Den fulle tittelen på denne serien er «Sitcoms som – siden de ikke nødvendigvis er så bra – kanskje ikke akkurat kan kalles undervurderte, men som jeg allikevel ser på og liker». Ingen rangering forekommer.

Del 1 – Son of the Beach (2000-2002)

Det tok en stund før jeg begynte å like denne parodien på Baywatch, men når jeg først var kommet inn i den, var den dritkul! Humoren er skikkelig lavmål, og spiller ganske mye på obskure sex-slanguttrykk. Allikevel var det noe ved den som appellerte skikkelig til meg, og jeg koste meg glugg i hjel (det burde vel vært dødsstraff for å bruke slike uttrykk) hver gang jeg så den.

Noe av det morsomste er jo:

1. At den utrente og begnomne Notch Johnson behandles på akkurat samme måte som den greske guden Mitch Buchanan/David Hasselhoff. Han mestrer alt, kan alt, elskes av alle og er tusen prosent politisk korrekt.
2. Chip Rommel, inkarnasjonen av arisk perfeksjonisme, og hans lefling med tysk nasjonalromantikk (les: nazisme) og generelle tyskhet.
3. Jomfruen B. J. Cummings oppofrende vesen og Jamaica St. Croix’ ironiske tilnærming til afro-amerikansk kultur.
4. «What if»-scenene, der de lekre damene sprader og danser rundt på sexy vis.
5. Intertekstualiteten, det vil si henvisninger til og parodier på andre TV-serier, filmer og andre popkulturelle uttrykk.

Det var faktisk Sverre som våren 2003 trumfet igjennom at vi skulle se denne serien etter de faste Ally McBeal, Friends og The King of Queens på tirsdags-hengegjengen, og snart skulle Son of the Beach bli tirsdagskveldens desiderte TV-høydepunkt. Friends ble jo som kjent dårligere og dårligere, men samtidig ble heldigvis Son of the Beach bedre og bedre! Takk for Sverre for trumfing!