og føder, og plutselig kommer ”barnet”; et beist i en kokong. Syden bad jeg syntes det var! Da jeg så filmen for første gang 10. oktober 2003, syntes jeg selvsagt den var ganske dårlig. Kul, men dårlig. Eneren (med Jeff Goldblum), som jeg så fem dager tidligere, er mye bedre.

The Fly II.jpg

Selv om jeg følte meg som en outsider på dette foredraget, var det uten tvil noe som festet seg hos meg. Året etter, i niende klasse, holdt jeg tale under avslutningen for kullet vårt, og da sa jeg nemlig blant annet: ”En annen episode jeg vil trekke frem, er når vi hadde besøk av en omreisende foredragsholder i åttende klasse. Jeg regner med at de fleste husker ham, siden han snakket om video og vold. Foredraget varte i nesten tre timer, og det var veldig interessant. Jeg tror at alle var enige i det fornuftige han sa, og at han ga oss noe å tenke på.”

Andre filmer jeg så på midten av nittitallet som gjorde stort inntrykk på meg, var Forrest Gump (1994), Outbreak (1995) og Independence Day (1996). Jeff Goldblum har jo hovedrollen i både Jurassic Park og Independence Day, og han ble derfor favorittskuespilleren til både Brynjulf og meg. Vi gledet oss lenge til han skulle spille i The Lost World: Jurassic Park (1997), men det ble jo en nedtur.

Independence Day.jpg
Et stort øyeblikk for en enkel sjel

Da jeg begynte på videregående, var jeg fremdeles ingen filmkjenner eller spesielt interessert i film. Vi gikk på kino iblant, og vi leide video nesten hver uke med femkløveret, men film var ikke noe vi tenkte mye på eller snakket mye om. Jeg husker at noen av de andre gutta i klassen snakket om Trainspotting (1996), Pulp Fiction (1994) og andre filmer fra midten av nittitallet som det var mye ståhei knyttet til. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Jeg var fornøyd med å se Spielberg og Leslie Nielsen-drit.

Dette skulle forandre seg da jeg begynte å henge mer og mer sammen med Misjonskirke-gjengen. Stein er uten tvil den enkeltpersonen som har hatt mest betydning for utviklingen av min filminteresse. Vi to reiste oftere og oftere på kino, og så gjerne to og tre filmer etter hverandre på vår elskede Saga Kino. Vi så også filmer på video relativt hyppig, og jeg merket at jeg generelt ble mer og mer interessert i film.

Saga Kino.jpg

Da jeg fant American Film Institutes liste over de 100 beste amerikanske filmene noensinne i oktober 1998, var det ingen vei tilbake. Jeg husker at jeg hadde sett elleve av dem, men hadde selvsagt aldri hørt om klassikere som Citizen Kane (1941), Raging Bull (1980) eller Mr. Smith Goes to Washington (1939). Jeg kjente imidlertid til et par av de gamle filmene på lista. Gone With the Wind (1939), som min mor hadde tvunget meg til å se da jeg gikk i åttende klasse. Og It’s a Wonderful Life (1946), som jeg hadde sett bruddstykker av i oppveksten rundt juletider. Jeg bestemte meg snart for å prøve å se (og kjøpe) så mange som mulig av filmene som sto på denne lista.

Citizen Kane.jpg

Like etter dette hadde vi dessuten vårt aller første filmmaraton. Fra The Circle of Leif: ”20. desember 1998 – Jeg arrangerte denne lørdagskvelden den aller første filmmatinéen. Jeg hadde invitert “sossegjengen” fra Hisøya og det meste av gjengen i Misjonskirken, men oppmøtet fra sossegjengen var skralt på grunn av Jon Thomas Brekkes attenårsdag og fra Misjonskirke-gjengen var det laber interesse. Denne julematinéen var imidlertid viktig på grunn av tre ting: Det var første gang Knut Elmenhorst var med oss, det var første gang Olav Skutlaberg var med oss og det var den første i en lang rekke med filmmatinéer. På programmet stod for øvrig Home Alone, Home Alone 2: Lost in New York, Santa Claus og White Christmas. Rangering: 55 (51)” Og dermed var en tradisjon født.

Santa Claus The Movie.jpg

Jeg bestemte meg også for at jeg skulle begynne å skrive ned alle filmene jeg så, fra og med første januar 1999. Den siste filmen jeg så før jeg begynte å skrive liste, var Poltergeist (1982). Dette var en film jeg faktisk hadde lengtet etter å se ganske lenge, og vi så den hos Tom i Solbakken 8 på nyttårsaften fra 22.00 – 00.00. Den første filmen jeg så etter at jeg begynte å skrive liste, var The Devil’s Advocate (1997), som vi tidligere hadde sett på kino (selvsagt).

