Dette er ei liste over de fem filmene som jeg synes det gjør mest vondt at finnes. Det er imidlertid ikke ei liste over de fem filmene jeg synes er dårligst, ei heller ei liste over de fem oppfølgerne jeg synes er dårligst (selv om alle filmene på lista er oppfølgere) eller over de største filmskuffelsene jeg har hatt.

Nummer 2: The Lost World – Jurassic Park (1997)

Jeg elsker Jurassic Park. Helt siden jeg så den på kino i 1993 har jeg elsket den. Jeg husker fremdeles den kvelden som om det var i går. Og jeg lengtet lenge etter en oppfølger. Lengtet og lengtet. Og endelig kom den. I 1997. Brynjulf og jeg hadde på grunnlag av hans innsats i Jurassic Park og Independence Day gjort Jeff Goldblum til vår favorittskuespiller. Steven Spielberg, vår favorittregissør (vi kjente vel neppe navnet på andre regissører på den tiden), skulle regissere på ny. Forventningene var store.

Jeg husker godt da vi (Brynjulf og jeg) gikk hjemover fra kinoen. Vi visste ikke helt hva vi skulle si. Vi var skuffet. Spielberg hadde vist seg å være feilbarlig.

All magien fra originalen er borte. Goldblum vender riktignok tilbake for å spille matematikeren Ian Malcolm, og han gjør en habil jobb. Men plotet kan han ikke gjøre noe med. Dessverre. Selvsagt er dette en underholdende popcornfilm, og jeg har sett den mange ganger. Men den intelligente Frankenstein-tematikken (kødder du med naturen, kødder den med deg), den såre melankolien og den interessante siden ved Richard Attenboroughs karakter John Hammond (som i toeren er redusert til en bablende gnom) er borte. Shame on you, Spielberg.

Treeren var selvsagt enda dårligere, men da var skaden allerede skjedd. Det skal visstnok komme en firer i 2008, det kan jo bli nydelig.