Beklager, folkens. Dette er alt for dårlig. En måned uten oppdatering. Syden bad. Problemet er ikke at jeg ikke har noe å skrive om. Tvertimot, jeg har haugevis av ting klare som jeg skal skrive om, og jeg har planlagt mange ting som jeg vil gjøre med sida, men jeg prioriterer dessverre all min ledige tid enten til å se filmer, spille TV-spill eller til å jobbe med Ikaros.

Men ikke vær redd, leifatleheen.com er ikke død. Det kommer snart mer. Mye mer.

Kjell Tønnesen mm lite.jpg

I denne serien presenterer jeg en historisk-analytisk tilnærming til mine interesser.

Den første filmen jeg kan huske å ha sett, er The Great Mouse Detective, som jeg så på kino med min kusine Laila Øverland og hennes kjæreste Olav Vikse. Dette var i 1986, og var min introduksjon til filmverdenen. Omtrent samtidig åpnet Monte Video på Grasåsen, og en kveld leide vi moviebox og noen tegnefilmer. Dette ble av familien ansett som en suksess, og mine foreldre gikk til innkjøp av en stor og dyr videospiller. Den kostet seks tusen, og det var ganske mye spenn for 20 år siden.

Monte Video.jpg
The beginning

I begynnelsen leide vi mest tegnefilmer, både da det var familien som leide, og da vår sekstenårige dagmamma Mette leide med oss (Eli-Ann og meg). Hun snakket også ofte i detalj om filmer som hun så sammen med sine jevnaldrende venner, så som The Omen (1976), The Exorcist (1973) og The Curse (1987). Jeg husker godt da hun fortalte om scenen der Damien sykler på moren sin med trehjulssykkelen, og scenen der det avdekkes at han har «tatovert» 666 i skalpen. Jeg var naturligvis redd i lang tid etterpå, skvetten og pinglete som jeg var. Vedlegg.

Mette Hanne og Eli-Ann.jpg
Mette og Eli-Ann, Hanne helt til venstre

Etter noen år med tegnefilmer begynte jeg å bli moden for live action-filmer. Et kritisk vendepunkt her var da min tidligere nevnte kusine tok med meg på Home Alone på kino i Oslo i slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991. Dette var ikke noe jeg umiddelbart sa ja til, hun måtte nærmest tvinge med meg, men jeg er selvsagt meget takknemlig for det i dag. Etter å ha sett denne tweenagerperlen, ble jeg straks mer sugen på å se «ordentlige» filmer.

Styla av Laila.jpg
Styla a’ Laila

Kjetil og jeg leide ofte filmer til sleepovers hjemme hos meg. Som oftest fikk jeg 50 spenn av mamma, og det holdt til tre filmer; 2 til 20 kr og 1 til 10. Blant filmene vi så som jeg har best minner fra finner vi Freaky Friday (1976), Free Willy (1993), Malcolm (1986), Car 54, Where Are You? (1994) og selvsagt Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991). Blant de mer kuriøse titlene finner vi The Happiest Millionaire (1967).

Freaky Friday 1976.jpg

Min kjære nabo Hanne var også en kilde til kulturell atspredelse og vekst. Sammen med henne så jeg blant annet Adventures in Babysitting (1987), Uncle Buck (1989), Problem Child-filmene, Don’t Tell Mom the Babysitter’s Dead (1991) og mye annet. I tillegg husker jeg coverne til filmer som hennes eldre søsken leide, som for eksempel Loverboy (1989), Switch (1991) og lignende.

Uncle Buck.jpg

I tillegg var naturligvis vår alles beste venn TV’en en kilde til utforskning av filmjungelen. Jeg tok opp filmer i hytt og pine – og sparte på dem – på VHS-kassetter, som vi kjøpte for 79 kroner stykket på Monte. Hver og en av dem står fremdeles selvsagt i det lageret vi kaller ”hjem” i Arendal.

By now hadde jeg utviklet en egen filmsmak. I begynnelsen var jeg veldig glad i alt med John Candy, men etter hvert ble jeg mer og mer glad i såkalte crazykomedier, typisk med Leslie Nielsen i hovedrollen. Favorittene mine inkluderte selvsagt slagere som Hot Shots-filmene og Naked Gun-filmene, men på grunn av denne lidenskapen har jeg i senere tid også måtte pine meg gjennom kalkuner som The Creature Wasn’t Nice (aka Naked Space, 1983; en slags parodi på Alien (1979)) og Mr. Magoo (1997, en slags drittfilm).