Nå var det ingen vei tilbake. Filminteressen var sådd, og siden har den bare vokst. Jeg husker at jeg så The Matrix på førpremieren 2. juli 1999. Da skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort innen filmhistorien. Jeg husker at jeg så It’s a Wonderful Life ”for ordentlig” for første gang 21. desember 1999. Da skjønte jeg for alvor hvor sterkt filmmediet kan være. Når det brukes riktig.

Wonderful Life.jpg

De første årene etter at filminteressen min for alvor var født, så jeg veldig mange klassikere. Bonnie and Clyde (1967), The Godfather-filmene, King Kong (1933), Greed (1925), Psycho (1960), Swing Time (1936), Chinatown (1974), The Usual Suspects (1995) osv. I begynnelsen kunne det være vanskelig å få tak i filmer av interesse. Det begrenset seg til det jeg kunne leie på Monte eller Saga, det lille jeg hadde råd til å kjøpe, og det som gikk på TV. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, skulle dette forandre seg.

Cinemateket skulle bli en kilde til filmglede som jeg tidligere bare hadde drømt om. Her kunne jeg se nesten alt jeg lengtet etter. Det første semesteret etter at jeg hadde oppdaget Cinemateket, altså våren 2001, var jeg ofte på kino der tre ganger i uken, av og til for å se to filmer på samme kveld, og nesten alltid alene. Huff. Det beste som har skjedd på Cinemateket var imidlertid da jeg tok med Tony for å se Psycho 10. oktober 2001. Nå har jeg ikke vært på Cinemateket på over et år, og det er like greit. Jeg ble etter hvert lei av å gå dit alene, sitte i en sal med dårlig luft uten godis eller brus og se franske kunstfilmer. That’s not how I fell in love with cinema.

Anyway, nå hopper vi fram i tid. 2001 ble et helt sprøtt år, da jeg så hele 329 filmer for første gang og 39 filmer om igjen. Det var kanskje litt i meste laget, selv om jeg ikke følte det slik på den tiden. I 2002-2004 så jeg rundt 200 i året, men 2005 skulle bli nok et crazy år. Jeg så hele 371 filmer for første gang, og 19 filmer om igjen. Dette hadde flere årsaker. Nils flyttet inn, og vi så haugevis av filmer sammen. Men han flyttet ikke inn før på høsten, så det er ikke hele grunnen. En annen årsak er nemlig at tilgangen på filmer bare syntes å bli større og større. Det ble hele tiden billigere og billigere å kjøpe DVD’er på Platekompaniet og Play, og jeg fikk av en eller annen grunn stadig mer penger mellom hendene. 2006 skulle også bli et ganske solid år, med 301 nye filmer inn gjennom øynene.

Tilgangen på klassikere ble imidlertid mindre med årene. Rett og slett fordi jeg etter hvert har sett dem alle sammen. I 1999 så jeg 22 7th heaven-filmer. 20 i 2000. 27 i 2001. 14 i 2002. 1 i 2006. Og det var Schindler’s List (1993). (Riktignok får nok kanskje The Departed (2006) 7 neste gang jeg ser den.) Men filminteressen min har altså ikke stagnert av den grunn. Tvert imot har den bare utviklet seg i stadig nye retninger. Nå for tiden er jeg spesielt interessert i ungdomsfilmer fra åttitallet (sannsynligvis på grunn av Peter Pan-komplekset mitt; jeg vil ikke bli voksen), og da spesielt filmer som inneholder tenåringer og dataspill i en herlig røre.

Peter Pan Syndrome.jpg

Derfor ble jeg naturligvis ekstatisk da jeg fant Joysticks (1983) i Arendal i fjor sommer. Jeg har også fått kjøpt meg The Wizard fra 1989 (både på VHS og DVD), som visstnok er mer eller mindre en infomercial for Super Mario Bros. 3 og Nintendo Power Glove i spillefilmformat, men som selvsagt elskes av fansen. Og senest nå i påska fikk jeg et nydelig påskeegg i filmformat. Hjemme hos Stine fant jeg en gammel film med tittelen The Last Starfighter (1984) på VHS. Hør bare på denne plotsynopsen fra AllMovie:

“Trailer-park teenager Lance Guest regularly escapes from his humdrum existence by playing the video game Starfighter. His expertise at this recreational endeavor attracts the attention of affable stranger Robert Preston. Before he knows what’s happening, Guest is whisked by Preston into the outer reaches of the galaxy! It turns out that the Starfighter game is being played in deadly earnest in outer space, and that Guest is expected to join Preston’s Star League, then do battle with the wicked Kodan forces. The contrast between Guest’s earthbound life as the son of single-mother Barbara Bosson and his new position as Starfighter is daunting at first, but soon the boy is manning a spacecraft and zapping the baddies as though he’s been doing it all his life. While the film didn’t stir up enough business to warrant a sequel, the Starfighter video game remained a much-sought-after commodity by joystick-happy «warriors» all over the country.”

The Last Starfighter.jpg

Syden så deilig! Jeg har selvsagt bestilt den fra Amazon. Wikipedia hevder at ”The film’s premise was based on the well-known urban myth that video arcade games were in fact military recruitment tests for fighters.” Har aldri hørt om denne myten, men it’s all good!

Men filminteressen min begrenser seg heldigvis ikke bare til ungdomsfilmer fra åttitallet. Tyske stumfilmer, science fiction fra femtitallet, blaxploitation fra søttitallet, film noir, skrekkfilmer fra nittitallet og Hitchcock-thrillere er bare en liten del av det som fenger meg. Nesten alle sjangere og stilarter er interessante, og det nydeligste som finnes er selvsagt å ha filmmaraton, der vi ser ti relativt ulike filmer. Ikke alle av disse ti filmene er bra, naturligvis. Men det er heller ikke målet. Som Steven Jay Schneider sier i sitt forord til 1001 Movies You Must See Before You Die:

«What’s the old saying, something along the lines of ‘even if you could have filet mignon every single day, once in a while you’re bound to crave a hamburger?'»

First film ever.png

Hvis det er en ting vi i arendalsgjengen kan – og har lang erfaring med – så er det å stå i ring.

Dette er et fenomen som begynte i 1997, da arendalsgjengen var i full blomstring. Etter at vi hadde gjort noe eller vært på et arrangement og ikke helt visste hva vi skulle finne på, endte det ofte opp med at vi sto i en sirkel og diskuterte hva vi skulle finne på videre – eventuelt bare sto og pratet om noe helt annet for å unngå å måtte prate om hva vi skulle gjøre videre, siden vi visste at ingen hadde noe svar på det. Som oftest hadde vi nemlig få eller ingen aktuelle alternativer, og derfor kunne vi bli stående slik ganske lenge. Den som likte det minst var AnneB.

Det skjer ikke så ofte nå lenger, hovedsaklig fordi de fleste fra gjengen ikke bor i Arendal lenger, men også fordi Solbakken 8 nesten alltid har åpne og kjærlige dører når vi er hjemme på ferie. Men det hender allikevel iblant fremdeles.

Folk i ring.jpg

Det vanligste stedet ringen ble dannet/dannes er utenfor Saga Kino i Arendal. Det verste er hvis filmen er ferdig klokka ni, og vi ikke har noen anelse om hva vi skal gjøre resten av kvelden. Da har vi liksom fire-fem timer igjen av kvelden, men ikke noe å bruke tiden på. Og selv for oss kan fire timer i ringformasjon bli litt i meste laget. Det ender som regel med at vi går på Lindveske.

Det latterligste er når vi står i ring utenfor Lindveske fordi de har stengt for kvelden. Da vet alle bare at det er en uthaling av tiden før vi alle går hvert til vårt. Men vi holder på ringen så lenge vi kan, siden vi er desperate etter kontakt med våre medmennesker. Ensomhetens veier er uransakelige.

Jeg er som kjent en videospilladdict uten like, og Nintendos maskiner og spill er jo de produktene som ligger nærmest mitt hjerte. Men mine eskapader i den virtuelle virkelighet begynte ikke 2. januar 1990, da Hanne og familien fikk Nintendo og Super Mario Bros. Faktisk begynte de ikke 11. november 1989 heller, men det var i hvert fall den dagen jeg fikk tilgang til denne verdenen i mitt eget hjem. Min kusine Ellen hadde en kjæreste som var meget teknisk interessert, og jeg fikk kjøpe hans gamle Commodore 64 for en rimelig penge. Denne dagen ble i Whopsydopsykommajommalopsy! ranket som nr. 37, og i The Circle of Leif som nr. 43.

