Fag: Tverrfaglig

Oppgavetype: Rapport, reisebeskrivelse

Tidspunkt: Niende klasse, høsten 1995

 

 

POLENTUREN

 

Tematur til Auschwitz - Birkenau - Krakow - Wroclaw - Berlin - Sachsenhausen - Ravensbrück

 

Scratch-book for Leif-Atle Heen 9c


DAG 1

 

Den første dagen begynte tidlig. Allerede klokken 04.oo ble jeg rykket ut fra mine herlige drømmer, og tok en dusj, en brødskive, greiet meg og så var jeg klar. Vi dro hjemmefra klokken 05.15, og jeg var oppe på skolen nærmere fem på halv seks. Der snakket jeg først med Brynjulf, og snart kunne vi sette oss inn i bussen. Det tok ikke lang tid før reisen kunne begynne. Bussen var en dobbel-dekker og hadde all mulig komfort du kunne ønske deg. Vår sjøfår, Ib Olesen, kunne slå i mang en vits, og var en skikkelig morokar. Så og si hele tiden på bussen fortalte Øivind Hansen og Sonja Claes, tidsvitnene våre, om deres familie og opplevelser under. Øivind delte ut mange forskjellige sanger i løpet av turen. Det ble også vist en film av og til, blant annet gikk Ace Ventura, Løvenes Konge og Dennis. Vi stoppet en del steder på veien, blant annet i Risør, for å hente reiselederen vår, Helga Arntzen. På bussen spilte jeg for det meste Game Boy sammen med Brynjulf og Henrik. Etter å ha kjørt buss i et par-tre timer, var vi fremme i Sandefjord. Her fikk vi billetter til ferja som het M/S BOHUS. Den holdt bra standard, men var veldig liten. Blant annet vant Berit Uldal 500 kroner på en automat. Da vi kom frem til Sverige, stoppet vi etter en stund på en bensinstasjon. Her fant jeg for første gang lyseblått godteri, som faktisk er forbudt i Norge. Jeg kjøpte for 20 kroner i smågodt. På bussen spilte jeg fremdeles Game Boy, men fikk også sove litt. Da vi endelig kom frem til Motel Bjørkeng i Vaberg, smakte det godt med mat. Maten var veldig god, og det var også en arkadehall på dette motellet. Bussen fortsatte med kurs for Malmø, og da vi kom dit, måtte vi vente i en gedigen ventehall. Her var første gang jeg skulle få brukt passet mitt. Det tok en stund, men til slutt var køen slutt. Om bord på ferja var det ganske greit, men man så med en gang forskjellen fra den norske standarden og den polske. Kveldsmaten smakte godt, vi fikk sjampingjongsuppe og kylling + pommes frites. Lugaren var ganske grei, og tax-freen var jo billig som den alltid er på ferjer. De hadde noen få arkademaskiner ombord som var ganske bra. Etter å ha blitt beordret ned på rommet, der jeg lå sammen med Brynjulf, Jan og Kjetil, ble jeg veldig dårlig. Kanskje det var fordi jeg hadde spist 500 gram sjokolade som jeg tidligere på kvelden kjøpte på tax-freen. Jeg spydde minst en liter i løpet av 15 sekunder, men rett etter ble jeg helt fin igjen. Jeg sovnet med klærne på denne kvelden, men sov like bra for det. Under her ser vi et bilde av vår sjåfør, Ib Olesen.

 

DAG2

 

Da jeg våknet neste morgen, var Kjetil og Brynjulf allerede stått opp. De var gått opp til frokosten, og jeg kom etter. Frokosten på ferja smakte godt, men den var dårlig organisert, det vil si at jeg ikke visste hvor jeg skulle gå for å få tak i de forskjellige tingene (melk, smør osv.). Da vi kom i land i Polen, ventet en ny og lang busstur oss. Vi hadde et par stopp på noen bensinstasjoner, og rundt klokka ett var det middag. Vi stoppet ved et motell i Sulechow. Der måtte vi uheldigvis vente en god stund før vi kunne gå inn i spisesalen. Til forrett fikk noe rare greier med persille, men hovedretten smakte fortreffelig. Desserten var ganske grei. Til å drikke fikk vi BonAqa, men det likte jeg definitivt ikke, så jeg kjøpte en Cola isteden.