Repossessed.jpg
En av mange parodifilmer jeg så uten å ha sett originalen(e)

Imidlertid gikk jeg sjelden på kino i perioden 1990-1993, til tross for at det var nettopp der jeg hadde fått min første filmåpenbaring med Home Alone. Men også dette skulle bli forandret. Takket være en amerikansk jøde, utdødde virveldyr og datagrafikk. På forsommeren 1993 så jeg en nyhetssending på TV2 der det var en innslag om en ny storfilm som hadde blitt enormt populær i USA. Vi fikk også se en scene derfra (den der Dr. Grant og kidsa blir møtt av en flokk med flyktende dinosaurer), og jeg forsto det slik at filmen het Dinosaurs.

Da vi var på campingferie i Nissedal i juli samme år (samme sted som vi var hvert år), møtte jeg en liten kid som het David. Han var amerikansk, og tilbrakte ferien i Norge sammen med familien. Faren ble for øvrig veldig imponert over at jeg klarte å score med et brassespark i en fotballkamp på campingen. Anyway, jeg spurte David om han hadde sett filmen Dinosaurs, og selv om han ikke umiddelbart forsto hva jeg mente, viste det seg at han hadde sett den og digget den.

David Dinosaurs.jpg
David

Filmen det er snakk om, er selvsagt Jurassic Park (1993). Jeg husker at veldig mange i klassen, deriblant Ronnie Hagen (naturligvis), hadde sett den på kino, og de skrøt alle fælt av den. Vi gikk i sjuende klasse, altså første året på ungdomsskolen, og var dermed i perfekt aldersgruppe for denne filmen. Kivle spurte om vi skulle gå og se den, og jeg husker at jeg var litt skeptisk, men jeg ble med til slutt. Noe jeg selvsagt ikke angrer et sekund på. Jeg synes filmen var dritbra, men også ganske skummel, siden jeg på den tiden var mildt sagt lettskremt. Så da vi tok bussen (Ring Nord, selvsagt) hjem om kvelden, gikk jeg den vanlige bilveien hjem istedenfor å ta snarveien gjennom ”skogen”.

Jurassic Park.jpg

Det er viktig å skyte inn her at jeg på dette tidspunktet fremdeles ikke anså meg selv som spesielt filminteressert, og at jeg ikke hadde spesielt mye peiling på verken filmer, skuespillere, regissører eller de fleste andre ting ved filmverdenen. Ikke så jeg spesielt mange filmer heller, verken på kino eller på video.

Da vi gikk i åttende klasse, fikk vi besøk av en fyr som holdt foredrag om videovold og skrekkfilmer og den slags. Han nevnte blant annet titlene på en del filmer, og så skulle vi rekke opp hånda hvis vi hadde sett dem, og mens folk rundt meg rakk opp hånda hele tiden, forble min hånd i ro hele kvelden. Han viste også en del klipp fra ulike filmer som jeg aldri hadde sett, men som jeg allikevel kjente til. Jeg husker spesielt godt en scene han viste oss fra A Nightmare on Elm Street (1984), nemlig den der den kvinnelige protagonisten sitter på skolen og drømmer om Freddy Krueger. Jeg husker at jeg syntes den var sinnssykt skummel. Derfor var det sinnssykt nydelig å se hele filmen 1. juli 2004. En deilig film på alle måter.

A Nighmare on Elm Street.jpg

En annen film jeg husker fra dette foredraget, og som jeg syntes var enda skumlere enn Elm Street, var The Fly II (1989). Han viste oss den scenen der dama fra eneren ligger og føder, og plutselig kommer ”barnet”; et beist i en kokong. Syden bad jeg syntes det var! Da jeg så filmen for første gang 10. oktober 2003, syntes jeg selvsagt den var ganske dårlig. Kul, men dårlig. Eneren (med Jeff Goldblum), som jeg så fem dager tidligere, er mye bedre.

The Fly II.jpg

Selv om jeg følte meg som en outsider på dette foredraget, var det uten tvil noe som festet seg hos meg. Året etter, i niende klasse, holdt jeg tale under avslutningen for kullet vårt, og da sa jeg nemlig blant annet: ”En annen episode jeg vil trekke frem, er når vi hadde besøk av en omreisende foredragsholder i åttende klasse. Jeg regner med at de fleste husker ham, siden han snakket om video og vold. Foredraget varte i nesten tre timer, og det var veldig interessant. Jeg tror at alle var enige i det fornuftige han sa, og at han ga oss noe å tenke på.”