Commodore 64 Revisited.bmp
Et bilde sier mer enn tusen ord

Jeg ble automatisk hektet på å spille, og allerede første dagen ble mitt favorittspill Monty on the Run. Dagen etter jeg fikk maskinen, altså 12. november 1989, skulle vi reise til Danmark, og jeg sto tidlig opp for å rekke å spille dette spillet noen ganger før avreise. Det handler om en muldvarp som av diverse årsaker ser seg nødt til å rømme. Før spillet begynner må man velge 5 gjenstander fra en lang liste, og dette valget vil vise seg å ha store konsekvenser for spillets gang. Faktisk rundet jeg det aldri, selv om jeg flere ganger kom til siste ruten i spillet (der båten står klar), nettopp fordi jeg ikke hadde tatt med de riktige gjenstandene fra starten.

Monty on the run.jpg

Jeg trodde ikke at dette spillet hadde en spesielt stor fanskare, men i min nye bok The Video Games Guide av Matt Fox, kan vi lese følgende: «This, the third of the Monty Mole games […] is also the best of them in my opinion. […] Gremlin not only did a good job with the level design, they also gave the game a pleasingly skewed sense of humour, and back then I would have defied anyone not to play right through and finish Monty on the Run once they’d started it.» Spillet får en rating på fire av fem stjerner.

Se en ganske hilarious video på YouTube her.

Monty on the run - first screen.gif
Det første spillbildet

Den kanskje største favoritten til Commodore for meg ble imidlertid et annet spill. Jeg husker sommeren da den godeste Frode Vågsdalen fikk sin maskin med den tilhørende herligheten Bubble Bobble. Jeg kom og ringte på døra hans klokka 09.00 hver morgen i flere uker den sommeren, og vi satt og spilte i timesvis. Etter hvert ble nok den stakkars Frode lei, og vi rundet dessverre aldri spillet. Imidlertid kjøpte jeg det som kjent til Nintendo’en min for cirka et år siden, og Nils og jeg fikk da æren av å runde det sammen. Nydelig.

Bubble Bobble.gif
Den deilige level 13

Etter at Hanne fikk Nintendo 2. januar 1990, og etter at jeg selv fikk Nintendo 24. desember 1990, ble det mindre og mindre Commodore-spilling. Min Commodore-karriere fikk et endelig nådestøt da jeg solgte den på City brukthandel i åttende klasse for å kunne kjøpe tegneserier. Jeg fikk 350 kroner, tror jeg. Det skulle vel være unødvendig å si at jeg angrer som en hund på det. Jeg må få kjøpt en ny en på eBay.

Les videre på egen risiko, det følgende stoffet kan være støtende.

(mer…)

Det har som kjent vært skrevet mye om at den siste fellesnevneren vår generasjon har, er Barne-TV. Kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer (og kabel-TV) har gjort at vi som voksne ikke nødvendigvis har så mye til felles med andre som vokste opp samtidig som oss. Men Barne-TV på NRK på 80-tallet har vi fremdeles. Og derfor snakker vi mye om det. Det bringer oss tilbake til en tid da alt var enkelt; da vi fikk lørdagsgodteri for 10 kroner, kjøpte Donald på tirsdager og daglig lot sinnene våre invaderes av en mann som bodde i en søppelbøtte.

Gullars.jpg
«Indigo, Indigo ta meg med
til en regnbue langt av sted.
Under en paraply vil vi fly
helt til en annen by.»

Jeg er vel som nordmenn flest, og så Bertha, Brannmann Sam, Postmann Pat, Gullars, Labbetuss, Det var en gang et menneske, Fragglene, Jul i Skomakergata, Pelle Parafin, Super Ted, Redda Joppe død eller levande og mange flere serier. Mange har også kjære minner knyttet til for eksempel Pompel og Pilt, Colargol og Med Grimm og Gru, men jeg har ikke sett disse seriene, og har derfor ingen slike følelser for dem.

Grimm og Gru.bmp
Skremmende!

En serie som jeg husker, men som jeg ikke har sett, er Shagma (Reisen til jordens indre). Jeg husker at den gikk på søndager, og at jeg som oftest kom hjem fra møter, søndagskaffe hos venner av mine foreldre eller lignende, og at jeg derfor kun så slutten av noen få episoder. Men etter hva kan jeg kan forstå, er serien ganske legendarisk, og kostet visstnok enorme summer francs.

Shagma.gif
Til høyre: Alf?

