lør 21 jan 2006
Hva skal jeg bruke livet mitt på? – Del 1: Innledning
Lagt inn av Leif-Atle under Hva skal jeg bruke livet mitt på? , Miniessays[24] kommentarer
I sitt essay om The Beatles’ «In My Life» fra Rubber Soul i MOJO nummer 81 fra august 2000 siterer Chris Ingham Jimmy Webb på følgende: «This is John and Paul at their absolute best. Though they were still young men, there is little doubt that they are ‘coming of age’, as the lyric clearly indicates an increased awareness of their own mortality.»
Jeg har visst at jeg skal dø siden jeg var ganske ung. Men jeg har ikke alltid vært helt bevisst på hva det vil si. Fram til jeg var litt over tjue år, tenkte jeg til en viss grad at det som skjedde, skjedde, og at det mer eller mindre skulle være sånn. Her impliserer jeg ikke at jeg var en slags (pre)determinist, men prøver å illustrere at jeg var mindre bevisst mine egne valg. For noen år siden begynte jeg imidlertid å bli virkelig klar over hvilke konsekvenser min egen mortalitet har for mine valg og for resten av livet mitt. Jeg følte noe av det samme som de to Beatlene gjorde i denne alderen. Jeg begynte å bli mer bevisst på hva jeg skal gjøre i og med livet mitt: Jeg har cirka seksti år igjen å leve. Jeg rekker ikke å gjøre alt. Derfor må jeg prioritere og velge noe, og dermed velge bort noe annet. De ulike bestanddelene i livet mitt må balanseres opp mot hverandre, og favorisering av en ting går på bekostning av en annen.
Men hva skal disse valgene og prioriteringene baseres på? Jeg ønsker jo ikke å kaste bort tiden min. Jeg vil ikke leve et meningsløst liv. Men hva er det som kan gi livet mitt mening? I denne serien av miniessays skal jeg prøve å forklare hvordan jeg lever og planlegger å leve resten av livet mitt og hvorfor jeg lever og planlegger å leve resten av det slik.
Da vi ble voksne
21 januar 2006 kl 17:53
Dette har jeg tenkt mye på. Problemet er at det ikke er noen rettesnor for hva som kan gi livet mening. Samme hva en gjør er alt like meningsløst.
21 januar 2006 kl 18:53
Det finnes en hel bok som kan fungere som rettesnor for livet. Blir spennende å lese om hvorfor du lever som du gjør, forresten…
22 januar 2006 kl 00:24
Gudmund: Det løser ingenting. Greit nok at det skulle finnes en Gud, men hvordan vet du at du har forstått hva Gud mener er riktig? Alt som vi har lært om kristendom er jo blitt overlevert fra andre, altså vært gjenstand for forandring, og det burde jo være nok til å så tvil. Derfor er ikke bibelen noen riktigere rettesnor enn noe annet.
Og uansett må en jo prøve å tolke alle inntrykk
selv i eget hode. Hvordan vet man da hva som er egentlig riktig? Resultatet blir at man aldri kan vite om en handling er noe mer meningsfull enn en annen. Alt må betraktes som like meningsløst.
Man må vel til slutt bare satse på å gjøre det en tror er best og håpe på det beste, uansett hvilken «rettesnor» en måtte velge å leve etter. Det finnes ikke noe rett og galt.
Religion er en hvilepute.
22 januar 2006 kl 01:38
Altso, for det fyrste, so trur jo du at du hev ævig liv. For det andre, so burde kje ein som er kristen spyrja seg kvat hann skal fylla livet sitt med. Det er jo ganske klårt …
22 januar 2006 kl 05:07
Sitat Magnus:
«Resultatet blir at man aldri kan vite om en handling er noe mer meningsfull enn en annen. Alt må betraktes som like meningsløst.» Sitat slutt.
Det er jo helt bak mål å hevde at alle handlinger er like meningsløse! Det må da være århundrets mest pessimistiske måte å tenke på! Dersom en handling oppleves meningsfull og/eller gir et meningsfult resultat, kan man ikke hevde at den er meningsløs.
22 januar 2006 kl 10:46
nilschr: Men hva er grunnlaget for å føle at en handling er meningsfull? Hva er et meningsfylt resultat? Det vil finnes alle mulige oppfatninger om disse spørsmålene. Ingen handlinger kan veies som bedre enn andre fordi det ikke finnes noen universell vekt.
Problemet er at det ikke finnes noen absolutt sannhet, iallefall ikke som vi kan oppfatte.
22 januar 2006 kl 14:52
Grunnlaget for å føle at en handling er meningsfull er jo, som du antyder, selvsagt inndividuell. Men det betyr ikke at en person, som selv mener å ha levd et meningsfylt liv, ikke har det fordi det ikke finnes noen «universell vekt» å veie handlingene på.
Dersom personen selv er fornøyd med graden av meningsfullhet, kan man jo ikke nekte for at vedkommende har levd meningsfult, på grunnlag av at man ikke selv er enig i denne personens oppfatning.
Å likestille alle handlingers verdi blir jo like absurd som å si at det er ett fett om man dreper mora si med en øks, eller gir henne en fin bukett med blomster
Yeah,yeah…
22 januar 2006 kl 16:47
Nils hev sjølvsagt heilt rett. Um ein tykkjer nokot er meiningsfullt, so er det meiningsfullt, nettupp _ford di_ det ikkje finst nokor «universiell våg», ikkje trass i det.
