Leif-Atle Heen

Da jeg var hjemme i Arendal i jula, fortsatte kjøpefesten av utdaterte lagringsmedier. Jeg kjøpte i alt 288 VHS-kassetter på Saga Video i Blødekjær, og fikk slept alt til Tveita ved hjelp av Gudmund. Takk!

Mecca, apparently

Her kommer et lite utvalg av de filmene jeg kjøpte. Jeg har delt dem inn i seks ulike kategorier, og presenterer ti filmer fra hver kategori.

«De bra» – filmer som visstnok skal være veldig bra, men som jeg av diverse årsaker ikke har fått sett enda:

Henry V (1989)

Kenneth Branagh kan jo som kjent sin Shakespeare, og denne er ikke noe unntak, skal man tro kloke sjeler som har sett den. Jeg har tidligere sett 1944-versjonen uten teksting, det anbefales ikke (selv om filmen i seg selv var bra, var det vanskelig å henge med språklig).

The Outsiders (1983)

En av de få severdige Coppola-filmene jeg ikke har fått med meg. Denne har nesten utelukkende stjerner på rollelisten, inklusive Rob Lowe, Matt Dillon, Patrick Swayze, Emilio Estevez, Ralph Macchio (aka Karate Kid) og Tom Cruise (aka Loco). Den handler etter sigende om gjengoppgjør og klasseforskjeller og sånn. Sikkert bra!

Hoop Dreams (1994)

Ekstremt kritikerrost dokumentar om to afro-amerikaneres drøm om å bli basketballstjerner.

Jeux d’enfants (2003)

Franskmenn. Kjærlighet. Regn. Hele soundtracket er visstnok variasjoner av «La vie en rose», Edith Piafs signatursang.

The Quiet American (2002)

Michael Caine i storslag, etter hva jeg forstår. Og en glimrende historie attpåtil, sies det, basert på en bok av Graham Greene. Dette lover godt.

Menace II Society (1993)

En skikkelig ‘hood-film er jo ikke å fornekte. Jeg likte Boyz n the Hood veldig bra, så denne vil nok også falle i smak.

Wo de fu qin mu qin (1999)

Denne kinesiske filmen er visstnok ei perle. I sitt essay «Ok life’s a fact» i boka Mitt liv som film nevner Tore Renberg den i samme åndedrag som It’s a Wonderful Life, og han er etter essayet å dømme en like stor fan av sistnevnte som meg. Så dette kan bli både kostelig og koselig.

Cookie’s Fortune (1999)

Altman er jo en regissør som både lager gull og gråstein. Denne er visstnok i hvert fall sølv, og det er godt nok for meg. Heck, gråstein er også godt nok for meg, men det er en helt annen sak. Med seg i gruvedriften har han Glenn Close, Julianne Moore, Liv Tyler og Chris O’Donnell, og da burde det jo være duket for to meningsfylte timer.

Dead Man (1995)

Jeg har hatt sansen for det lille jeg har sett av Jarmusch, og gleder meg derfor til denne noe alternative westernen. Med Johnny Depp i hovedrollen og cinematografi i svart/hvitt er det enda to grunner til å glede seg.

Diarios de motocicleta (2004)

Denne biopicen om Che Guevara er kanskje litt vel hypet, men kan allikevel vise seg å være genuint bra. Det vil tiden vise, jeg gleder meg i hvert fall.

 

«De interessante» – filmer som jeg ikke har så mye kjennskap til fra før, og som virker interessante, men som like gjerne kan vise seg å være crap fra ende til annen:

Naked Lunch (1991)

David Cronenberg er jo selve kongen av «interessant, men ikke nødvendigvis bra»-regissører. Filmene hans handler om sære folk som opplever sære ting på en sær måte, og Cronenberg er veldig opptatt av det rent kroppslige. Denne er visstnok ikke noe unntak, som handler om en fyr som blir avhengig av insektsstøvet til en exterminator. Gull eller gråstein? Tiden vil vise.

Schtonk! (1992)

Den norske tittelen på denne filmen er Hei, Hitler!, og det må vel være et godt tegn. Den handler om to sleipe folk som publiserer Hitlers dagbøker, og er basert på en sann historie. Dette lover godt, men kan fort gå begge veier.

