Sitcoms


Jeg cracket nettopp opp. Av Friends-episoden som i skrivende stund går på TV2.

Jeg føler meg skamfull, siden den er fra sesong ni.

Friends.png
Credible twentysomethings?

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 5 – 3rd Rock from the Sun (1996-2001)

Da vi gikk på videregående, altså på slutten av 90-tallet, fulgte Sina med på to TV-serier som jeg ikke kunne skjønne at han gadd å se på. Den ene var That ’70s Show, som jeg nå elsker og har gnålt mye om tidligere. Den andre var 3rd Rock from the Sun. Det var først i høst at jeg begynte å se litt på denne sitcomen. Den gikk på TV4 i halv tre-tida om natta, og selvsagt passet det glimrende for meg.

Den er faktisk ganske festlig, og handler om fire aliens som kommer til jorda for å observere menneskelige skikker og egenskaper. Selvsagt tar de menneskelig form, og serien portretterer de fires keitete forsøk på å være mennesker med intelligent humor og vidd. John Lithgow i hovedrollen er ofte veldig morsom, og spesielt i de situasjonene der han spiller sitt romvesen med en barnlig tilnærming til jorden er han ubetalelig.

Takk til Sina, som var langt forut for meg i sitcom-forståelse.

Vi kjenner jo alle til den elskverdige figuren Troy McClure fra The Simpsons. Han er stereotypen av en utbrukt B-skuespiller som nå livnærer seg ved å spille inne teite undervisnings- og informasjonsfilmer. Det mange kanskje ikke vet, er at skuespilleren som hadde stemmen hans, Phil Hartman, ble brutalt myrdet av kona si i 1998, og det er derfor vi ikke har sett noe til figuren siden sesong 10 av serien.

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 4 – Scrubs (2001-)

Scrubs er en sinnssykt kul sitcom som gikk/går på TV3. Den handler om livet på et sykehus, og er således en parodi på mer seriøse serier som E.R. og Chicago Hope. Vi følger Zach Braffs protagonistiske karakter Dr. J.D. Dorian og hans on-off kjærlighetsforhold til den nydelige Sarah Chalke som Dr. Elliot Reid. Med seg på ferden har de Dr. Turk og hans kjæreste Carla. De fire plages ganske konstant av vaktmesteren, overlegen Dr. Cox og enda-mer-overlege Dr. Kelso.

Serien er nyskapende i det at den er laget som en spillefilm snarere enn en sitcom (dvs. uten publikum, med visuelle effekter, opptak på utendørs locations osv.). Dette blir nok fremtidens måte å lage sitcoms på, uten tvil. Serien er både morsom og melankolsk, og jeg fenges like mye av karakterenes sårhet og menneskelige svakheter som av deres vitser.

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 3 – Unhappily Ever After (1995-1999)

Mange husker sikkert serien Married With Children (bedre kjent som Bundy eller Våre Verste År). Den handlet om surpompen Al Bundy, hans sex-sultede kone og deres to barn, hvorav en var en dum, deilig og løssluppen blondine og den andre en lite mandig, men intelligent gutt. Serien gikk i lang tid på TV3 mellom klokka to og tre på natta.

En annen sitcom i samme sjanger oppdaget jeg da jeg hadde helt bad ass døgnrytme i 2002. Et par timer etter Bundy kom nemlig serien Unhappily Ever After på TV3-skjermen (det vil altså si klokka fem om natta), og jeg synes den er myyye kulere enn Bundy.

For det første er faren i denne serien helt gal. Og da mener jeg ikke Al Bundy-gal. Da mener jeg Hannibal Lecter-, Norman Bates- og Charles Manson-gal. Han sitter og fører lange samtaler med en pervers tøykanin i kjelleren deres, og planlegger livet etter hva denne kaninen sier. Kona hans blir først drept, men gjenoppstår plutselig. Deretter skiller hun seg fra ham og flytter ut.

For det andre er den deilige datteren enda deiligere og kler seg enda mer «slutty» enn hun i Bundy. Men i tillegg er hun lynende intelligent og selve inkarnasjonen av begrepet amerikansk dydighet. Og det er jo ganske festlig. Sønnen er imidlertid en gnom av dimensjoner, og det passer serien glimrende. I en periode var det også flere barn, men det var litt sånn av og på.

