Jeg hadde egentlig tenkt å poste et annet innlegg i dag, men det skjedde noe helt sykt på butikken lørdag kveld som jeg må fortelle om først. For noen uker siden bestilte jeg noen Nintendo-spill fra RetroSuperStore.se. Det kan du lese mer om i innlegget «Thank you Mario! But our princess is in another castle!», hvis du mot formodning skulle være interessert.

I går kom spillene. Jeg gikk inn på Kiwi med lappen jeg hadde hentet i postboksen min, og ga den til ham som sto i postskranken. De av dere som har bodd på Kringsjå/Fjellbirkeland vet nok hvem det er: André, han høye, tynne som har jobbet der døgnet rundt så lenge jeg har bodd her. Da han hadde lest lappen min, spurte han: «Du spilte ikke tilfeldigvis mye Nintendo da du var liten?» Jeg syntes det var et morsomt spørsmål, regnet med at han så på pakka at dette var Nintendo-spill, og svarte at det stemte. Men da han fortsatte med å si at han kjente igjen navnet mitt, begynte jeg å lure på hva dette kunne dreie seg om.

Jeg husker da jeg satt på sykehuset sammen med pappa en maidag i 1991. Eli-Ann var blitt syk (mer enn vanlig), og vi var på sykebesøk. I bladhylla på Narvesen så jeg et blad jeg ikke hadde sett før. Det het Nintendo Magasinet, og så slik ut (men med norsk tekst):

Pappa kjøpte bladet til meg, og etter hvert begynte jeg å abonnere på dette månedlige tidsskriftet. Ikke lenge etter startet det en spalte i bladet som ble kalt «High Scores». Til denne skulle man sende inn fotografier av sine egne personlige rekorder i ulike spill (dvs. fotografier av TV-skjermen), og jeg var selvsagt ikke sen om å sende inn. Jeg hadde rekorder i mange forskjellige spill i årenes løp, men spalten forsvant i 1994.

Imidlertid skulle det vise seg at André husket navnet mitt fra denne spalten! Hvor crazy er det? Tolv år senere! Jeg ble selvsagt helt satt ut av spill, og vi syntes begge det var kjempegøy! Vi hadde en lengre samtale, og det viste seg at André og kompisene hans også var drevne Nintendo-spillere på den tiden, og leste bladet og spalten med stor iver. Slike øyeblikk er alltid nydelige! Det eneste skåret i gleden var selvsagt at ikke Nils var der og bivånet samtalen. Han hadde elsket det!

Dessverre har jeg ikke fått scannet inn de relevante sidene fra disse bladene, siden de beklageligvis ligger hjemme i Arendal. Men det kommer siden. Gled dere til det.

For øvrig kan jeg jo nevne at jeg spilte det etterlengtede Gumshoe med en gang jeg kom hjem, og kom til den siste bossen på første forsøk. Det var selvsagt utrolig nydelig å spille det igjen etter 15 års avhold.