True Confessions (1981)

Ikke overraskende er Robert De Niro en av mine favorittskuespillere, og jeg har derfor sett de fleste av filmene han medvirker i. Denne er et hederlig unntak, og kan fort vise seg å bli nydelig. Den handler om den sanne historien om skuespilleren Elizabeth Short, aka Black Dahlia, som ble grusomt drept i en alder av 22 år.

Det kom for øvrig en ny film om henne nå, med blant annet den elskverdige Scarlett Johansson på rollelisten og Brian De Palma i regissørstolen.

Disco Pigs (2001)

En gutt og en jente blir født omtrent samtidig på samme sykehus og vokser opp i nærheten av hverandre. De utvikler et forhold som er nærmest telepatisk, men så blir det noe kluss, slik det gjerne blir i en narrativ. Filmen har 6.3 på IMDb, men bare 707 stemmer.

Superstar (1999)

Kanskje en veldig festlig film om ei mildt sagt keitete jente som prøver å bli superstjerne. Folk fra Saturday Night Live har hovedroller og regi. Dårlig rating på IMDb (4,3), men jeg har trua.

The Man Who Cried (2000)

Jeg er en stor fan av Christina Ricci, og kjøpte derfor alt jeg kom over av henne. Denne filmen hadde jeg aldri hørt om før, og storyen virker noe snål. Den involverer russiske jøder, nazister og Johnny Depp i rollen som en berømt hesterytter. Så da blir i hvert fall Nils fornøyd.

The Kid Stays in the Picture (2002)

Denne dokumentaren handler om Robert Evans, som 34 år gammel ble sjef for Paramount Pictures. Han bidro da til å produsere The Godfather, Rosemary’s Baby, Love Story og Chinatown. Men så kom nedturen. Visstnok veldig bra, sier noen (dokumentaren, ikke nedturen).

Fail Safe (2000)

En stjernespekket film med George Clooney, Harvey Keitel, Richard Dreyfuss, James Cromwell og Don Cheadle i rollene! Men den er laget for TV. Woot? Den får riktignok 7,1 på IMDb, og det er ikke verst for en TV-produksjon. Den handler om en amerikansk pilot som får i oppdrag å slippe en atombombe på Moskva under den kalde krigen. Kan bli spennende.

October Sky (1999)

Handler om å finne seg selv i et lite bygdesamfunn i California. Gripende eller kjedelig? Høy IMDb-rating og entusiastiske kommentarer virker lovende.

Salem’s Lot (1979)

Da jeg først fant denne filmen på Saga antok jeg at den var ganske dårlig, men kjøpte den selvsagt uansett. Imidlertid viste det seg at den er basert på en bok av Stephen King (riktignok slettes ikke alltid et kvalitetstegn), og at den får anstendige 6,3 på IMDb. Så denne kan nok være festlig og/eller skremmende.

 

«De streite» – filmer som kanskje ikke er så bra, men som er store produksjoner og/eller har store stjerner i rollene og/eller er ganske store publikumsfavoritter, og derfor må regnes som A-filmer:

Rocky II (1979), Rocky III (1982), Rocky IV (1985), Rocky V (1990)

Tidligere har jeg faktisk bare sett eneren og toeren. Eneren er veldig nydelig, toeren var bare okay. Men resten må selvsagt sees, spesielt nå som den forhåpentligvis deilige sekseren kommer.

Caddyshack (1980)

Det fantes faktisk en tid da Chevy Chase og Rodney Dangerfield var morsomme, og da Bill Murray var morsom på en ikke-melankolsk måte. Denne golfkomedien er visstnok et prima eksempel på det, og den scorer faktisk hele 7,2 på IMDb, noe som slettes ikke er verst for en komedie fra 1980.

Cliffhanger (1993)

Denne thrilleren har jeg hatt lyst til å se lenge! Stallone og Schwarzenegger leverer jo nesten alltid varene i actionfilmer (i komedier suger de alltid), så dette blir nok underholdende.

Domestic Disturbance (2001)

Travolta er jo en deilig mann, men denne filmen er vel heller middels. Kommentaren som er «featured» på IMDb lyder «Exceptionally mediocre», og filmen får bare 5,2 i rating.

Along Came a Spider (2001)

Dette er også en film jeg har hatt lyst til å se lenge. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke sett den da den var på kino, og også i etterkant har den unnsluppet meg. Den har gått på TV noen ganger, men hver gang har det skjedd noe kluss. Morgan Freeman har kanskje blitt litt devaluert de siste årene, men jeg liker ham fremdeles. Hvorvidt denne filmen er verdt å se, er jo fremdeles et ubesvart spørsmål.