Nikki Cox, som spiller Tiffany i serien, fikk sin egen sitcom etter at UEA ble kansellert, Nikki. Den var ganske begredelig, og gikk – ikke overraskende – på TVNorge lørdager klokka 14.30. Hun har siden vært å se i TV3s dramaserie Las Vegas.

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 2 – Grounded for Life (2001-2005)

Denne serien, som lenge gikk på TVNorge mellom fire og fem en gang (det alene burde jo få varsellampene til å blinke som de japanske epilepsianfallfremkallende robotene), er faktisk ganske kul. Nå går den på TVNorge klokka to på ettermiddagen. Det burde sette i gang de samme varsellampene.

Den sentrerer rundt en irsk-amerikansk familie ved navn Finnerty, der den ungdommelige og til tider uansvarlige faren driver en bar, den kule, men frustrerte datteren Lily er sjalu på sin «hot mom» Claudia og alt generelt er kaotisk. Broren Eddie er en apatisk, lakonisk og morsom deadbeat av en slask, men ganske festlig i sin tilbakelente stil. Bestefaren er også gild, og de to småbrødrene er faktisk også ganske kule! Unntaket som bekrefter regelen om at barn ikke hører hjemme i sitcoms.

Noe av det mest spesielle og unike ved serien er at den forteller alle historiene i flashbacks. Slik får den en eim av greske skjebnetragedier, uten at det gjør den noe vanskeligere tilgjengelig (dette skrev jeg selvsagt uten å ha det minste greie på greske skjebnetragedier). Kjipt at den ble kansellert.

I denne serien presenterer jeg en del fiktive gjenstander, situasjoner, personer og fenomener som jeg lenge har ønsket skulle være virkelige. Ingen rangering forekommer.

Del 3 – «Live studio audience»

De fleste amerikanske sitcoms og talkshows blir som kjent filmet med publikum i salen. I sitcoms bygges vitser ofte opp ved at en absurd situasjon korrekt oppfattes som absurd av den såkalte «straight man» eller «the sage» i serien, mens en eller flere av de andre karakterene i serien fullstendig misforstår det hele. Da er selvsagt publikummet på «the straight man» sin side, og ler av de(n) andre.

Ett eksempel kan være når Kramer i episoden «The Pony Remark» bestemmer seg for å lage «levels» i leiligheten sin, og vedder med Jerry om hvorvidt han kommer til å gjøre det eller ikke. Jerrys replikker «Oh, no. It’s not that I don’t think you can. I know that you can’t, and I’m positive that you won’t.» og «I don’t see it happening.» viser seg selvsagt å bli profetiske, men Kramer nekter å gjøre opp veddemålet. Årsak? Han kan jo gjøre det hvis han vil, men han gidder ikke:

«Kramer: There’s no dinner. The bet’s off. I’m not gonna do it.
Jerry: Yes. I know you’re not gonna do it. That’s why I bet.
Kramer: There’s no bet if I’m not doing it.
Jerry: That’s the bet! That you’re not doing it!
Kramer: Yeah, well, I could do it. I don’t want to do it.
Jerry: We didn’t bet on if you wanted to. We bet on if it would be done.
Kramer: And it could be done.
Jerry: Well, of course it could be done! Anything could be done! But it only is done if it’s done. Show me the levels! The bet is the levels.
Kramer: But I don’t want the levels!»

Her er det selvsagt Kramer man ler av, det er han som er latterlig og fortjener vår spott og hån.

Jeg har alltid drømt om å ha mitt eget «live studio audience». I sosiale situasjoner føler jeg meg nemlig ofte som «the straight man», men uten studiopublikummet er det vanskelig å få bekreftet dette ovenfor de(n) andre (og resten av verden). I tillegg hadde det jo vært nydelig å ha folk i nærheten som hele tiden klappet og lo av det jeg gjorde riktig.

Jeg har aldri blitt så veldig glad i sitcomen Everybody Loves Raymond, til tross for at den er veldig populær og går på min favorittkanal TV3. Jeg trodde lenge at grunnen til dette var at jeg ikke taklet Marie, mora til Raymond. Og det stemmer nok til en viss grad.