Ekstra gøy ble det på lørdagskvelden, da vi kunne se Midt i smørøyet! Jeg er for ung for Halvsju, og akkurat for ung for Blikkbåks (selv om jeg husker det), men Midt i smørøyet var – vel – midt i smørøyet for meg. Målet med disse programmene ble sagt å være å ta opp «barns oppvekstvilkår og hverdag her i landet, om barns virkelighet – forelskelser, mobbing, hjem og skole. Dermed er det ikke sagt at vi skal lage en barnetime fylt av gravalvor, men prøve å finne en balanse mellom alvor og humor.»

Kort sagt besto programmene av småkule kids som snakket om hvor bra det var med forelskelser, musikk og sport, og hvor kjipt det var med mobbing, rasisme og andre ting som det var politisk korrekt å være i mot.

Halvsju.gifMidt i smørøyet.gif
From 6:30 to the middle of the butter eye: A generational odyssey

Det aller gøyeste var selvsagt de føljetongseriene som gikk i disse tweenagerprogrammene. Og her er også generasjonsforskjellene mindre. For Halvsju-seriene Brødrene Dal, Vill Villere Villaveien og Tramteaterets serier har vi jo alle sett, siden de gikk i reprise både i de to etterfølgende tweenagerprogrammene og i andre sammenhenger.

Brødrene Dal.gifVillaveien.gif
Minner for livet

En serie jeg faktisk ikke kan huske, er Forelska 87, som gikk i Blikkbåks. Den ser jo imidlertid freakin’ hilarious ut, og jeg lengter etter å få sett den en gang i fremtiden.

Forelska87.gif
Love hurts and makes you wear ugly clothes

For de av oss som er født i 78-82, er vel Borgen skole og Frida de to største klassikerne. I Borgen skole kunne vi følge hverdagsliv og problemer på en helt vanlig norsk skole i to ulike klasser (slik at programmet ville nå ut til flest mulig aldersgrupper, selvsagt). Alle husker vel Petter, og kanskje også Wenche (Anna Bache-Wiig, som i dag er forfatter og skuespiller (Studvest, Dagbladet)). I tillegg var som kjent et helt kobbel av norske skuespillerkjendiser involvert, deriblant Lise Fjeldstad, Lars Andreas Larssen, Nils Ole Oftebro, Linn Stokke og Banjo-Kari Svendsen.

Borgen skole 2.jpgBorgen skole 1.jpg
80-tallet i et nøtteskall

Frida handlet om en ung jentes forelskelser (som oftest ulykkelige), og var en fin serie for oss som hadde begynt å forstå at det kanskje ikke var så farlig med jentelus allikevel, men som ikke hadde innrømmet det om vi hadde blitt naglet til veggen med trusler om prikkedøden.

Frida2.jpg
Med hjertet i hånden

En serie som alle husker, men som var spesielt bra for meg, var Mysteriet med det levende lik. Den begynte å gå i Midt i smørøyet våren 1993, hvis ikke jeg husker feil, og besto av seks episoder à en halvtime. Serien var et samarbeid mellom de nordiske kanalene, og handlet om hvordan fire familier (en norsk, en svensk, en finsk og en dansk) bestående av barn/ungdommer i to aldersgrupper (se Borgen skole ovenfor) samt foreldre tilbrakte sommerferien på samme sted i Danmark. Her var det både en whodunit-historie, forelskelser, søskenkrangler og generasjonskonflikter mellom barna og de voksne. Bullseye for alle tweenagere, med andre ord!

Jeg hadde som sagt et spesielt forhold til denne serien. Jeg tok opp første episode på den første lørdagskvelden, og i uka som fulgte så jeg episoden hver dag da jeg kom hjem fra skolen. Da andre episode gikk neste lørdagskveld, tok jeg selvsagt opp den også, og uka etter så jeg både første og andre episode hver dag etter skoletid. Slik fortsatte det med alle seks episodene, og jeg kunne selvsagt hele serien utenat etter hvert. Jeg laget også lister over når de ulike karakterene kunne bli sett for første gang i serien (på sekundet, selvsagt).

Da episode 4 gikk, var det problemer med mottaket av NRK hjemme hos oss, og jeg fikk ikke sett/tatt opp hele episoden, bare deler av den. Jeg ble selvsagt helt fra meg, og begynte å grine og hyle. To this day, I have not seen the entire episode.

Christins mimreside har dessverre ingen bilder eller informasjon om denne serien, og det er det ikke lett å oppdrive andre stedet på nettet heller. Jeg håper den kommer på DVD snart, selv om jeg fremdeles har VHS’en med opptakene fra 1993.

