Jeg driver som kjent og rangerer de opplevelsene jeg får fra filmer, musikk, bøker og alle andre ting på en skala fra 1 til 7, der den beste opplevelsen kalles «7th heaven». Før brukte Tony og jeg en skala fra 1 til 5, men vi følte at den ble for begrensende, og gikk derfor over til 7’er-skalaen ved årsskiftet 2004-2005. Nå bruker i hvert fall Bjarte, Espen, Nils, Tony og jeg den skalaen fast. Som Espen sier: «Skalaen går fra 1 til 7, som alle anstendige skalaer gjør.»


Perfekt

Det er imidlertid ikke skalaen som er poenget i dag. Enten man bruker en skala fra 1-8 («Eighth wonder of the world»), 1-9 («Cloud nine»), 1-62 (sorry, eier ikke nok fantasi), eller ikke bruker en skala bevisst i det hele tatt, så er det opplevelsen som er det viktigste. Følelsen som en 7th heaven-opplevelse gir meg er helt utrolig deilig, og kan vanskelig forklares for dem som ikke har opplevd det selv. Jeg blir helt satt ut av spill, og blir blåst bort følelsesmessig og/eller intellektuelt av det jeg opplever. Som regel får jeg frysninger i ansiktet. Og jeg tenker og/eller føler at Kunsten i all sin skjønnhet åpenbares for meg. Plutselig blir alt så perfekt.

Noen eksempler på ting som har gitt meg 7th heaven-opplevelser er David Bowies «Changes», Stanley Kubricks Dr. Strangelove, Jonathan Franzens The Corrections, Times Square, Junior’s Cheesecake og Don Rosas The Life and Times of Scrooge McDuck.


Mer perfekt

De klareste eksemplene på andre folks 7th heaven-opplevelser jeg har opplevd er da Tony så Pscycho og Nils så It’s a Wonderful Life for første gang. Jeg dro Tony med på Cinemateket 10. oktober 2001 for å se Psycho gratis, og han har aldri vært den samme siden. Den åpnet øynene hans for hvor virkefullt et medium som film kan være. Nils ble like sterkt affektert av It’s a Wonderful Life, og sier følgende om opplevelsen: «Det er nemlig den beste filmen jeg noensinne har sett, og jeg tviler MEEEGET sterkt på at jeg noensinne kommer til å se en bedre film.»

Moralen må bli: Det er fint å ha bra.


Mest perfekt