Andre filmer jeg så på midten av nittitallet som gjorde stort inntrykk på meg, var Forrest Gump (1994), Outbreak (1995) og Independence Day (1996). Jeff Goldblum har jo hovedrollen i både Jurassic Park og Independence Day, og han ble derfor favorittskuespilleren til både Brynjulf og meg. Vi gledet oss lenge til han skulle spille i The Lost World: Jurassic Park (1997), men det ble jo en nedtur.

Independence Day.jpg
Et stort øyeblikk for en enkel sjel

Da jeg begynte på videregående, var jeg fremdeles ingen filmkjenner eller spesielt interessert i film. Vi gikk på kino iblant, og vi leide video nesten hver uke med femkløveret, men film var ikke noe vi tenkte mye på eller snakket mye om. Jeg husker at noen av de andre gutta i klassen snakket om Trainspotting (1996), Pulp Fiction (1994) og andre filmer fra midten av nittitallet som det var mye ståhei knyttet til. Jeg hadde aldri hørt om noen av dem. Jeg var fornøyd med å se Spielberg og Leslie Nielsen-drit.

Dette skulle forandre seg da jeg begynte å henge mer og mer sammen med Misjonskirke-gjengen. Stein er uten tvil den enkeltpersonen som har hatt mest betydning for utviklingen av min filminteresse. Vi to reiste oftere og oftere på kino, og så gjerne to og tre filmer etter hverandre på vår elskede Saga Kino. Vi så også filmer på video relativt hyppig, og jeg merket at jeg generelt ble mer og mer interessert i film.

Saga Kino.jpg

Da jeg fant American Film Institutes liste over de 100 beste amerikanske filmene noensinne i oktober 1998, var det ingen vei tilbake. Jeg husker at jeg hadde sett elleve av dem, men hadde selvsagt aldri hørt om klassikere som Citizen Kane (1941), Raging Bull (1980) eller Mr. Smith Goes to Washington (1939). Jeg kjente imidlertid til et par av de gamle filmene på lista. Gone With the Wind (1939), som min mor hadde tvunget meg til å se da jeg gikk i åttende klasse. Og It’s a Wonderful Life (1946), som jeg hadde sett bruddstykker av i oppveksten rundt juletider. Jeg bestemte meg snart for å prøve å se (og kjøpe) så mange som mulig av filmene som sto på denne lista.

Citizen Kane.jpg

Like etter dette hadde vi dessuten vårt aller første filmmaraton. Fra The Circle of Leif: ”20. desember 1998 – Jeg arrangerte denne lørdagskvelden den aller første filmmatinéen. Jeg hadde invitert “sossegjengen” fra Hisøya og det meste av gjengen i Misjonskirken, men oppmøtet fra sossegjengen var skralt på grunn av Jon Thomas Brekkes attenårsdag og fra Misjonskirke-gjengen var det laber interesse. Denne julematinéen var imidlertid viktig på grunn av tre ting: Det var første gang Knut Elmenhorst var med oss, det var første gang Olav Skutlaberg var med oss og det var den første i en lang rekke med filmmatinéer. På programmet stod for øvrig Home Alone, Home Alone 2: Lost in New York, Santa Claus og White Christmas. Rangering: 55 (51)” Og dermed var en tradisjon født.

Santa Claus The Movie.jpg

Jeg bestemte meg også for at jeg skulle begynne å skrive ned alle filmene jeg så, fra og med første januar 1999. Den siste filmen jeg så før jeg begynte å skrive liste, var Poltergeist (1982). Dette var en film jeg faktisk hadde lengtet etter å se ganske lenge, og vi så den hos Tom i Solbakken 8 på nyttårsaften fra 22.00 – 00.00. Den første filmen jeg så etter at jeg begynte å skrive liste, var The Devil’s Advocate (1997), som vi tidligere hadde sett på kino (selvsagt).

Nå var det ingen vei tilbake. Filminteressen var sådd, og siden har den bare vokst. Jeg husker at jeg så The Matrix på førpremieren 2. juli 1999. Da skjønte jeg at jeg var vitne til noe stort innen filmhistorien. Jeg husker at jeg så It’s a Wonderful Life ”for ordentlig” for første gang 21. desember 1999. Da skjønte jeg for alvor hvor sterkt filmmediet kan være. Når det brukes riktig.

Wonderful Life.jpg

De første årene etter at filminteressen min for alvor var født, så jeg veldig mange klassikere. Bonnie and Clyde (1967), The Godfather-filmene, King Kong (1933), Greed (1925), Psycho (1960), Swing Time (1936), Chinatown (1974), The Usual Suspects (1995) osv. I begynnelsen kunne det være vanskelig å få tak i filmer av interesse. Det begrenset seg til det jeg kunne leie på Monte eller Saga, det lille jeg hadde råd til å kjøpe, og det som gikk på TV. Da jeg flyttet til Oslo i 2000, skulle dette forandre seg.

