Leif-Atle Heen

Det har som kjent vært skrevet mye om at den siste fellesnevneren vår generasjon har, er Barne-TV. Kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer (og kabel-TV) har gjort at vi som voksne ikke nødvendigvis har så mye til felles med andre som vokste opp samtidig som oss. Men Barne-TV på NRK på 80-tallet har vi fremdeles. Og derfor snakker vi mye om det. Det bringer oss tilbake til en tid da alt var enkelt; da vi fikk lørdagsgodteri for 10 kroner, kjøpte Donald på tirsdager og daglig lot sinnene våre invaderes av en mann som bodde i en søppelbøtte.

“Indigo, Indigo ta meg med
til en regnbue langt av sted.
Under en paraply vil vi fly
helt til en annen by.”

Jeg er vel som nordmenn flest, og så Bertha, Brannmann Sam, Postmann Pat, Gullars, Labbetuss, Det var en gang et menneske, Fragglene, Jul i Skomakergata, Pelle Parafin, Super Ted, Redda Joppe død eller levande og mange flere serier. Mange har også kjære minner knyttet til for eksempel Pompel og Pilt, Colargol og Med Grimm og Gru, men jeg har ikke sett disse seriene, og har derfor ingen slike følelser for dem.

Skremmende!

En serie som jeg husker, men som jeg ikke har sett, er Shagma (Reisen til jordens indre). Jeg husker at den gikk på søndager, og at jeg som oftest kom hjem fra møter, søndagskaffe hos venner av mine foreldre eller lignende, og at jeg derfor kun så slutten av noen få episoder. Men etter hva kan jeg kan forstå, er serien ganske legendarisk, og kostet visstnok enorme summer francs.

Til høyre: Alf?

Ekstra gøy ble det på lørdagskvelden, da vi kunne se Midt i smørøyet! Jeg er for ung for Halvsju, og akkurat for ung for Blikkbåks (selv om jeg husker det), men Midt i smørøyet var - vel - midt i smørøyet for meg. Målet med disse programmene ble sagt å være å ta opp ”barns oppvekstvilkår og hverdag her i landet, om barns virkelighet - forelskelser, mobbing, hjem og skole. Dermed er det ikke sagt at vi skal lage en barnetime fylt av gravalvor, men prøve å finne en balanse mellom alvor og humor.”

Kort sagt besto programmene av småkule kids som snakket om hvor bra det var med forelskelser, musikk og sport, og hvor kjipt det var med mobbing, rasisme og andre ting som det var politisk korrekt å være i mot.

From 6:30 to the middle of the butter eye: A generational odyssey

Det aller gøyeste var selvsagt de føljetongseriene som gikk i disse tweenagerprogrammene. Og her er også generasjonsforskjellene mindre. For Halvsju-seriene Brødrene Dal, Vill Villere Villaveien og Tramteaterets serier har vi jo alle sett, siden de gikk i reprise både i de to etterfølgende tweenagerprogrammene og i andre sammenhenger.

Minner for livet

En serie jeg faktisk ikke kan huske, er Forelska 87, som gikk i Blikkbåks. Den ser jo imidlertid freakin’ hilarious ut, og jeg lengter etter å få sett den en gang i fremtiden.

Love hurts and makes you wear ugly clothes

For de av oss som er født i 78-82, er vel Borgen skole og Frida de to største klassikerne. I Borgen skole kunne vi følge hverdagsliv og problemer på en helt vanlig norsk skole i to ulike klasser (slik at programmet ville nå ut til flest mulig aldersgrupper, selvsagt). Alle husker vel Petter, og kanskje også Wenche (Anna Bache-Wiig, som i dag er forfatter og skuespiller (Studvest, Dagbladet)). I tillegg var som kjent et helt kobbel av norske skuespillerkjendiser involvert, deriblant Lise Fjeldstad, Lars Andreas Larssen, Nils Ole Oftebro, Linn Stokke og Banjo-Kari Svendsen.

80-tallet i et nøtteskall

Frida handlet om en ung jentes forelskelser (som oftest ulykkelige), og var en fin serie for oss som hadde begynt å forstå at det kanskje ikke var så farlig med jentelus allikevel, men som ikke hadde innrømmet det om vi hadde blitt naglet til veggen med trusler om prikkedøden.

Med hjertet i hånden

En serie som alle husker, men som var spesielt bra for meg, var Mysteriet med det levende lik. Den begynte å gå i Midt i smørøyet våren 1993, hvis ikke jeg husker feil, og besto av seks episoder à en halvtime. Serien var et samarbeid mellom de nordiske kanalene, og handlet om hvordan fire familier (en norsk, en svensk, en finsk og en dansk) bestående av barn/ungdommer i to aldersgrupper (se Borgen skole ovenfor) samt foreldre tilbrakte sommerferien på samme sted i Danmark. Her var det både en whodunit-historie, forelskelser, søskenkrangler og generasjonskonflikter mellom barna og de voksne. Bullseye for alle tweenagere, med andre ord!

