Dette innlegget dedikeres i hovedsak til filminteresserte, og spesielt Iversen, som liker lange innlegg om film.

I går så Tony og jeg Super Size Me (2004). Den handler som kjent om en mann som skal teste hva som skjer med kroppen hans når han utelukkende spiser McDonald’s-mat i en måned. Filmen førte selvsagt til at både Tony og jeg fikk lyst til å helle i oss store mengder med fast food. Jeg gleder meg nå noe sinnssykt til Kivle og jeg skal reise til Amerika. Det er jo bare to uker til. Der skal det bli mye junk.

Senere på kvelden så jeg og Nils to filmer. Carlito’s Way (1993), som var bra. Og The Bogus Witch Project (2000), som var helt elendig. Det er den verste filmen Nils noen gang har sett. Og den kommer inn på min Bunn 10-liste (som blir publisert senere i år). På IMDb får den 1,8 i rating. Den filmen som ligger på toppen av IMDB Bottom 100, From Justin to Kelly (2003), får også 1,8 i rating. Bogus Witch har imidlertid kun 510 stemmer, og en film må ha 650 stemmer for å komme inn på bunnlista. Som den gode samfunnsborger jeg er, oppfylte jeg i dag selvsagt min plikt, og ga filmen den eneren den fortjener.

Vi visste selvsagt på forhånd at denne filmen var elendig. Jeg kjøpte den på VHS for 10 kroner i Arendal i påska (som en av 33 filmer). Grunnen til at vi så den, er at vi liker å se filmer som er «så dårlige at de blir bra». Dette er et interessant – og rimelig utbredt – fenomen. Fenomenet er interessant fordi det ikke er slik med andre kunstformer. I hvert fall ikke for meg. Jeg sitter ikke og ler hvis jeg hører musikk som er skikkelig ræva, ei heller hvis jeg leser en bok som er utrolig dårlig. Wikipedia-artikkelen «Films considered the worst ever» sier følgende om akkurat dette fenomenet:

«An interesting psychological question is why film goers often delight in mocking bad movies (see Schadenfreude). After all, we do not laugh at poor paintings (though people do sometimes mock the taste of «the art world» as represented by museums and galleries, see also the Museum of Bad Art)—rather we see them as a necessary by-product of good paintings. One difference may be the public’s resentment at what they perceive as manipulation by the major studios concerning big-budget films, at the public’s expense, as the ad campaigns often induce a major turnout on opening days regardless of the film’s actual or perceived quality. This leads them to take perverse pleasure when a studio loses millions on a poorly-made film.»

For oss begynte det nok med Kongen av «so bad it’s good»-filmer, Ed Woods Plan 9 From Outer Space (1959). Den så vi på Cinemateket 28. oktober i fjor, og den var hysterisk morsom i all sin elendighet. Jeg måtte derfor gi den ratingen 3+. Dette var ikke tilfellet med «komedien» Bogus Witch. Den var bare smertelig. Grunnen til dette er nok er at det bare er gøy hvis de dårlige filmene i utgangspunktet er ment å være seriøse. Når de liksom skal være morsomme, da er det sjelden gøy hvis de er elendige.

Et annet eksempel som underbygger denne teorien kan hentes fra mandagen, da vi så den bunnskrapelige Leslie Nielsen-komedien 2001: A Space Travesty (2000) og B-filmen Moontrap (1989). Førstnevnte er en parodifilm på sci-fi-filmer, men er milevis unna bedre parodifilmer som Airplane! (1980), Naked Gun-serien, Hot Shots-serien og Scary Movie-serien, og vi lo nesten ingenting. Moontrap, en seriøs sci-fi-film, var ufrivillig hysterisk morsom i kraft av sine effekter og sin dialog, og vi lo godt flere ganger.

Denne måten å se filmer på er heldigvis ikke over for min/vår del. Et selskap gir ut bokser med femti filmer i samme sjanger i hver boks. Til nå finnes det bokser i sjangrene mystery, horror, martial arts, war, chills, comedy, historic, dark crimes, sci-fi, family, musical, action, hollywood legends, drive-in, western, all-star, suspense, warriors og gunslingers. I tillegg finnes det en boks som heter 100 Cartoon Classics og et par bokser med episoder fra gamle TV-serier. De koster fra 199-229 på Platekompaniet, og rundt 16,5 dollar på Amazon. Play har dem dessverre ikke.

Ingen av disse boksene holder selvsagt det man kan kalle høy kvalitet. Men tre av dem, horror, family og sci-fi, har allikevel fanget min interesse. De to førstnevnte inneholder faktisk mange filmer som er bra, slik som Metropolis (1926), Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1920), Nosferatu (1922), Night of the Living Dead (1968), The Little Shop of Horrors (1960), The Hunchback of Notre Dame (1923) og The Phantom of the Opera (1925) i horror-boksen, og Till the Clous Roll By (1943), The Last Time I Saw Paris (1954), Jane Eyre (1934), A Star Is Born (1937), The General (1926), The Kid (1921), A Farewell to Arms (1932), The Scarlet Pimpernel (1935), The Black Pirate (1926), Our Town (1940) og Royal Wedding (1951) i family-boksen.


Nydelige Metropolis

Selvsagt inneholder dessuten den første og den siste mange «so bad it’s good»-filmer, deriblant de velkjente og ultradårlige Robot Monster (1953) og Santa Claus Conquers the Martians (1964), to filmer som ofte regnes for å være blant de dårligste som finnes. Og her finnes det nok mange andre perler også. Bare hør på titler som Zontar, The Thing From Venus (1966), Devil of the Desert vs. Son of Hercules (egentlig Anthar l’invincibile) (1964), Teenagers From Outer Space (1959), Voyage to the Planet of Prehistoric Women (1968) (med nydelig 1,7-rating på IMDb, men kun 177 stemmer), The Brain That Wouldn’t Die (1962) og Monster from a Prehistoric Planet (egentlig Daikyojû Gappa) (1967).

Jeg kommer nok i hvert fall til å kjøpe de tre nevnte boksene, og sannsynligvis også Cartoon-boksen. De inneholder noen få ekstremt bra filmer, en del «so bad it’s good»-filmer og mange «so bad it’s painful»-filmer, og tillegg er mange av disse filmene stumfilmer. Og det finner man ikke så billig og så lett noen andre steder. I skrivende stund har jeg faktisk bare sett 7 av de hundre filmene på IMDbs bunnliste. Lista forandrer seg jo hele tiden, og tidligere har jeg vært oppe i langt høyere prosentdel.

For all del, se først og fremst bra filmer:


Best