Cinemateket skulle bli en kilde til filmglede som jeg tidligere bare hadde drømt om. Her kunne jeg se nesten alt jeg lengtet etter. Det første semesteret etter at jeg hadde oppdaget Cinemateket, altså våren 2001, var jeg ofte på kino der tre ganger i uken, av og til for å se to filmer på samme kveld, og nesten alltid alene. Huff. Det beste som har skjedd på Cinemateket var imidlertid da jeg tok med Tony for å se Psycho 10. oktober 2001. Nå har jeg ikke vært på Cinemateket på over et år, og det er like greit. Jeg ble etter hvert lei av å gå dit alene, sitte i en sal med dårlig luft uten godis eller brus og se franske kunstfilmer. That’s not how I fell in love with cinema.

Anyway, nå hopper vi fram i tid. 2001 ble et helt sprøtt år, da jeg så hele 329 filmer for første gang og 39 filmer om igjen. Det var kanskje litt i meste laget, selv om jeg ikke følte det slik på den tiden. I 2002-2004 så jeg rundt 200 i året, men 2005 skulle bli nok et crazy år. Jeg så hele 371 filmer for første gang, og 19 filmer om igjen. Dette hadde flere årsaker. Nils flyttet inn, og vi så haugevis av filmer sammen. Men han flyttet ikke inn før på høsten, så det er ikke hele grunnen. En annen årsak er nemlig at tilgangen på filmer bare syntes å bli større og større. Det ble hele tiden billigere og billigere å kjøpe DVD’er på Platekompaniet og Play, og jeg fikk av en eller annen grunn stadig mer penger mellom hendene. 2006 skulle også bli et ganske solid år, med 301 nye filmer inn gjennom øynene.

Tilgangen på klassikere ble imidlertid mindre med årene. Rett og slett fordi jeg etter hvert har sett dem alle sammen. I 1999 så jeg 22 7th heaven-filmer. 20 i 2000. 27 i 2001. 14 i 2002. 1 i 2006. Og det var Schindler’s List (1993). (Riktignok får nok kanskje The Departed (2006) 7 neste gang jeg ser den.) Men filminteressen min har altså ikke stagnert av den grunn. Tvert imot har den bare utviklet seg i stadig nye retninger. Nå for tiden er jeg spesielt interessert i ungdomsfilmer fra åttitallet (sannsynligvis på grunn av Peter Pan-komplekset mitt; jeg vil ikke bli voksen), og da spesielt filmer som inneholder tenåringer og dataspill i en herlig røre.

Peter Pan Syndrome.jpg

Derfor ble jeg naturligvis ekstatisk da jeg fant Joysticks (1983) i Arendal i fjor sommer. Jeg har også fått kjøpt meg The Wizard fra 1989 (både på VHS og DVD), som visstnok er mer eller mindre en infomercial for Super Mario Bros. 3 og Nintendo Power Glove i spillefilmformat, men som selvsagt elskes av fansen. Og senest nå i påska fikk jeg et nydelig påskeegg i filmformat. Hjemme hos Stine fant jeg en gammel film med tittelen The Last Starfighter (1984) på VHS. Hør bare på denne plotsynopsen fra AllMovie:

“Trailer-park teenager Lance Guest regularly escapes from his humdrum existence by playing the video game Starfighter. His expertise at this recreational endeavor attracts the attention of affable stranger Robert Preston. Before he knows what’s happening, Guest is whisked by Preston into the outer reaches of the galaxy! It turns out that the Starfighter game is being played in deadly earnest in outer space, and that Guest is expected to join Preston’s Star League, then do battle with the wicked Kodan forces. The contrast between Guest’s earthbound life as the son of single-mother Barbara Bosson and his new position as Starfighter is daunting at first, but soon the boy is manning a spacecraft and zapping the baddies as though he’s been doing it all his life. While the film didn’t stir up enough business to warrant a sequel, the Starfighter video game remained a much-sought-after commodity by joystick-happy «warriors» all over the country.”

The Last Starfighter.jpg

Syden så deilig! Jeg har selvsagt bestilt den fra Amazon. Wikipedia hevder at ”The film’s premise was based on the well-known urban myth that video arcade games were in fact military recruitment tests for fighters.” Har aldri hørt om denne myten, men it’s all good!