Men so talar Nils til slutt mot seg sjølv, då. For, dersom ein tykkjer at det gjev meir meining å drepa mor si en å gjeva ho blomar, ja so _er_ det meir meiningsfylt.
22 januar 2006 kl 17:06
Nils: Som du ser blir det en selvmotsigelse. Dessuten argumenterer jeg for at vi IKKE KAN VITE om en handling er god eller dårlig, meningsfull eller ikke. Den subjektive delen av spørsmålet du tar opp er i og for seg grei nok, men selve handlingens verdi har jo ingenting å gjøre med hva en enkelt måtte mene om den.
«Dersom personen selv er fornøyd med graden av meningsfullhet, kan man jo ikke nekte for at vedkommende har levd meningsfult» – her argumenterer du altså for at en handlings verdi skal beregnes utifra oppfatningen til den som gjør den. Men hvordan vet du at det er riktig måleteknikk?
Sverre: Nå går du for langt. Det kan godt være det finnes en universell lov, men vi kan ikke sanse den. Derfor kan handlinger være gode eller dårlige, men vi har ikke mulighet til å vurdere det. Dessuten, hvorfor må en handling være god fordi man mener den er det? Man kan jo ha misforstått og senere se det i et annet lys? Det der høres ut som en feilslutning.
22 januar 2006 kl 18:55
imponerende med daglige oppdateringer 😀
22 januar 2006 kl 19:27
Magnus: ei handling er god um ein meiner ho er god fordi «godskap» berre finst i kraft av kvat me tykkjer er godt eller ei. Um ein seinre skifter meining, so ja, då er kje handlingi god lenger. So beint fram er det.
22 januar 2006 kl 19:36
Sitat Sverre: «Men so talar Nils til slutt mot seg sjølv, då. For, dersom ein tykkjer at det gjev meir meining å drepa mor si en å gjeva ho blomar, ja so _er_ det meir meiningsfylt.» Sitat slutt.
Ja, det er jeg ikke uenig i.
Selv om det er lite sannsynlig at det vil være mer meningsfylt for en person å drepe mora si enn å gi henne blomster, vil det likevel være denne personens egen oppfatning av handlingen (det brutale drapet) som avgjør om det vil være en meningsfull eller meningstom handling 🙂
Sitat Magnus:
«“Dersom personen selv er fornøyd med graden av meningsfullhet, kan man jo ikke nekte for at vedkommende har levd meningsfult” – her argumenterer du altså for at en handlings verdi skal beregnes utifra oppfatningen til den som gjør den. Men hvordan vet du at det er riktig måleteknikk?»
Jeg opererer ikke med «riktig»/»ikke riktige» måleteknikker. Som sagt, mener jeg at dersom handlingen gir mening til den som utfører den, er den meningsfull (ikke nødvendigvis for flere enn den som utfører den, men det holder i massevis)
22 januar 2006 kl 22:48
Nils: Nå er du tilbake på den subjektive vurderingen, og det er helt greit at det kan være fordelaktig for en person å gjøre et eller annet og dermed gi en handling mening, f.eks. Men poenget er at i universell målestokk er å drepe/ikke drepe akkurat like mye verdt og har like mye mening.
Sverre: Ja, det er jo det som er mitt poeng. Men samtidig kan man jo ikke vite om det finnes en målestokk, hvis det faktisk er en mening med livet.
22 januar 2006 kl 22:59
Sitat Magnus:
«Men poenget er at i universell målestokk er å drepe/ikke drepe akkurat like mye verdt og har like mye mening.» Sitat slutt.
…og ifølge min målestokk, er det ingenting som HAR mening. Ting/handlinger etc. FÅR mening.
Yeah,yeah,yeah… I rest my case.
vi kommer ingen vei med dette allikevel. Du har din oppfatning, og jeg har min. Ha en fin kveld 🙂
22 januar 2006 kl 23:10
Dere er så søte når dere blir sinna! 🙂
22 januar 2006 kl 23:22
Dere er så teite når dere prøver å være intelligente…
23 januar 2006 kl 00:06
Skal vi ikke snakke om noe annet? Noe litt mindre deprimerende og vanskelig. Noe for mannen i gata…?
23 januar 2006 kl 00:36
Hva med banansplit?
Det er godt, det!
23 januar 2006 kl 07:42
Nils: Du oppsummerer riktig. 🙂 Men hva skal en person som skal tillegge handlinger verdi beregne de verdiene utifra? Det er det jeg synes er problematisk.
23 januar 2006 kl 16:03
Er banansplit bare banan med sjokoladesaus og is, eller er det fritert banan?
23 januar 2006 kl 16:37
Bananasplit er en splittet banan (ikke fritert) med is o.l mellom…. Det ser iallefall sånn ut på dette bildet
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/he/thumb/0/05/Bananasplit.gif/250px-Bananasplit.gif
23 januar 2006 kl 18:49
…men fritert banan er jo enda bedre. Det kan vi vel alle være enige om!
23 januar 2006 kl 19:44
Visste du at på en palme kan det vokse… OVER 10 BANANER!!! Tenk å spise 10 bananer på en uke!
23 januar 2006 kl 21:16
Om du spiser én på åtte sekunder burde du jo klare ti på ei uke.
Stå på!