Jeg hadde som sagt et spesielt forhold til denne serien. Jeg tok opp første episode på den første lørdagskvelden, og i uka som fulgte så jeg episoden hver dag da jeg kom hjem fra skolen. Da andre episode gikk neste lørdagskveld, tok jeg selvsagt opp den også, og uka etter så jeg både første og andre episode hver dag etter skoletid. Slik fortsatte det med alle seks episodene, og jeg kunne selvsagt hele serien utenat etter hvert. Jeg laget også lister over når de ulike karakterene kunne bli sett for første gang i serien (på sekundet, selvsagt).

Da episode 4 gikk, var det problemer med mottaket av NRK hjemme hos oss, og jeg fikk ikke sett/tatt opp hele episoden, bare deler av den. Jeg ble selvsagt helt fra meg, og begynte å grine og hyle. To this day, I have not seen the entire episode.

Christins mimreside har dessverre ingen bilder eller informasjon om denne serien, og det er det ikke lett å oppdrive andre stedet på nettet heller. Jeg håper den kommer på DVD snart, selv om jeg fremdeles har VHS’en med opptakene fra 1993.

En annen serie fra Midt i smørøyet som jeg har fått et spesielt forhold til er Furuhaugen blues. Jeg tror den gikk i 1993 eller 1994. Forholdet er ikke spesielt fordi jeg syntes serien var spesielt bra, men fordi jeg synes å være den eneste som kan huske den! Riktignok trodde jeg inntil nylig at den het Furuholmen blues, og spurte derfor folk om de kunne huske en serie ved det navnet, men jeg tviler på at folk som aldri har hørt om -holmen, men som godt husker -haugen, frastår fra å nevne det i en slik samtale.

Winjevoll

Hovedrollen i serien ble spilt av Inger Lise Winjevoll, som senere hadde hovedrollen i filmen Høyere enn himmelen. Jeg var selvsagt veldig forelsket i henne. Hun var en slags Frida-figur, men ikke så vimsete.

Men hvordan kan det ha seg at ingen husker denne serien? Jeg begynte å bli bekymret for at jeg skulle være den eneste i landet som fremdeles husker at Furuhaugen blues en gang i tiden fylte våre hjerter og TV-stuer 11 lørdagskvelder på rad. Men på det elskede Internettet fant jeg heldigvis noen sjelevenner.

På Norske Dramatikeres Forbunds side kan vi lese følgende:

“BØRRESEN, BERNT KRISTIAN
Furuhaugen Blues

Manus: Bernt Kr. Børresen
Regi: Morten Fridstrøm
Produsent: NRK Fjernsynet, BUA 1993

Furuhaugen Skolekorps skal til New Orleans på tur, men så svikter hovedsponsoren. Bente spiller i korpset og holder også på med sprangridning. I ridemiljøet får hun en konkurrent som bruker skitne triks for å vinne. Erik er interessert i Bente. Han spiller også i korpset og er målmann på guttelaget i fotball, men vil helst være vokalist i Rythm’n Blues-bandet. Erik er en nærtagende type som lett furter. Å stikke av midt under store konserter og viktige fotballkamper er lite populært.

TV-serie i 11 episoder à 20 minutter.”

På Kvinneguiden og Freakforum er det tydeligvis også noen som husker denne serien.

Og i denne artikkelen fra Atrium er det enda en som kjenner til Bente og Erik og alle de andre.

Av utenlandske serier var selvsagt Narnia den aller største favoritten. BBC-serien, altså. Den første seksepisoders serien var best, den andre var nest best og den tredje var “tredje best”. Jeg husker første gang den første episoden av den første serien (altså The Lion, the Witch and the Wardrobe) gikk på NRK. Det var en søndagskveld i februar 1990, og jeg hadde akkurat begynt å spille Nintendo for første gang i mitt liv (2. januar 1990, som kjent). Jeg husker at jeg egentlig ikke hadde noe lyst til å se den, for jeg tenkte at hvis jeg først begynte å se den, kom jeg til å bli så involvert at jeg ikke ville klare å rive meg løs. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte noe slikt, men slik var det i hvert fall.

Intromusikken er som kjent noe av det deiligste som er skrevet, og historien er jo fabelaktig. Ungene som spiller gjør også en glimrende jobb, og alt var vel egentlig nydelig med den første serien (selv om det ikke var direkte nydelig å se den om igjen for et par år siden…). Etter hvert begynte Narnia å gå hver jul (og nesten hver påske), så vi fikk sett de ulike seriene noen ganger, vi som er født rundt 1980.

The way it’s supposed to be

Den siste serien jeg skal nevne i dette innlegget, er The Girl From Tomorrow, som het Piken fra fremtiden på norsk. Jeg og Kivle har et spesielt godt forhold til denne serien, som handler om en jente, Alana, som reiser fra år 3000 til år 2500 for å finne ut mer om en nesten-katastrofe som skjedde på den tiden, men som ved et uhell havner i år 1990 i Australia. Der blir hun kjent med en løssluppen og skøyeraktig familie, og så kommer det en skurk fra år 2500, Silverthorn, som prøver å føkke alt opp.

Noe av det nydeligste i serien var selvsagt måten de dusjet på i år 3000, siden det bare besto i å gå inn i et rom, trykke på en knapp og gå friske og rene ut igjen. Det hadde vært nydelig for meg, som som kjent bruker mye tid på å skure kroppen ren hver morgen.

Billion dollar special effects