Men filminteressen min begrenser seg heldigvis ikke bare til ungdomsfilmer fra åttitallet. Tyske stumfilmer, science fiction fra femtitallet, blaxploitation fra søttitallet, film noir, skrekkfilmer fra nittitallet og Hitchcock-thrillere er bare en liten del av det som fenger meg. Nesten alle sjangere og stilarter er interessante, og det nydeligste som finnes er selvsagt å ha filmmaraton, der vi ser ti relativt ulike filmer. Ikke alle av disse ti filmene er bra, naturligvis. Men det er heller ikke målet. Som Steven Jay Schneider sier i sitt forord til 1001 Movies You Must See Before You Die:

«What’s the old saying, something along the lines of ‘even if you could have filet mignon every single day, once in a while you’re bound to crave a hamburger?'»

First film ever.png

Hvis det er en ting vi i arendalsgjengen kan – og har lang erfaring med – så er det å stå i ring.

Dette er et fenomen som begynte i 1997, da arendalsgjengen var i full blomstring. Etter at vi hadde gjort noe eller vært på et arrangement og ikke helt visste hva vi skulle finne på, endte det ofte opp med at vi sto i en sirkel og diskuterte hva vi skulle finne på videre – eventuelt bare sto og pratet om noe helt annet for å unngå å måtte prate om hva vi skulle gjøre videre, siden vi visste at ingen hadde noe svar på det. Som oftest hadde vi nemlig få eller ingen aktuelle alternativer, og derfor kunne vi bli stående slik ganske lenge. Den som likte det minst var AnneB.

Det skjer ikke så ofte nå lenger, hovedsaklig fordi de fleste fra gjengen ikke bor i Arendal lenger, men også fordi Solbakken 8 nesten alltid har åpne og kjærlige dører når vi er hjemme på ferie. Men det hender allikevel iblant fremdeles.

Folk i ring.jpg

Det vanligste stedet ringen ble dannet/dannes er utenfor Saga Kino i Arendal. Det verste er hvis filmen er ferdig klokka ni, og vi ikke har noen anelse om hva vi skal gjøre resten av kvelden. Da har vi liksom fire-fem timer igjen av kvelden, men ikke noe å bruke tiden på. Og selv for oss kan fire timer i ringformasjon bli litt i meste laget. Det ender som regel med at vi går på Lindveske.

Det latterligste er når vi står i ring utenfor Lindveske fordi de har stengt for kvelden. Da vet alle bare at det er en uthaling av tiden før vi alle går hvert til vårt. Men vi holder på ringen så lenge vi kan, siden vi er desperate etter kontakt med våre medmennesker. Ensomhetens veier er uransakelige.

There’s a new king in town.

I går så Nils, Tomba og jeg Da Hip Hop Witch fra 2000. Syden bad!

Hip Hop Witch1.jpg

At denne filmen får 1,7 på IMDb er et hån mot 1,7. Den overraskende høye ratingen skyldes selvsagt at mange vittigperer gir filmen 10 stjerner.

På DVDHuset.no er det en fyr som gir følgende anmeldelse:

«Da Hip Hop Witch er en skarp og vittig parodi på The Blair Witch Project, som utspiller seg i de mørkeste avkrokene av hip hop undergrunnen og viser noen av dens ypperste kunstnere på slak line. Slik har du aldri opplevd selveste Eminem, Ja Rule, Mobb Deep og sågar Vanilla Ive!. Her er masser av fet rap og forrykende scener med en strøm av uforglemmelige one-liners. Og selv om Da Hip Hop Witch for det meste er ekte godteri til fansen, klarer den også å kommentere mer alvorlige emner som kunstnerisk autensitet og rettighetene til et kulturelt uttrykk.»

Dante ville selvsagt plassert denne anmelderen sammen med Brutus og Cassius.

Hip Hop Ratings2.bmp

Og jeg som foreslo den nydelige Babes in Arms. Ååååå…

Babes in Arms.jpg

Først i dag fikk jeg vite at Sven O. er død.

Sven O.jpg

Det beste alternativet:

Rudy Giuliani.jpg

(mer…)

Sorry, folkens. Det har gått altfor lang tid nå. Jeg har jobbet for mye, og prioritert bloggen for lite. En kjapp oppdatering følger.

Forrige uke jobbet jeg ganske mye, men på onsdagen var det aktivitetsdag. Vi reiste til Frognerseteren for å ake, og det var delvis gøy. Av lærerne var det selvsagt bare Knut Ivar og jeg som akte. De to første turene var det god fart, men på de to siste var det smeltet for mye snø, og noen steder var det enten vannbasseng i banen eller helt bart. Det ødela. Vi spiste også lunsj på kaféen der, det var godt og dyrt. Jeg spiste et bakverk med innbakt smeltet brunost. Det var ganske godt.

