I sitt essay om The Beatles’ «In My Life» fra Rubber Soul i MOJO nummer 81 fra august 2000 siterer Chris Ingham Jimmy Webb på følgende: «This is John and Paul at their absolute best. Though they were still young men, there is little doubt that they are ‘coming of age’, as the lyric clearly indicates an increased awareness of their own mortality.»

Jeg har visst at jeg skal dø siden jeg var ganske ung. Men jeg har ikke alltid vært helt bevisst på hva det vil si. Fram til jeg var litt over tjue år, tenkte jeg til en viss grad at det som skjedde, skjedde, og at det mer eller mindre skulle være sånn. Her impliserer jeg ikke at jeg var en slags (pre)determinist, men prøver å illustrere at jeg var mindre bevisst mine egne valg. For noen år siden begynte jeg imidlertid å bli virkelig klar over hvilke konsekvenser min egen mortalitet har for mine valg og for resten av livet mitt. Jeg følte noe av det samme som de to Beatlene gjorde i denne alderen. Jeg begynte å bli mer bevisst på hva jeg skal gjøre i og med livet mitt: Jeg har cirka seksti år igjen å leve. Jeg rekker ikke å gjøre alt. Derfor må jeg prioritere og velge noe, og dermed velge bort noe annet. De ulike bestanddelene i livet mitt må balanseres opp mot hverandre, og favorisering av en ting går på bekostning av en annen.

Men hva skal disse valgene og prioriteringene baseres på? Jeg ønsker jo ikke å kaste bort tiden min. Jeg vil ikke leve et meningsløst liv. Men hva er det som kan gi livet mitt mening? I denne serien av miniessays skal jeg prøve å forklare hvordan jeg lever og planlegger å leve resten av livet mitt og hvorfor jeg lever og planlegger å leve resten av det slik.


Da vi ble voksne