Nå kom en enda lengre busstur. Her spilte jeg en hel del Game Boy sammen med Henrik og Brynjulf. Vi hadde en del stopp med bussen, men litt over klokken 10 var vi fremme ved Hotel Glob som ligger i Auschwitz. Dette hotellet var en svært hyggelig overraskelse, det holdt ekstremt bra standard i forhold til det jeg hadde forventet meg. Først, inne i hotellet, var det fordeling av billetter, og etterpå gikk hver til sitt rom. Jeg kom på rom 304, og lå på samme rom som Jan. Rommet vårt var ganske fint, og sengene var herlige. Doene, derimot, var ikke fullt så fine, men de gikk da an. Kveldsmaten smakte veldig godt, men til å drikke fikk vi bare te, og igjen måtte jeg kjøpte meg en Cola. Denne gang til den stive pris av 2 zlotych. Myntene de bruker i Polen er jo zloty og grosey, eller som vi kalte dem, polish og grosny. I vestibylen var det en kiosk, et biljardbord og mange svære salonger. Denne kvelden prøvde vi å få til et slag kort, men etter hele 45 minutter hadde vi ikke fått spilt en eneste gang på grunn av uenighet i hva vi skulle spille. Da måtte vi gå på rommene våre. Jan gikk på en liten klatretur denne kvelden. Fra vårt rom klarte han mirakuløst nok å komme seg over til rommet ved siden av ved å gå fra vårt vindu til de andres. Dette kunststykket var ikke helt ufarlig, med tanke på at det var hele 15 meter ned til bakken. Imens Jan var inne på rommet ved siden av, satt jeg og spilte Game Boy. Han kom da tilbake etter en god stund, og da la vi oss til å sove. Her er noen saker fra Motel Björkäng i Vaberg.

 

DAG 3

 

Denne dagen hadde jeg trøbbel med å komme meg opp. Først ringte telefonen rundt klokken sju, og da våknet jeg og tok den. Men så sovnet jeg uheldigvis igjen. Så var visst Audun og Berit og banket på døra, men da hadde de ikke fått noe svar. Deretter ringte telefonen igjen, og denne gangen var det Brynjulf som snakket i røret. Han fortalte meg det om Audun og Berit, og da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å få vekket Jan, noe som ikke var helt problemfritt, men til slutt fikk jeg liv i ham. Vi gikk ned for å spise frokost i resturanten, der jeg igjen måtte kjøpe en Cola til drikke. Jeg satt meg sammen med Brynulf, Henrik og Kjetil. Etterpå gikk vi ut til bussen, for så og kjøre til Auschwitz.

Her så vi først en liten film i en kinosal, og etterpå gikk vi rundt i leiren med en tysk guide. Helga oversatte for oss. Rundt klokken halv tolv var det samling nede i kjelleren hvor Sonja Claes hadde en liten appell og sa noen få ord om sin familie. Etter dette var det middag i leiren. Vi fikk en deilig kylling og denne gangen fikk vi også god drikke. Etter middagen fikk vi lov til å gå rundt i leiren på egenhånd. Selv synes jeg at det var forferdelig å gå i disse leirene, og det skapte sterke følelser for oss alle. Cirka klokken ett begynte det å regne, og vi var inne i kafeen i nesten en time før vi reiste videre til Auschwitz 2. I ventetiden fikk jeg skiftet til regntøy og kjøpt fire kort og 8 frimerker. Vi reiste som sagt videre til Auschwitz 2 - Birkenau, og det skulle vise seg at denne leiren var enda verre enn Auschwitz. Den var også enormt mange ganger større, og dette visste jeg ikke på forhånd. I Auschwitz hadde iallfall fangene ekte brakker av murstein og tre, mens i Birkenau fantes det ikke noe slikt. Her lå det mange hundre personer i hver brakke som var svært liten, og brakkene var tidligere hestestaller som var satt rett oppå jorda. I Birkenau var alt mye strengere og forholdene var mye dårligere enn det de hadde vært i Auschwitz. Etter en mange timers vandring og omvisning, skulle vi gå en og en halv kilometer til et minnesmerke som var reist til minne om de som hadde mistet livet i leiren. Det ble kveldsmat på samme sted som vi hadde spist middag, og igjen var maten svært god. Klokken sju ble det arrangert temakveld i kinosalen i museumet. Et kort referat: Det var hovedsakelig Sonja som sto for kvelden. Først leste hun et dikt. Etterpå kom hun med en appell, og fortalte en god del om sin familie. Etter dette ble det anledning til å stille spørsmål til Sonja og Øivind, og til slutt hadde Sonja en liten hilsen til oss alle. Alt i alt varte denne temakvelden en snau time.

Igjen skulle vi overnatte på Hotel Glob. Denne kvelden ble Haris godt kjent med en lokal “tryllekunstner”, og de fleste andre sto og så på. Det ble kveldsmat i restauranten igjen. Selv om maten smakte aldri så godt, så kunne jeg ikke heller denne kvelden få presset ned en dråpe te. Jeg måtte ty til Cola igjen. Også denne kvelden lå jeg på rom med Jan. Han gjorde ingen mirakuløse klatrekunster denne kvelden; heldigvis. Isteden hadde han på alt lyset og TV’en hele natta.