En annen serie fra Midt i smørøyet som jeg har fått et spesielt forhold til er Furuhaugen blues. Jeg tror den gikk i 1993 eller 1994. Forholdet er ikke spesielt fordi jeg syntes serien var spesielt bra, men fordi jeg synes å være den eneste som kan huske den! Riktignok trodde jeg inntil nylig at den het Furuholmen blues, og spurte derfor folk om de kunne huske en serie ved det navnet, men jeg tviler på at folk som aldri har hørt om –holmen, men som godt husker –haugen, frastår fra å nevne det i en slik samtale.

Inger Lise Winjevoll.jpg
Winjevoll

Hovedrollen i serien ble spilt av Inger Lise Winjevoll, som senere hadde hovedrollen i filmen Høyere enn himmelen. Jeg var selvsagt veldig forelsket i henne. Hun var en slags Frida-figur, men ikke så vimsete.

Høyere enn himmelen - stor.jpg

Men hvordan kan det ha seg at ingen husker denne serien? Jeg begynte å bli bekymret for at jeg skulle være den eneste i landet som fremdeles husker at Furuhaugen blues en gang i tiden fylte våre hjerter og TV-stuer 11 lørdagskvelder på rad. Men på det elskede Internettet fant jeg heldigvis noen sjelevenner.

Norske Dramatikeres Forbunds side kan vi lese følgende:

«BØRRESEN, BERNT KRISTIAN
Furuhaugen Blues

Manus: Bernt Kr. Børresen
Regi: Morten Fridstrøm
Produsent: NRK Fjernsynet, BUA 1993

Furuhaugen Skolekorps skal til New Orleans på tur, men så svikter hovedsponsoren. Bente spiller i korpset og holder også på med sprangridning. I ridemiljøet får hun en konkurrent som bruker skitne triks for å vinne. Erik er interessert i Bente. Han spiller også i korpset og er målmann på guttelaget i fotball, men vil helst være vokalist i Rythm’n Blues-bandet. Erik er en nærtagende type som lett furter. Å stikke av midt under store konserter og viktige fotballkamper er lite populært.

TV-serie i 11 episoder à 20 minutter.»

Kvinneguiden og Freakforum er det tydeligvis også noen som husker denne serien.

Og i denne artikkelen fra Atrium er det enda en som kjenner til Bente og Erik og alle de andre.

kom og syng ein song - liten.bmp

Av utenlandske serier var selvsagt Narnia den aller største favoritten. BBC-serien, altså. Den første seksepisoders serien var best, den andre var nest best og den tredje var «tredje best». Jeg husker første gang den første episoden av den første serien (altså The Lion, the Witch and the Wardrobe) gikk på NRK. Det var en søndagskveld i februar 1990, og jeg hadde akkurat begynt å spille Nintendo for første gang i mitt liv (2. januar 1990, som kjent). Jeg husker at jeg egentlig ikke hadde noe lyst til å se den, for jeg tenkte at hvis jeg først begynte å se den, kom jeg til å bli så involvert at jeg ikke ville klare å rive meg løs. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte noe slikt, men slik var det i hvert fall.

Intromusikken er som kjent noe av det deiligste som er skrevet, og historien er jo fabelaktig. Ungene som spiller gjør også en glimrende jobb, og alt var vel egentlig nydelig med den første serien (selv om det ikke var direkte nydelig å se den om igjen for et par år siden…). Etter hvert begynte Narnia å gå hver jul (og nesten hver påske), så vi fikk sett de ulike seriene noen ganger, vi som er født rundt 1980.

Narnia.jpg
The way it’s supposed to be

Den siste serien jeg skal nevne i dette innlegget, er The Girl From Tomorrow, som het Piken fra fremtiden på norsk. Jeg og Kivle har et spesielt godt forhold til denne serien, som handler om en jente, Alana, som reiser fra år 3000 til år 2500 for å finne ut mer om en nesten-katastrofe som skjedde på den tiden, men som ved et uhell havner i år 1990 i Australia. Der blir hun kjent med en løssluppen og skøyeraktig familie, og så kommer det en skurk fra år 2500, Silverthorn, som prøver å føkke alt opp.

Noe av det nydeligste i serien var selvsagt måten de dusjet på i år 3000, siden det bare besto i å gå inn i et rom, trykke på en knapp og gå friske og rene ut igjen. Det hadde vært nydelig for meg, som som kjent bruker mye tid på å skure kroppen ren hver morgen.

Alana.jpg
Billion dollar special effects