The Majestic (2001)

En av de ytterst få filmene med Jim Carrey (etter gjennombruddet) som jeg ikke har fått sett. Denne ble jo liksom aldri noen blockbuster, og er heller ingen favoritt hos kritikerne, til tross for at den ble laget i Jim Carreys gullalder.

Men jeg øyner lys i tunnelen. Roger Ebert skryter den opp i skyene, og alt som nevnes i samme åndedrag som Frank Capra må jo være severdig: «It flies the flag in honor of our World War II heroes, and evokes nostalgic for small-town movie palaces and the people who run them… Frank Darabont has deliberately tried to make the kind of movie Capra made, about decent small-town folks standing up for traditional American values. In an age of Rambo patriotism, it is good to be reminded of Capra patriotism–to remember that America is not just about fighting and winning, but about defending our freedoms.»

Mmmmm…

Behind Enemy Lines (2001)

Krigsfilm med stjerner i hovedrollene er jo ikke alltid et kvalitetstegn i vår tid, men denne virker ålreit. Den har imidlertid blitt kritisert for at den er for patriotisk ovenfor den amerikanske regjeringen. Like that’s a bad thing, or something.

A League of Their Own (1992)

Tom Hanks. Madonna. Geena Davis. Baseball. What’s not to like? Tydeligvis noe, siden denne «bare» får 6,9 på IMDb.

Marvin’s Room (1996)

Man skulle jo tro at denne filmen skulle være dritbra! Robert De Niro, Leonardo DiCaprio, Meryl Streep og Diane Keaton er jo skuespillere som en regissør er heldig å bare få én av, og her finnes det altså fire av dette kaliberet. But somewhere along the way, Dorothy must have strayed off the yellow brick road. For den får bare 6,5 på IMDb og 3,5 på AllMovie.

The Human Stain (2003)

Anthony Hopkins, Nicole Kidman og Gary Sinise i et seriøst drama kan jo umulig være å forakte. Denne handler om en universitetsprofessor, rasisme og «noe i fortiden», og det kan jo sikkert bli ålreit.

 

«De nostalgiske» – filmer som jeg har et spesielt forhold til fra barndommen/tweenagerårene:

Anything for Love (aka Just One of the Girls) (1993)

Denne filmen har jeg et mildt sagt spesielt forhold til. Jeg leide den i begynnelsen av tenårene, og opplevde da for første gang å se nakne jenter. Filmen har bare 11-årsgrense i Norge, men «R» i USA. Nicole Eggert (Summer i Baywatch) er Corey Haims (kongen av tenåringsfilmer på åttitallet, en utdatert taper på nittitallet) kvinnelige motspiller, men henne får man ikke se avkledd.

Da Monte Video gikk konk sommeren 1999, var denne filmen en av de cirka femti VHS’ene jeg kjøpte. Men av årsaker jeg i dag ikke kan forstå, ønsket jeg ikke å ha den lenger i 2001. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, kvittet jeg meg med cirka femti VHS’er og to hundre CD’er. Just One of the Girls var altså ikke blant dem. Men året etterpå følte jeg altså at jeg måtte kvitte meg med den. Jeg stakk innom Spiderman og hørte om de ville betale meg noe for den, men det var de ikke interessert i, så det endte opp med at jeg ga den til dem gratis. Jeg skulle gjerne betalt gode penger for å forstå tankene jeg hadde på den tiden. Heldigvis fikk jeg altså kjøpt den inn igjen nå, til 20% av den prisen jeg betalte på Monte.

Car 54, Where Are You? (1994)

En av de mange filmene Kjetil og jeg leide på Monte i tweenager- og tenårene våre var en film ved navn Mad Copp. Den har jeg aldri klart å oppdrive på IMDb, så jeg forsto at Mad Copp var den «norske oversettelsen» av en ukjent engelsk tittel. Jeg husket filmen som ganske middels, med enkelte morsomme scener.