Ulsrud vinteraktivitetsdag.jpg

Forrige fredag var Tony Jones på besøk i Bjølsen. Han hadde et meget interessant seminar, og jeg pratet litt med ham etterpå, noe som var meget fornøyelig. Et av slidesa han brukte i PowerPoint-presentasjonen sin var «WikifaitH»-bildet nedenfor, noe jeg selvsagt likte meget godt.

Wikifaith.bmp

Denne uka har jeg jobba en del, vært på ledermøte i Bjølsen, husgruppe og fagrådsmøte for gudstjenestene. Ellers crapper jeg en del på Facebook. Facebook suger, meld deg inn.

Andletsboki.bmp

Tony Jones.jpg

Vel, da var vinterferien nesten over, og jeg har ikke fått skrevet særlig mange blogginnlegg. Sorry. Men nå kommer nok et oppsamlingsinnlegg om ting som har skjedd.

Sørlandssenteret.jpg
Noen snør ned, mens andre koser seg. Sydénskt!

Forrige helg, fra lørdag til tirsdag, hadde jeg besøk av mine foreldre og min søster. På mandagen kom også onkel Tass og tante Elsebeth på besøk. Det var stas, men jeg har dessverre ingen bilder fra begivenheten. Takk for besøket og for de materielle og immaterielle godene jeg mottok!

På tirsdag klokka tolv troppet Tony opp på døra, siden vi hadde avtalt playdate. Folka mine hadde ikke reist enda, så Tony – gentleman som han er – kjørte folka mine til bussterminalen på Grønland. På vei hjem plukket vi opp resten av pakkene fra Gudmund på posten, 9 videospillkonsoller, 14 bøker og 158 filmer. Etterpå spilte vi selvsagt Super Smash Bros. til Nintendo 64 og så to filmer, Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later…. Dr og Fru Gnikk var også på besøk en liten tur, og ble meget imponert og forlystet over synet av de tretti år gamle spillkonsollene.

Her er Tonys versjon av historien: «Da jeg kom dit, var foreldrene hans på vei til å dra; de hadde nemlig vært på besøk hos ham siden lørdagen. Så vi kjørte dem til sentrum. Og på vei hjem plukka vi opp 6 esker med spill og bøker til den Atlastiske. Også benket vi oss foran tv-en. Vi spilte vel i 3 timer og fikk sett to filmer: Girl with a Pearl Earring og 28 Days Later

Under ser vi et helt vanlig bilde av Tony, som som vanlig spiller gitar:

Tony på gitar.jpg
Stairway to 7-Eleven

På onsdag fikk jeg installert TV-spillmuseet i boden, og det ser nå halvveis anstendig ut. På kvelden var det cellegruppe hos Nils, og etter cellegruppa reiste Tomba og jeg hjem til meg. Vi skulle nemlig ha filmmaraton på torsdagen, og da lønner det seg jo at Tomba overnatter, slik at vi kan begynne å se med en gang vi våkner. Vi varmet opp på onsdagskvelden med å se Jurassic Park (1993). Nydelig! Jeg holder nemlig på å lese romanen nå, så derfor var jeg så sinnssykt klar for å se den. Og snille Tomba var selvsagt med på det.

Planen var å sette ny rekord, ved å se 10 filmer på én dag. Det klarte vi, og her er selvsagt oversikten over filmene vi så:

The Outsiders (1983)

The Outsiders.jpg

Denne har mange stjerner i hovedrollene, og er i tillegg regissert av Francis Ford Coppola. Den handler om sosiale forskjeller og sosial tilhørighet i Tulsa, Oklahoma i 1966. Det er The Greasers (rebellene) mot The Socs (sossene), og sympatien vår ligger naturlig nok hos de fattige Greasers.

Klassisk sitat: «Randy: You can’t win. You know that, don’t you? It doesn’t matter if you whip us, you’ll still be where you were before, at the bottom. And we’ll still be the lucky ones at the top with all the breaks. It doesn’t matter. Greasers will still be greasers and socs will still be socs. It doesn’t matter.»

Jeg likte denne veldig godt, og ga den 5+.

But I’m a Cheerleader (1999)

But Im a Cheerleader.jpg

Denne filmen handler om cheerleaderen Megan, som blir sent på en seksualterapileir av sine foreldre, siden de mistenker henne for å være lesbisk. Det viser seg å være en riktig antagelse, og på denne leiren finner hun «den ekte kjærligheten» med rebellen Graham.

Denne var ålreit; den tar opp et alvorlig tema på en morsom måte, men lykkes ikke helt i gjennomføringen. Jeg ga den 4.