 

DAG 4

 

I dag spiste vi frokost allerede klokken halv åtte. En time senere reiste vi til Krakow, der vi blant annet skulle besøke de verdenskjente saltgruvene. Da vi først kom til Krakow ble bussen vår møtt av en hel drøss med selgere. De solgte veldig mange sjakkspill, men mye annet også. Vi gikk opp til saltgruvene, og først måtte vi vente i en svær hall, som lignet en resepsjon. Her var det en liten butikk hvor man kunne få kjøpt smykker, postkort og lignende. Jeg kjøpte to ringer, en til søstera mi og en til naboen min, Hanne. Etter en liten stund fikk vi gå ned i selve gruvene. Guiden vår snakket veldig bra engelsk, heldigvis. Aller først gikk vi ned til første platå. Det lå cirka 135 meter under jordoverflaten. Vi besøkte mange kapeller (!) og det var også mange store rom her. Gruvene hadde mange kapeller av den grunn at polakkene som jobbet i saltgruvene hadde et svært farlig arbeide, og siden de var veldig religiøse ville de ha mulighet til å be ofte. På andre platå var det naturligvis også kapeller. Mange skrapte salt av veggene, og det smakte faktisk veldig godt. Tredje platå er det platået som er det dypeste turister har lov til å gå. Her nede var det en stor kiosk med mye forskjellige ting, og det var også en enorm sal der man kunne spille fotball, håndball, volleyball, basketball og ha et party med 500 mennesker (ifølge guiden vår).

Da vi kom ut igjen fra saltgruvene gikk vi nedover mot dit bussen hadde parkert. På veien ned sto det mange selgere. Jeg kjøpte en svart hodeskalle med punkersveis til Sina, en kamerat av meg. Med bussen kjørte vi til et sted i nærheten av markedsplassen. Herfra spaserte vi til selve markedsplassen. Markedsplassen var veldig stor, og det var også mange tiggere her. Allerede etter fem minutter møtte vi den første av dem. Vi gikk inne i en stor bygning som var helt full av forskjellige boder, og brukte mye tid her inne. Vi gikk og spiste på MacDonalds, og kjelleren i denne MacDonalds-sjappa er kåret til den fineste i Europa. Merkelig nok spiste vi ute denne dagen. Jeg gikk sammen med Kjetil, Henrik, Brynjulf og Øyvind. Etterpå gikk vi i mange forksjellige butikker, blant annet i en computer-butikk, en sportsforretning, en souvenirbutikk og en fotobutikk. Etter en stund gikk Brynjulf fra oss, og satte seg ved et bord sammen med noen andre fra 9. klasse. Det samme gjorde Øyvind en halvtime etter. Så var det bare Henrik, Kjetil og meg igjen. Vi gikk rundt på mange forskjellige steder, og denne dagen er en av de gøyeste dagene i hele mitt liv.

Etter en fantastisk dag i Krakow skulle vi sjekke inn på et nytt hotell. Det het motel Krak. Etter å ha sjekket inn der reiste vi til et sted kalt Art Club der vi først vi kveldsmat (som ikke smakte noe særlig godt) og etterpå ble det underholdning av en lokal entertainer-gruppe. De danset og sang og etterpå skulle vi være med i folkloredansen. De polske jentene ba opp gutter, og guttene ba naturligvis opp jentene til dans. Forståelig nok trakk så og si alle guttene seg bakover i lokalet.

Da vi koim tilbake til Motel Krak, var det diskotek for alle elevene. Det kostet ingenting. Siden jeg langt ifra har peiling på dansing, var jeg ikke akkurat den første til å kaste meg ut på dansegulvet. Denn kvelden lå jeg på rom med Kjetil. Rommene var ikke luksuriøst utrustet, og hadde ikke TV, men radio og telefon hadde de. Sengene var som vanlig svært myke.

 

DAG 5

 

Denne dagen var det frokost klokken åtte. En halvtime etter var vi på farten. Også denne gangen mot Krakow. Vi besøkte nå Kraow-Wavel slottet. Reiselederen vår, Helga, snakket masse om forurensing i tilknytning til dette slottet.