Da jeg oppdaget den på Saga i jula, var jeg først i tvil om jeg skulle kjøpe den. Jeg kjøpte nemlig ikke alle filmene jeg hadde sett tidligere og som jeg har et forhold til fra barndommen, men da jeg snudde den for å se originaltittelen, fikk jeg meg en gledelig overraskelse. Car 54, Where Are You? var nemlig en tittel jeg mente å huske igjen fra IMDbs Bottom 100-liste, og joda, ganske riktig er denne perlen virkelig en Z-film. Med latterlig lave 1,8 i rating er det faktisk den eldste filmen på listens Topp/Bunn 10, og det er i seg selv ganske imponerende! Jeg gleder meg til å se denne om igjen. Dr. Cox fra Scrubs har en av hovedrollene.

Super Mario Bros. (1993)

Da vi deltok i Nintendo-NM i Arendal i 1993, kom jeg på førsteplass, Sina på andreplass og Kjetil på fjerdeplass. Alle unntatt jeg fikk to billetter til den nye filmen om Super Mario, noe jeg syntes var urettferdig (jeg fikk riktignok en Super Nintendo m.m.). Så Kjetil spanderte mer eller mindre villig en av sine billetter på meg, og vi hadde to ålreite timer på Saga kino. Jeg husker imidlertid at jeg allerede da var voksen nok til å synes at dette ikke var spesielt bra, men dette er jo uansett en film jeg bør ha. Jeg må også få kjøpt meg The Wizard fra 1989.

Loverboy (1989)

Dette er en av de filmene i denne kategorien som jeg ikke har sett, men som jeg har et forhold til av andre årsaker. Jeg husker godt at Grethe, søsteren til Hanne, leide denne filmen da jeg var ti-elleve år gammel, og at jeg syntes den så ganske kul ut, men også at coveret var ganske utfordrende (et annet cover enn det som står over, men jeg har ikke klart å oppdrive det på nettet). Nå skal jeg altså endelig få sett den, bare 16 år etter. For et rikt og spennende liv jeg lever.

Remote (1993)

Denne leide jeg på Monte da jeg var 13 år gammel, og syntes vel da at den var passelig kul, men heller ikke noe mer. Den er en fattigmanns blåkopi av Home Alone-filmene, og er ikke overraskende en rett-på-video-rull. Allikevel er det en av de filmene jeg har et spesielt forhold til, kanskje fordi jeg aldri har møtt noen andre som har sett den (såvidt jeg vet).

Out on a Limb (1992)

Denne har jeg heller ikke sett før, men jeg husker at jeg en gang var på ei videosjappe med Olav Vikse, mannen til min kusine, og skulle leie film. Jeg var ganske klar for å se denne (siden jeg var tweenager), men Olav var ikke like sugen. Jeg husker spesielt godt at han sa at han hadde sett så mange filmer med Matthew Broderick at han var lei av ham. Hver gang jeg har sett coveret på denne filmen i ei videosjappe, har jeg tenkt på denne episoden, som nå altså endelig skal få sin forløsning.

Who’s Harry Crumb? (1989)

Denne filmen husker jeg at vi så i et fødselsdagsselskap på barneskolen en gang, og det var den første filmen jeg så med John Candy. Han ble umiddelbart min favorittskuespiller, og jeg leide nesten alt jeg kom over med ham i årene som fulgte. Jeg har imidlertid aldri sett denne igjen, og jeg gleder meg derfor til oppleve den på nytt.

She’s Out of Control (1989)

Denne filmen har jeg også et spesielt forhold til uten å ha sett. Hanne snakket nemlig ofte om filmen Ikke rør min datter, som er denne klassikerens norske oversettelse. Hanne likte den veldig godt, mens jeg ikke kunne skjønne hvordan hun kunne like den. Jeg blandet den nemlig alltid sammen med Not Without My Daughter, som på norsk het Ikke uten min datter. Men nå er i hvert fall mysteriet løst, og jeg kan glede meg til nok en godfilm fra slutten av 80-tallet.

Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991)

Denne perlen, som jeg etter hvert har forstått er litt av en kultfilm, så jeg mange ganger i begynnelsen av tenårene. Den kombinerer på en måte Home Alone og Adventures in Babysitting (som jeg også har et meget sterkt forhold til fra barndommen, av to grunner: For det første fordi den på norsk het Barnevaktens mareritt, og det samme gjorde The Sitter, en visstnok meget skummel skrekkfilm fra 1991 (som for øvrig var en av de 288 filmene jeg kjøpte nå), og det førte til samme typen forvirring som nevnt ovenfor. For det andre fordi jeg husker at Hanne en februarlørdags ettermiddag i 1990 insisterte på at vi skulle se denne filmen istedenfor å spille Super Mario Bros. Dette var smertelig for meg, og jeg husker at dette var på den tiden vi var kommet til level 2-2 (den første svømmeverdenen).), og resultatet er meget tilfredsstillende.

