Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 1 – Home Alone 4 (2002)

Home Alone (1990) og Home Alone 2: Lost in New York (1992) var blant mine barndomsfavoritter, og jeg har sett dem nærmere tjue ganger hver. Derfor var Home Alone 3 (1997) en ganske stor skuffelse og ga litt smerte, men det kan ikke sammenlignes med smerten som fireren påførte meg. I treeren handlet storyen om en helt annen familie enn McCallister-familien fra de to første, og selv om den ikke var spesielt imponerende, var den i det minste rimelig anstendig gjennomført og fylt av høye «production values».

Fireren, en begredelig rett-på-TV-film, henter opp igjen storyen fra de to første, men presenterer en McCallister-familie og et Home Alone-univers som det gjør direkte vondt å bli kjent med:

1. Familien på 9 (2 voksne og 7 barn) er plutselig – og uforklarlig – redusert til 5 (2 voksne og 3 barn).

2. Foreldrene til Kevin skal skilles!

3. Selvsagt spilles ingen karakterer av de opprinnelige skuespillerne. Kevin spilles av en liten drittunge ved navn Mike Weinberg, mens Buzz og Megan spilles av to fullstendig uinteressante gnomer. Og alle tre er yngre enn det de er i originalene, selv om denne historien finner sted etter det som skjedde i eneren og toeren.

4. Skurken Marv er beholdt, mens Harry er forsvunnet. Isteden har Marv fått seg en kjæreste som er direkte plagsom (både for ham og publikum).

Plotet er selvsagt en blåkopi av de tre første filmene, men gjennomføringen er omtrent like vellykket som Vietnamkrigen.