Men jeg har etter hvert funnet ut at hovedgrunnen til at jeg ikke liker serien er at jeg egentlig ikke er spesielt glad i noen av karakterene. Ikke engang Raymond selv. Jeg synes han er et surrehue. Og da mener jeg ikke på den gode måten. Ikke er jeg videre glad i faren hans eller kona Debra heller, selv om faren til tider kan være morsom. Og unger er jo som kjent aldri bra i sitcoms (Cousin Oliver).

Unntaket er imidlertid broren Robert, som er et lyspunkt, og som ofte leverer varene på en morsom måte. Men også han kan bli vel slitsom.

Serien handler jo for øvrig bare om hvordan bortskjemte, hvite amerikanere takler bagatellmessige familieproblemer, og jeg synes ikke det er noe morsomt. Sorry.


Not everybody…

P.S.
Jeg hadde selvsagt ikke hatt noen problemer med å se femten Raymond-episoder på rad.

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 1 – Son of the Beach (2000-2002)

Det tok en stund før jeg begynte å like denne parodien på Baywatch, men når jeg først var kommet inn i den, var den dritkul! Humoren er skikkelig lavmål, og spiller ganske mye på obskure sex-slanguttrykk. Allikevel var det noe ved den som appellerte skikkelig til meg, og jeg koste meg glugg i hjel (det burde vel vært dødsstraff for å bruke slike uttrykk) hver gang jeg så den.

Noe av det morsomste er jo:

1. At den utrente og begnomne Notch Johnson behandles på akkurat samme måte som den greske guden Mitch Buchanan/David Hasselhoff. Han mestrer alt, kan alt, elskes av alle og er tusen prosent politisk korrekt.
2. Chip Rommel, inkarnasjonen av arisk perfeksjonisme, og hans lefling med tysk nasjonalromantikk (les: nazisme) og generelle tyskhet.
3. Jomfruen B. J. Cummings oppofrende vesen og Jamaica St. Croix’ ironiske tilnærming til afro-amerikansk kultur.
4. «What if»-scenene, der de lekre damene sprader og danser rundt på sexy vis.
5. Intertekstualiteten, det vil si henvisninger til og parodier på andre TV-serier, filmer og andre popkulturelle uttrykk.

Det var faktisk Sverre som våren 2003 trumfet igjennom at vi skulle se denne serien etter de faste Ally McBeal, Friends og The King of Queens på tirsdags-hengegjengen, og snart skulle Son of the Beach bli tirsdagskveldens desiderte TV-høydepunkt. Friends ble jo som kjent dårligere og dårligere, men samtidig ble heldigvis Son of the Beach bedre og bedre! Takk for Sverre for trumfing!

Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer. Dette er en teaser.

Teaser – Police Squad! (1982)

Som Sverre sier: «[Eg] vert yverraska kvar gong eg ser at Leslie Nielsen enno lever.»

Leslie startet sin herlige karriere som herlig tøysemann i Airplane! (1980), en parodi på Airport (1970). Han fortsatte fjasingen i TV-serien Police Squad! som Detective Frank Drebin, som skulle bli hans mest kjente karakter etter at serien fikk tre spillefilmer basert på seg (The Naked Gun-serien). Den opprinnelige sitcomen ble imidlertid tatt av luften etter kun seks episoder, tross ros fra kritikerne. Den ble laget av Jerry og David Zucker og Jim Abrahams, som også står bak tidligere nevnte (og mange andre) parodifilmer, og har nå blitt en kultsitcom, kanskje.

Serien er i alle fall til tider litt morsom, og er som kjent en parodi på politiserier og konvensjonene i disse. På slutten av introen til hver episode blir tittelen på episoden annonsert av en voice-over, men denne er alltid forskjellig fra tittelen som står på skjermen. På slutten av hver episode «fryses» bildet, slik som vanlig er i mange serier. Men her fryses egentlig ikke bildet. Skuespillerne står bare helt stille, og rundt dem skjer selvsagt elleville ting (aper som løper amok, kaffe som renner, fanger som rømmer osv.). Jaja. Så gøy at.

Neste side »