På Wikipedia kan vi lese: «Although released in 1991, Don’t Tell Mom is often considered the last of the 1980’s-style teen comedies, and has become a cult classic. A modest box-office success at the time of its release, it is a perennial favorite on television and cable TV.»

Planes, Trains & Automobiles (1987)

Den norske tittelen på denne filmen er Neste stopp, Chicago?, og jeg presset igjennom at skolefilmen vi skulle lage på Stinta i sjuende klasse skulle hete Next Stop, Hospital! siden jeg var en stor fan av denne. Uavhengig av dette er det en klassisk 80-tallskomedie med både John Candy og Steve Martin. Is nice!

 

«De fengende» – filmer med covere som er såpass fengende at de er kjøpverdige (som oftest fordi de er hilariouse, men ikke alltid)

Denne kategorien var absolutt den vanskeligste å plukke ut kun ti eksempler til. Se eget innlegg om videocovere senere.

Slugs, muerte viscosa (1988)

Dette er kanskje ikke det beste av disse coverene, men jeg synes allikevel det har en viss sjarm, og en spesielt fin detalj er bildet av jenta i båten på baksiden. Filmen er vel så som så, den får 3,0 på IMDb, men inneholder visstnok noen fine detaljer for «ekte horrorfans». Så gjenstår det å se hva det skal bety.

Homewrecker (1992)

Den lille luringen skriker jo etter oppmerksomhet! På baksiden av det norske coveret står det: «Robby Benson spiller Dr. David Whitson, et datageni som jobber med utvikling av atomvåpen. Han er en stille og rolig mann. Da et av våpensystemene han har designet går forferdelig galt, tar Whitson ferie og tar med seg sin avanserte datamaskin. Ved hjelp av maskinen skaper han en hushjelp med kvinnelige karakterer. Ettersom tiden går tar hushjelpen Lucy stadig over større deler av livet hans. Når Davids kone og datter kommer på besøk, viser Lucy to uventede sider … sykelig sjalusi og morderisk sinne.»

Mer hilarious storyline enn dette er det vanskelig å legge opp til, så dette blir nok nydelig. På IMDb er det hele 51 stykker som har stemt, så dette er rene Titanic.

Breeders (1986)

Nok et nydelig cover som fenger og stjeler oppmerksomheten til intetanende videokunder (i hvert fall meg). På forsiden av det norske coveret står det: «Trusselen kommer fra verdensrommet! Alle offer var unge kvinner!!!» Ååååå… Hilarious! En ekstra bonus: Hele 2,9 i IMDb-rating.

My Mom’s a Werewolf (1989)

Et nydelig cover som sier alt. Den fullstendige AllMovie-plotsynopsen lyder: «An average housewife (Susan Blakely) is transformed into a werewolf after being seduced by a stranger (John Saxon). Only her daughter and friend can save her from remaining an animal forever.» Mer trenger man vel ikke si! Glimrende! 3,1 på IMDb.

Used Cars (1980)

Denne filmen er faktisk regissert av Robert Zemeckis, og får hele 6,5 på IMDb. Men det var selvsagt ikke derfor jeg kjøpte den. Coveret, som så mange andre fra 80-tallet, viser hvor deilig det kan være med tegninger fremfor fotografier.

Byttinger (1991)

Dette hilariouse coveret skriker jo «norsk sosialrealistisk drama – stakkars dem som faller utenfor – norsk filmbransje styres av sosionomer» som intet annet cover jeg noensinne har sett. Og joda, på baksiden kan vi lese: «I 2 uker skal 3 jenter og 4 gutter med kriminell bakgrunn lære å samarbeide på en tur i den norske fjellheimen. Ved å gi ungdommene en positiv tro på seg selv skal deres destruktive krefter overvinnes, mener sosialarbeiderne bak prosjektet. Hvis det ikke lykkes, er det rett tilbake til fengselet for ungdommene. Men fjellet, isbreen og isolasjonen byr på overraskelser ingen hadde regnet med. Plutselig er fjellturen forvandlet til en kamp på liv og død, hvor ungdommene må kjempe sammen for å overleve.»

Hele 10 personer har funnet det for godt å stemme på denne perlen på IMDb, som får en susende middelmådig 5,2-rating.

