I den senere tid har det vært en omfattende debatt i media om den såkalte Osloprøven. Dette er en prøve som tester elever i den videregående skole i ferdigheter innen lesing og tekstforståelse og –tolkning og som kartlegger deres evner til å vurdere og reflektere over innhold og form i ulike fag- og skjønnlitteraturtekster. Hver videregående skole i Oslo får et gjennomsnittsresultat basert på sine elevers individuelle resultater, og resultatene fra prøven publiseres offentlig i aviser og på Internett. Den tidligere nevnte debatten dreier seg om hvorvidt denne prøven virker mot sin hensikt, og kan bidra til at elever som opplever å falle under gjennomsnittet – eller elever som går på en skole som faller under gjennomsnittet – mister motivasjonen til å lese mer, istedenfor å få motivasjon til å lese mer. Noen hevder også at Osloprøven er med på å skape såkalte ”A-skoler” og ”B-skoler”, der de skolene som scorer høyt på prøven blir ”A-skoler” og de som scorer lavt blir ”B-skoler”.

Time What Makes a Good School Oct 27 1997.jpg

Den sistnevnte påstanden er ganske absurd. Å hevde at en skole er/blir A- eller B-skole på grunn av de elevene som går der, er som å hevde at en butikk er en A- eller B-butikk på grunn av de kundene som handler der. En butikk klassifiseres selvsagt som en A- eller B-butikk ut ifra vareutvalget og betjeningen butikken har, og hvor oversiktlig og ryddig den er. En ryddig butikk med mangfoldig utvalg og en høflig og serviceinnstilt betjening, er selvsagt en A-butikk. En uoversiktlig og rotete butikk med dårlig vareutvalg og en betjening som gir blaffen i dine behov, er selvsagt en B-butikk. Hvorvidt kundene som handler der har dårlig eller god smak, er rike eller fattige, late eller flittige, pene eller stygge påvirker ikke butikkens kvalitet.

High School Musical.jpg

Ikke bare er klassifiseringen av skoler i ”A-skoler” og ”B-skoler” til elevenes beste, det er også strengt tatt nødvendig for å kvalitetssikre utdanningssystemet og undervisningsindustrien. Det som er poenget er at det ikke er elevene og deres resultater som skal ligge til grunn for klassifiseringen, men lærerne og måten skolen er organisert på. Det som trengs er et system for å vurdere lærere og deres kvaliteter på en skala fra 1 til 7. Slik vil hver lærer få en gjennomsnittsscore, og hver skole vil få en score basert på gjennomsnittet til sine lærere. Problemet ligger naturligvis i å finne ut hvordan lærerne skal vurderes, og hvilke kriterier som skal legges til grunn. Noen forslag til vurderingskriterier kan for eksempel se slik ut:

• Hvor relevant og lærerikt er medieutvalget som presenteres i timen?
• Hvor velkledd og presentabel er læreren?
• Hvor lærerike og interessante er oppgavene som læreren gir elevene å jobbe med?
• Hvor kul og gem (sporty) er læreren?
• Hvor fargerike, spennende og lærerike er PowerPoint-presentasjonene?
• Hvordan samsvarer vurderingssituasjonene med målene som gis i læreplanen?
• Hvor kjekk eller sexy er læreren?
• Hvor god hjelp får elevene av læreren?
• Hvor tydelig informasjon får elevene av læreren?
• Hvor sjarmerende og hyggelig er læreren?
• Hvor godt forberedt synes læreren å være?
• Hvor godt stemmer lærerens vurdering av elevenes prestasjoner overens med elevenes egne vurderinger i forhold til læreplanens mål?

Time Teachers June 16 1980.jpg