Leif-Atle Heen

Jeg er som kjent en videospilladdict uten like, og Nintendos maskiner og spill er jo de produktene som ligger nærmest mitt hjerte. Men mine eskapader i den virtuelle virkelighet begynte ikke 2. januar 1990, da Hanne og familien fikk Nintendo og Super Mario Bros. Faktisk begynte de ikke 11. november 1989 heller, men det var i hvert fall den dagen jeg fikk tilgang til denne verdenen i mitt eget hjem. Min kusine Ellen hadde en kjæreste som var meget teknisk interessert, og jeg fikk kjøpe hans gamle Commodore 64 for en rimelig penge. Denne dagen ble i Whopsydopsykommajommalopsy! ranket som nr. 37, og i The Circle of Leif som nr. 43.

Et bilde sier mer enn tusen ord

Jeg ble automatisk hektet på å spille, og allerede første dagen ble mitt favorittspill Monty on the Run. Dagen etter jeg fikk maskinen, altså 12. november 1989, skulle vi reise til Danmark, og jeg sto tidlig opp for å rekke å spille dette spillet noen ganger før avreise. Det handler om en muldvarp som av diverse årsaker ser seg nødt til å rømme. Før spillet begynner må man velge 5 gjenstander fra en lang liste, og dette valget vil vise seg å ha store konsekvenser for spillets gang. Faktisk rundet jeg det aldri, selv om jeg flere ganger kom til siste ruten i spillet (der båten står klar), nettopp fordi jeg ikke hadde tatt med de riktige gjenstandene fra starten.

Jeg trodde ikke at dette spillet hadde en spesielt stor fanskare, men i min nye bok The Video Games Guide av Matt Fox, kan vi lese følgende: «This, the third of the Monty Mole games […] is also the best of them in my opinion. […] Gremlin not only did a good job with the level design, they also gave the game a pleasingly skewed sense of humour, and back then I would have defied anyone not to play right through and finish Monty on the Run once they’d started it.» Spillet får en rating på fire av fem stjerner.

Se en ganske hilarious video på YouTube her.

Det første spillbildet

Den kanskje største favoritten til Commodore for meg ble imidlertid et annet spill. Jeg husker sommeren da den godeste Frode Vågsdalen fikk sin maskin med den tilhørende herligheten Bubble Bobble. Jeg kom og ringte på døra hans klokka 09.00 hver morgen i flere uker den sommeren, og vi satt og spilte i timesvis. Etter hvert ble nok den stakkars Frode lei, og vi rundet dessverre aldri spillet. Imidlertid kjøpte jeg det som kjent til Nintendo’en min for cirka et år siden, og Nils og jeg fikk da æren av å runde det sammen. Nydelig.

Den deilige level 13

Etter at Hanne fikk Nintendo 2. januar 1990, og etter at jeg selv fikk Nintendo 24. desember 1990, ble det mindre og mindre Commodore-spilling. Min Commodore-karriere fikk et endelig nådestøt da jeg solgte den på City brukthandel i åttende klasse for å kunne kjøpe tegneserier. Jeg fikk 350 kroner, tror jeg. Det skulle vel være unødvendig å si at jeg angrer som en hund på det. Jeg må få kjøpt en ny en på eBay.

Les videre på egen risiko, det følgende stoffet kan være støtende.

En annen favoritt til samme maskin var det noe mer utfordrende spillet Sex Games. Dette spillet oppdaget vi ved en tilfeldighet, og det ble selvsagt holdt skjult fra mine foreldre. Vi spilte det slik at én satt med joysticken og spilte, og en annen satt med fingeren på av-knappen på maskina, slik at vi kunne skru av hvis mine foreldre kom inn. Spillet er mildt sagt utfordrende i sitt uttrykk, og gikk ut på at man skulle føre joysticken frem og tilbake i et rasende tempo for å tilfredsstille kvinner. Vi fant noen andre spill av denne naturen også, men jeg husker ikke hva de heter.

Klikk på bildet for å komme til Lemon64, hvor du kan spille Sex Games med tastaturet.

Syden bad

Inspirert av disse og andre spill, laget jeg og Torgeir en god del “spill”. Egentlig var dette spilleplan som vi bygde opp i oppstartsskjermen med diverse tegn, og alle spillene dreide seg om å komme raskest mulig fra et punkt til et annet med markøren. Vi skrev alle spilleplanene opp i ei bok, slik at vi raskest mulig kunne bygge dem opp igjen. Enkelte av spillene hadde sterke erotiske overtoner, og jeg måtte derfor gjemme boka godt. Men samvittigheten min måtte til slutt gi etter, og en sommerdag fikk jeg ikke sove, men måtte vise mamma boka med de fæle bildene. Aldri – verken før eller senere – har jeg følt en slik stor byrde løftet av mine skuldre. Syden for en samvittighetsfull gutt jeg var.

Se flere latterlige spill på Lemon64s «Worst 100»-liste.