Dead End (1937)

Dead End.jpg

Nok en film om klasseforskjeller, denne gangen i New York. Undertittelen er «Cradle of Crime», og da sier det seg vel selv at budskapet i filmen er at kriminaliteten i samfunnet skapes på grunn av nettopp klasseforskjeller.

Bogarts karakter (ikke hovedrollen, dette var før Bogart ble stor stjerne) er en tidligere gategutt fra østkanten av Manhattan som har slått seg opp som kriminell og som nå kommer tilbake til sitt tidligere strøk. Han finner riktignok ikke det han kom for, og blir etter hvert drept av en rettskaffen mann. Det skjer andre ting også.

Denne var ganske bra, jeg ga den 6-.

Teenage Mutant Ninja Turtles II: The Secret of the Ooze (1991)

Turtles II.jpg

Cowabunga! Første gangen jeg så denne filmen var på vår årlige danmarkstur med familien Askildsen høsten 1991. Det var en herlig opplevelse, og jeg ble deilig skremt. Da Kjetil fylte 12 år påfølgende april, leide vi filmen på Monte Video (selvsagt). Men da gikk det ikke like smertefritt. Jeg fikk mareritt om natta og ble sprengredd. Jeg løp hjem til Vestre Solbakken rundt klokka fire.

Jeg tror faktisk ikke jeg hadde sett filmen om igjen før nå på torsdag, og det er jo ganske sprøtt i seg selv. Å se den om igjen var riktignok ganske herlig, selv om det selvsagt ikke var verken like skummelt eller like kult som for femten år siden (det hadde jo vært ille). Rapsekvensen med Vanilla Ice helt mot slutten av filmen hadde jeg helt glemt (jeg ante jo ikke hvem Vanilla Ice var da han var populær), så det var en ekstra bonus.

Skilpaddene fikk 4-. Høy nostalgifaktor, men ikke allverdens mer.

The Bride and the Beast (1958)

The Bride and the Beast.jpg

Ed Wood er jo kongen av dårlige filmer, og han har skrevet manuset til denne. Plan 9 from Outer Space er jo herlig crackalarious, men denne var ikke like festlig. Den handler om en dame som finner ut at hun i sitt tidligere liv var gorilla, og om hvordan bryllupsreisen (til Afrika) til henne og hennes ektemann skal vise seg å bli skjebnesvanger.

Dette makkverket fikk 2+.

Tarantula (1955)

Tarantula.jpg

På 50-tallet kom det haugevis av godbiter innenfor to relaterte sjangre: Sci-fi og «big bug»-horror. Det disse sjangrene hadde til felles var at de reflekterte hvordan den nye teknologien og vitenskapen («The Atomic Age», må vite) påvirket det amerikanske samfunnet, og at de som regel alltid handlet om kommunister – mellom linjene, naturligvis. Les Seeing Is Believing for mer bakgrunnsinfo. Jeg har lest den, og kan anbefale den.

Denne filmen er, sammen med Them! (1954), et av høydepunktene i big bug-sjangeren, og var meget fornøyelig. Den handler om en vitenskapsmann som forstørrer en edderkopp til hundre ganger normal størrelse og hvordan denne kan bekjempes. Jeg ga den 5.

Defense Play (1988)

Defense Play.jpg

Etter å ha kjøpt denne på Saga i romjula, spådde jeg følgende i innlegget «We got it all on VHS»: «Dette coveret er selvsagt en nydelig rip-off av den enda nydeligere WarGames, en av de aller beste ungdomsfilmene fra 80-tallet. Denne er nok ikke like bra, men jeg er jo interessert i alle filmer fra 80-tallet som handler om ungdommer og data i en herlig miks, så jeg kommer til å kose meg.»

Det stemte. Jeg ga den 4+.

Me and You and Everyone We Know (2005)

Me and You.jpg

))<>((

Jeg ga den 5+.

Better Off Dead… (1985)

Better Off Dead.jpg

Selv om man kanskje ikke skulle tro det, er dette en ungdomsfilm utenom det vanlige. John Cusack har hovedrollen som en tenåring som blir dumpet i starten av filmen, og som derfor er ganske deprimert i store deler av historien. Den eneste måten han kan vinne henne tilbake på, er ved å slå den nye kjæresten til eksen sin i et alplinrace. Det klarer han, men finner ut at den ekte kjærligheten finnes et annet sted.

Dette høres kanskje ikke så uvanlig ut, men mange elementer i filmen (for eksempel en sekvens med dansende og syngende hamburgere) gjør at denne virkelig er snål.

Jeg likte den ganske bra, og ga den 4.