Don’t Open ‘Til Christmas (1984)

Denne filmen beskrives som en rutinegrøsser, men coveret er like fullt en nytelse. Klikk her for å se et enda sprøere cover.

Three O’Clock High (1987)

Dette er klassisk tenåringsfilmcoverkunst fra åttitallet på sitt beste. Jeg merker at jeg blir mer og mer glad i tegnede covere. Filmen er nok også riktig så trivelig, med hele 6,7 i IMDb-rating, og Steven Spielberg uoffisielt luskende i kulissene. Alltid et godt tegn på åttitallet. Tittelen spiller vel på Gregory Peck-klassikeren Twelve O’Clock High fra 1949.

Defense Play (1988)

Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.

I.F.O. (Identified Flying Object) (1985)

Dette coveret er ekstremt nydelig. Enkelt, men samtidig mystisk. «They gave it life. They gave it power. They never meant to give it control.» sier taglinen på toppen av coveret. Siste setning bakpå coveret lyder: «Med humor og spenning viser I.F.O. oss at fremtiden ligger hos ungdommen, som ved hjelp av forståelse og kjærlighet vil seire over elektronikkens makt.» Sydénskt! Finnes det i det hele tatt nydeligere covere å oppdrive?

Da jeg fant denne filmen på Saga, var jeg ikke i tvil et sekund om at jeg skulle kjøpe den. Selvsagt ikke fordi jeg trodde den var bra, men på grunn av det deilige coveret. Filmen viser seg imidlertid å være langt dårligere enn jeg trodde. Med lusne 1,6 på IMDb og «featured» kommentar som lyder «Lommel’s cinematic water torture» må denne filmen virkelig være bad! Dette beviser bare det vi alle vet: «Don’t judge a book by its cover – appreciate the cover and burn the pages.»

 

«De sære» – filmer som man må ha en større enn middels filminteresse for å kunne sette pris på (eller i det hele tatt klare å se fra start til slutt, i noen tilfeller):

Denne kategorien er nært beslektet med den forrige, men ikke overlappende. 

The Mafu Cage (1978)

Denne filmen er nok mildt sagt sær! Fra AllMovie kan vi lese: «What they don’t indicate is just how downright weird this simultaneously shrill and stylized picture is.»

Fra to ulike kommentarer på IMDb kan vi lese:

«Wow. This movie gave me a headache. … I respect them for trying to do something different…..but different doesn’t always mean «Good». Avoid like the plague.»

«This movie was flat out weird. … WEIRD!!! … Anyway, Cissy kills her pet monkey and threatens to commit suicide when she can’t get another one. After cutting her wrist, her sister gives in and gets her another one. One day Ellen hears Cissy screaming and sees her beating the monkey to death with a chain. ISSUES!!!!!!!!!!!! Cissy then kills her sister’s boyfriend, whom she hated. She then causes her sister to go crazy and eventually the sister dies.» (Absurd nok gir denne kommentatoren filmen 5 av 10 stjerner.)

Da jeg på besøk hos Tom og Marit i romjula leste ulike anmeldelser av denne på nettet, satt jeg og lo så jeg grein. Filmen ler jeg nok ikke like mye av, men tårer kan det fort bli en del av.

The Clan of the Cave Bear (1986)

Fra baksiden av det norske coveret kan vi lese: «Dette er den spennende historien om en ungjentes opprør og om kulturkollisjon for 35.000 år siden! Cro Magnon-jenta Aya (Daryl Hannah) blir adoptert av neandertalere og vokser opp som om en av dem. Men etter hvert fører hennes selvstendighetstrang og evnen til å tenke og handle raskt henne i konflikt med klanens tradisjonsbundne levevis. Hun blir en trussel mot deres eksistens…» Weird enough for you?

Benny’s Video (1992)

Michael Haneke kan sine saker, og har blant annet gitt oss perlen Funny Games. Denne er minst like sær, og handler om en fjortenåring som lever i sin «egen virkelighet av TV-bilder, videoopptak og videofilm», som det står på baksiden av det norske coveret. Filmen får hele 7,2 i IMD-rating, men er nok allikevel ganske out there.

