Hva skal jeg bruke livet mitt på?


Jeg tror Gud skapte oss som seksuelle og sosiale vesener fordi han ville at vi skulle ha det godt sammen med andre. Jeg tror også at Gud innstiftet institusjonen ekteskapet fordi den er til det beste for oss.

Jeg ønsker selv å gifte meg med en kristen jente og å stifte familie. Imidlertid er jeg ambivalent til dette. Det vil si at jeg har delte følelser. Det jeg anser som fordeler ved å stifte familie er at det beriker livet på mange måter og at det gir følelsen av å høre til. Det må være herlig å ha en kone og barn å komme hjem til og være glad i. Det jeg anser som bakdeler er at jeg får mindre autonomi, mindre tid til meg selv og mine interesser og mer ansvar. Kanskje er dette en egoistisk og lite fruktbar tankegang. Men det må være vanskelig å få et ekteskap til å fungere, og det krever nok mye innsats. Det er sannsynligvis en grunn til at halvparten av alle ekteskap som inngås oppløses.

Konklusjonen er nok uansett at jeg tror jeg vil få et langt bedre liv hvis jeg deler det sammen med ei kristen jente og får barn med henne. Men jeg tror det er viktig å tenke og prate igjennom hva et ekteskap kan og bør være, og å bruke mye tid på å jobbe med å optimalisere det.

I livet mitt har jeg vært mye sammen med morssiden av familien min, og mindre sammen med farssiden. Dette har både forståelige og mindre forståelige årsaker. Imidlertid tror jeg at jeg har et ansvar for å ta vare på og bruke tid på den (kjerne-?)familien jeg er født inn i. Jeg må sørge for at mine foreldre får en verdig alderdom og at Eli-Ann får et verdig liv. Jeg har kanskje ikke vært så flink til å ivereta mine kjernefamiliære relasjoner til nå i livet. Det skal jeg bli flinkere til. I hvert fall hevdet jeg det i talen til mamma i hennes sekstiårsdag. Gudmund og Sverre syntes talen var fin. Du kan se/laste den ned her.


Mmmmmmmmmm Dette er min familie

Jeg ønsker også å bruke mye tid sammen med mine venner. Å bruke tid sammen med venner er det aller beste og mest meningsfylte i mitt ugifte liv. Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg mer og mer forstått hvor viktig det er å bruke tid på å stifte og pleie sosiale relasjoner. Jeg er glad i dere alle, og dere betyr mye for meg!

Det har også blitt viktig for meg å være med på å skape et fellesskap av venner som føler tilhørighet til hverandre. Vi må ta vare på hverandre og vise at vi bryr oss.


Mmmmmmmmmm Dette er mine venner / Tyggegummi og cola
Mmmmmmmmmm Være sammen med andre / Kle seg som en av dem

Hvis du følte deg like fremmedgjort som Josef K i Prosessen da du leste bildetekstene i dette innlegget, bør du høre/laste ned dette klippet fra Tazte Priv.

Jeg er kristen, og tror at Gud inkarnerte seg selv som et menneske for cirka 2000 år siden, nemlig Jesus Kristus, og at den eneste måten vi mennesker kan komme til Gud på er ved å søke frelse gjennom Jesus. Videre tror jeg at Bibelen forteller om Guds åpenbaringer på jorden og Guds vilje for mennesker, til tross for at den er skrevet av feilbarlige mennesker, og dermed er farget av kulturelle og personlige begrensninger.

Som kristen er det naturlig for meg å ta utgangspunkt i hva jeg tror er Guds vilje for mitt liv. Jeg tror Gud har absolutte ønsker – som er til det beste for oss – for hvordan alle mennesker til alle tider skal leve livene sine, som omhandler hvordan vi skal forholde oss til Gud, oss selv, våre medmennesker og skaperverket forøvrig, og at det å gå imot Guds vilje er det vi kaller «synd». Jeg ønsker å leve livet mitt etter Guds vilje, men er som alle andre mennesker en synder. Syndene mine kan jeg heldigvis få tilgivelse for, siden Jesus døde for alle våre synder på Golgata.

I tillegg til generelle regler for hvordan jeg skal leve livet mitt, er misjonsbefalingen i Matteus 28, 18-20 sentral for min livsførsel: «Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»» Jeg tror at Gud vil at jeg skal bruke livet mitt på å spre budskapet om Ham til alle mennesker som ikke kjenner ham. Og det prøver og ønsker jeg å innrette livet mitt etter.

Jeg tror også at Gud vil – og at det er til det beste for oss – at alle mennesker skal tilhøre og engasjere seg i et kristent fellesskap, en kirke/menighet. Jeg tror dette kristne fellesskapet er til åndelig og medmenneskelig oppbyggelse for den enkelte kristne og at det er en institusjon som kan og skal jobbe for å vinne stadig flere mennesker for Jesus og at det skal jobbe for å skape et bedre samfunn. Derfor engasjerer jeg meg aktivt i en menighet. Selv om jeg har vært med i et kristent fellesskap hele mitt liv, var det først etter jeg ble med i Bjølsen Misjonskirke at jeg ble virkelig bevisst på hvilken plass et menighetsfellesskap bør ha i en kristens liv. Enda mer bevisst på dette ble jeg etter besøket i Willow Creek Community Church i Chicago høsten 2004. Dette er en megakirke med over 20000 medlemmer, som har en enorm nød for å nå mennesker i sitt nærmiljø, en nød som vi alle burde strebe etter å ha.

I sitt essay om The Beatles’ «In My Life» fra Rubber Soul i MOJO nummer 81 fra august 2000 siterer Chris Ingham Jimmy Webb på følgende: «This is John and Paul at their absolute best. Though they were still young men, there is little doubt that they are ‘coming of age’, as the lyric clearly indicates an increased awareness of their own mortality.»

Jeg har visst at jeg skal dø siden jeg var ganske ung. Men jeg har ikke alltid vært helt bevisst på hva det vil si. Fram til jeg var litt over tjue år, tenkte jeg til en viss grad at det som skjedde, skjedde, og at det mer eller mindre skulle være sånn. Her impliserer jeg ikke at jeg var en slags (pre)determinist, men prøver å illustrere at jeg var mindre bevisst mine egne valg. For noen år siden begynte jeg imidlertid å bli virkelig klar over hvilke konsekvenser min egen mortalitet har for mine valg og for resten av livet mitt. Jeg følte noe av det samme som de to Beatlene gjorde i denne alderen. Jeg begynte å bli mer bevisst på hva jeg skal gjøre i og med livet mitt: Jeg har cirka seksti år igjen å leve. Jeg rekker ikke å gjøre alt. Derfor må jeg prioritere og velge noe, og dermed velge bort noe annet. De ulike bestanddelene i livet mitt må balanseres opp mot hverandre, og favorisering av en ting går på bekostning av en annen.

Men hva skal disse valgene og prioriteringene baseres på? Jeg ønsker jo ikke å kaste bort tiden min. Jeg vil ikke leve et meningsløst liv. Men hva er det som kan gi livet mitt mening? I denne serien av miniessays skal jeg prøve å forklare hvordan jeg lever og planlegger å leve resten av livet mitt og hvorfor jeg lever og planlegger å leve resten av det slik.


Da vi ble voksne