April Fool’s Day (1986)

April Fools Day.jpg

En nydelig grøsser med et deilig cover fra åttitallet, med flere twists enn én. En gjeng ungdommer skal ut på en øy for å feire første april sammen, og da skjer det litt av hvert. Jeg skal ikke komme med noen spoilere her, men kan love at filmen blir bedre etter hvert som den skrider fram.

Jeg ga denne også 4.

Dette var selvsagt tidenes beste filmmaraton, takk til Tomba som stilte opp (og til Kristian, som var med på så mange filmer han hadde tid til).

Marathon.jpg
Puh

I løpet av torsdagen var det noen som ringte meg på mobilen. Jeg hadde selvsagt av lyden, men så det senere, og gulesidera nummeret. Der fant jeg ut at det var Spaceworld som hadde ringt, og jeg skjønte at det var fordi de hadde fått inn Wii til meg. Jeg gadd ikke ringe tilbake, for jeg ville helst kjøpe Wii på Spiderman, siden jeg vil støtte dem.

Så på fredag reiste jeg til Spiderman, men de hadde ikke en eneste maskin inne. Jeg tuslet slukøret videre til Spaceworld, men de hadde gått videre til nestemann på listen da jeg ikke hadde tatt telefonen. Så dermed stod jeg uten Wii. For å hevne meg, gikk jeg på Platekompaniet og kjøpte masse som jeg egentlig ikke hadde så veldig lyst på.

Wii.jpg

Jeg reiste hjem igjen til Tveita, og på senteret stakk jeg innom Spaceworld for å høre om de hadde fått inn. De hadde de, men alle var selvsagt bortbestilt for lengst. Da gikk jeg hjemover, men i døra snudde jeg, og stakk innom Edwis leker, bare for å høre om de tilfeldigvis hadde fått inn noen maskiner. De hadde fått inn én maskin, og de hadde ingen venteliste. Jeg gliste fra øre til øre, og kjøpte den umiddelbart. Etterpå gikk jeg rundt på senteret og sanket wiimotes og nunchucks og spill.

På fredagen hadde jeg besøk av Bjarte og Kjell, og Stein kom i 22.30-tiden. Han har vært på besøk i helga, nemlig. Vi spilte selvsagt mye Wii, men fullt Wii-liv ble det først på lørdagen, da det tredje burgerpartyet ble avholdt. Femten stykker var på besøk, og alle koste seg med burgere, fries, Coke og videospill – American Style!

McDonalds adbusters.jpg

Og alle var enige om at det hadde vært en fin uke.

Jeg satt akkurat og googlet Nintendo Magasinet, siden det som kjent er noe jeg er trolig til å google. Og sydénskt! Jeg kom til denne siden, som tilhører en gutt ved navn Torjus Ravnaas. Han skriver om Nintendo Magasinet, joda, men there’s so much more…

Det første først. Det han skriver om Nintendo Magasinet, er:

«Dere… Det er meg Nintendo Magasinet! Legg merke til skrivefeilen «Kirstiansund». Dette skal selvsagt være «Kristiansand». For å se hvor totalt udugelige de i Nintendo Magasinet er: sjekk deres spådom angående Playstation og CD-ROM’en som ALDRI kom til SNES.»

Og bildet han poster kan sees under. Jeg husker selvsagt dette, selv om det er over fjorten år siden. Og jeg har naturligvis mitt eget eksemplar fremdeles!

Torjus Ravnaas Nintendo Magasinet.jpg

Som om ikke dette skulle være nydelig nok, så handler det som står øverst på siden hans om Helge Parnemann! Syden! Det han skriver, er:

«Helge Parnemann er mannen bak boka Deutsche Aktivitatsgrammatik, som mange bruker rundt om i  landet. Jeg tok meg den frihet å skrive et ‘fanbrev’ til han, og her er brev med svar og bilde av Parnemann sjøl!»

Og her er bildene som hører med. De er ganske store, og det var lite hensikstmessig å forminske dem for å få plass på 492 pixels i bredden. Klikk derfor for å se dem i full størrelse. Fra venstre til høyre: Brev til Helge Parnemann fra Torjus Ravnaas, Parnemanns svar og bilde av Parnemann:

Brev til Helge Parnemann.JPGBrev fra Helge Parnemann.JPGBilde av Helge Parnemann.JPG

Jeg – og flere med meg – både brukte Parnemanns bøker på Tyholmen og hadde ham som lærer, og det er vel stor enighet om at Parnemann er/var skolens beste og mest populære lærer. Så dette var meget nydelig!

« Forrige sideNeste side »