The Hit Man (1991)

Den «norske» tittelen på denne filmen er Movie Magic. På framsiden av coveret kan vi lese «Etter UFO-reisen er lånehaien ikke helt den samme…» Hvis du ikke umiddelbart ser linken mellom «hit man», «movie magic», «ufo-reisen» og «lånehaien», så trøst deg med at det er flere av oss. Coveret er, som man ser, en fornøyelse i seg selv, så nå er det bare å håpe på at filmen leverer. Hele 12 personer har funnet det for godt å stemme på denne filmen, som får overraskende høye 4,7 på IMDb.

The Beast from 20,000 Fathoms (1953)

Dette er faktisk en liten klassiker, og har mange fans rundt omkring. Jeg satser på å bli en av dem, men det er jo i det hele tatt ganske sært å se filmer fra 50-tallet, sies det. Film handler ikke overraskende om en dinosaur som blir vekket til live på grunn av noen atomsprengninger, og deretter raserer store deler av New York. Yummy!

Gummi-Tarzan (1981)

Iversen vil sikkert protestere fælt på at denne perlen har havnet i denne kategorien, men det må vel innrømmes at kun de som har et forhold til Gummi-Tarzan-boka fra barndommen vil ha glede av denne. Jeg har det, og gleder meg følgelig som en fisk til å se den.

Boxing Helena (1993)

Hvis Cronenberg er kongen av regissører som lager filmer som er «interessante, men ikke nødvendigvis bra», så er David Lynch kongen av regissører som lager filmer som rett og slett er sære. Denne filmen er laget av dattera hans, Jennifer Lynch, og intet tyder på at hun er mindre sær. Ifølge Wikipedia handler filmen blant annet om akrotomofili, noe som ikke gjør saken bedre. Filmen får bare 3,7 på IMDb, men har godt over 3000 stemmer.

Hin helgu vé (1993)

Å se islandske filmer i det hele tatt må jo oppfattes som ganske sært, og denne filmen er tydeligvis ikke for alle. Den handler om en ung gutt, Gestur, og hans møte med seksualiteten, personifisert ved den 20 år gamle Helga. Det norske coveret avslutter sin omtale slik: «Mange har funnet denne filmen svært dristig, men det faktum at den er mye brukt i undervisningsøyemed i barneskoler bekrefter den direkte tilnærmingen til emnet.» Den som har skrevet dette fikk neppe 1.0 på sin examen logigum ved Universitas Osloensis.

Cop and 1/2 (1993)

Denne filmen er kanskje for mainstream til å havne her, sier du? Det kan kanskje stemme, men denne filmen er visstnok så bunnskrapelig dårlig at det er en prøvelse å se hele sammenhengende. Fra vår venn IMDb kan vi lese:

«As bad as you think it is, 31 May 1999
Until he died, Gene Siskel kept making fun of Roger Ebert for giving this movie a positive review. That’s certainly more funny than anything in this movie! A short but to the point review: UNFUNNY! Not one laugh! Yes, Reynolds needed the money, but surely he could have found something of better quality – couldn’t he? Cliched, blandly directed, sweet to the point of giving diabetes! UGH!»

Filmen var i lang tid inne på IMDbs Bottom 100-liste, men klarte mirakuløst nok å karre seg opp derfra. Kudos!

Movie Movie (1978)

En snål film, som gir seeren to filmopplevelser på en gang. Filmen er presentert som et helaftens kinoprogram fra «de gode, gamle dagene». Først er det en boksefilm i svart/hvitt, siden en reklamebit fra en flyfilm (preview) og deretter en sprudlende musikal i farger. Dette er nok ikke alles cup of tea, men filmen får faktisk hele 6,3 på IMDb, og «featured» kommentaren har som overskrift: «Wonderful but only for old movie buffs». De finnes det jo en del av, og jeg er en av dem.

Interessant nok er dette omtrent det samme som Quentin Tarantino og Robert Rodriguez skal gjøre med sin nye dobbeltfilm Grind House. Den kommer selvsagt til å kicke ass noe sydénskt!

 

Ellers ble så godt som alt med Corey Haim, av og med Clint Eastwood, med Sylvester Stallone, med John Candy, med Jeff Goldblum, med Leslie Nielsen, med Patrick Dempsey, med Eric Stoltz, av David Cronenberg, med Jack Nicholson, med Steve Martin, med Dan Aykroyd, av Wam og Vennerød, med Johnny Depp, med Christina Ricci, med Michael J. Fox, med Robert de Niro og med Charlie Sheen kjøpt over en lav sko.

Know your roots