lør 28 jan 2006
«Whatever Happened to Baby Brendan?»
Lagt inn av Leif-Atle under Innlegg , Sitcoms , TV[9] kommentarer
For noen år siden la Gudmund merke til at karakteren Brendan Lambert hadde forsvunnet fra den middelmådige sitcom’en Step by Step etter hvert som serien skred fram, uten at denne forsvinningen ble forklart eller omtalt av de andre karakterene. Et annet eksempel på dette fenomenet, som jeg selv oppdaget, er Richie Ianucci som plutselig forsvant fra The King of Queens. Derfor var gleden stor (!?) da jeg på Wikipedia fant ut at dette fenomenet har et navn: Chuck Cunningham-syndromet.
Begrepet kommer fra karakteren Chuck Cunningham i sitcom’en Happy Days. Han forsvant plutselig, og nærmest uten forklaring, fra serien, og har fått oppkalt dette fenomenet etter seg. Wikipedia sier om tilfellet Brendan Lambert følgende: «The youngest Lambert boy on the show, Brendan, saw his role reduced during the last few years of the show until he was completely dropped from the show during the last season without explanation.» Fenomenet finnes selvsagt også i oppfølgerfilmer, blant annet i American Wedding.
Happy Days: Da Brendan fremdeles var en del av familien Lambert/Foster
Where have all the flowers gone?: Plutselig består familien av ett medlem mindre, uten at det ser ut til å plage noen nevneverdig
That 70’s Show er nå inne i sin åttende og siste sesong, men dessverre har både Topher Grace (Eric Forman) og Ashton Kutcher (Michael Kelso) sluttet. Grace etter sjuende sesong, og Kutcher etter fjerde episode i åttende sesong.
Fant denne lista over tidenes femti beste amerikanske TV-programmer fra TV Guide.
28 januar 2006 kl 10:46
For en herlig upassende tittel på innlegget ditt! 😀 Baby Jane snur seg i grava, men syns nok det er ganske snadder.
28 januar 2006 kl 14:18
Hva er 70`s show uten Eric og Kelso? har ikke sett noe fra den nye sesongen men det høres kjedelig ut ;P
28 januar 2006 kl 17:05
Syns det var litt rart at M*A*S*H kom så langt ned på lista, men ellers en interessant, og sikkert fornuftig liste. Har ikke sett mer enn en håndfull av showene, men det som overrasket meg mest, var I Love Lucy. Syns det holdt seg overraskende godt til å være såpass gammelt.
28 januar 2006 kl 20:19
Skynar kje korso Gudmund lagde merkje til detta. Eg sat og såg på Steg for steg til eg vart blå i andlitet fyrr, men eg såg aldri den sesongen der Brendan vart kasta ut. Og det var synd, for for kvar sesong som gjekk vart skodespelaren som spela Brendan berre verre og verre (var vel difor hann vart kasta ut). Eg sat faktisk og irritera meg kvar gong hann sagde nokot. Syden so dåleg hann var!
Elles kann vel kje denna serien verta kalla «middelmådig». Storkosa meg med denna serien i tenåri. Vart vel litt dålegare med åri, kann henda, men dei sidste åri med Steg for steg var betre en dei sidste åri med Seinfeld.
Det teitaste var jo Coby (som vart kasta ut or serien for di hann denga kjerringi si) og det at Dana vart i hop med Rich.
Beste var jo kor deileg ho Al vart med åri.
For resten, det finst eit verb for «Chuck Cunningham-syndromet», det er «to be bobbed».
29 januar 2006 kl 01:46
Kult hvis gjengen vår hadde hatt en sånn type, som alle hatet og som bare plutselig forsvant. Og ingen måtte prate om det, bare feie det under teppet, som om han aldri hadde eksistert. Snakk om fobi!
29 januar 2006 kl 03:52
Nokot slikt hev vel mesta hendt au. Ho Tuva vart jo med eitt berre burte, utan at det kom nokor uttyding på det. Same med’n Lars Reime. For so vidt det sama med meg au. Men me er vel ikkje gløymde … ? Eg gjer i alle fall mitt for å verta huga 🙂
29 januar 2006 kl 13:12
Hvert fall sant at alle dere tre var hatet. Neida… 😀
29 januar 2006 kl 19:32
Huff og huff…
24 juni 2006 kl 13:33
[…] Leif-Atle Heen […]