Etter å ha besøkt slottet, skulle vi igjen reise inn til markedsplassen i Krakow. Jeg gikk først sammen med Øyvind, Henrik, Kjetil, Brynjulf og Kjetil Stiansen. Vi gikk for å spise nesten med en gang. Igjen ble det MacDonalds som vi gikk på. Denne dagen satt vi nede i kjelleren, og jeg kan godt være enig i at denne kjelleren er den peneste i Europa. Etter at vi hadde spist, skilte vi lag. Det ble Henrik, Kjetil og jeg som gikk sammen nå også. Vi gikk i mange forskjellige forretninger, blant annet gikk vi i en haug med fotobutikker fordi jeg prøvde å få tak i Duracell-kaninen. Da klokken nærmet seg elleve gikk vi tre i en bakerforretning. Dette resulterte i den hendelsen jeg må si jeg kanskje husker best fra hele turen og som symboliserer fattigdom på sitt verste: Vi satt oss på en liten benk under et tre. Jeg hadde kjøpt fire kaker som så heftig herlige ut. Uheldigvis smakte de ikke like deilig. Henrik og Kjetil spiste opp de jeg hadde gitt til dem, men da jeg var kommet et stykke over halvveis på min første kake, ble jeg en smule kvalm, og jeg satt den fra meg på benken vi satt på. Den andre kaken kastet jeg på bakken, og håpet at duene ville ta den. Men nei, det gjorde de ikke. Isteden kom det to tiggergutter som ikke kan ha vært mer enn 4-5 år. De plukket opp den som lå på bakken og tok også den kaken som sto på benken. Deretter fulgte de etter oss i litt over et minutt, men så stakk de. De prøvde å rive ut Cola-boksene av hendene våre, og spurte konstant etter penger.

Klokken ett reiste vi mot Wroclaw, der vi skulle overnatte. Reisen tok svært lang tid og det ble mange stopp. På bussen spilte jeg Game Boy sammen med blant annet Brynulf og Henrik. I Hotel Orbis ble det kveldsmat klokken åtte. Maten smakte godt den, men siden vi bare fikk BonAqa å drikke, måtte jeg kjøpe en Cola til den stive pris av 2 zlotych. Dette var de eneste stedet der en kelner gikk rundt og spurte om noen ville ha noe å drikke. Dette Hotellet var kjempefint, og hadde telefon og TV. Badet var kjempebra, og sengene var også myke. Ute i gangen sto det faktisk en elektrisk skopusser, som var helt gratis å bruke. Jeg lå på samme rom som Kjetil også denne kvelden. På rommet sto det to flasker med mineralvann som var gratis. Kjetil drakk det med glede, men jeg smakte bare såvidt på det. Selv om vi måtte være på rommene våre klokken ti, satt vi inne hos Brynulf og Jan til klokken elleve. På den tyske kanalen SAT 1 så jeg blant annet seriene Chicago Hope, Cheers og Picket Fences.

 

DAG 6

 

Den sjette dagen på turen vår begynte allerede litt etter klokken seks. Da ble vi vekket. Dette var en dag jeg hadde store forventninger til. Frkosten var grei nok den, og en time etter var vi på vei mot Tyskland, eller rettere sagt Berlin. Lunsjen spiste vi ved grensen til Tyskland. I den snackbaren der de fleste gikk for å spise lunsj, var det en ung jente som ikke forsto noenting av det vi sa. Hver gang det var en som skulle bestille noe, satte hun opp et surt smil og ristet fortvilet på hodet. Men, etter en stund fikk vi da puttet mat i munnen. Da vi var kommet et stykke inn i Tyskland, skjedde det som flest irriterte seg over på hele turen. Det var skjedd en ulykke bare et par hundre meter foran oss!! Her måtte vi stå å vente i langt over en time, og da vi endelig fikk begynt å kjøre igjen, gikk det virkelig tregt. Programmet vårt, som tilsa at vi skulle være fremme i Berlin klokken tre, ble forskjøvet hele to timer. I Berlin gikk jeg sammen med Kjetil, Kjetil S., Brynjulf og Henrik. Først gikk vi inn på det store varehuset Wertheim, der vi gikk helt opp i øverste etasje for å spise middag. Vi hadde nemlig fått matkuponger. Da vi hadde satt oss ned for å spise, kom det etter en stund en mann bort til oss. Han ga meg en lapp og en liten nøkkelring. På lappen stod det: “I am deaf and dumb. I need money to excist. The price: Your Choice.” Etter en liten stund kom han tilbake, og da gav jeg ham 2 DM. Etter å ha spist, gikk vi nedover i etasjene igjen. Vi stoppet ved en gigantisk TV-spill-hall, der vi prøvde ut en del av spillene. Etterpå gikk vi ut av Wertheim og bort til det store Europa-senteret der vi gikk i en del butikker, men fremfor alt: så på den svært berømte vannklokka; en klokke som helt og fullt styres av vann. Nå var det Henriks tur til å få sin vilje. Vi gikk bort til Hard Rock Cafè, og både han og jeg kjøpte oss en T-shirt hver. De kostet hele 30 mark. Kjetil Kivle ville helst innom Kranzler, og dit gikk vi. Uheldigvis for ham, fikk han ikke kjøpt noenting, for det var nemlig ikke noen som sto bak disken. Jeg derimot, fikk kjøpt meg en del småkaker, og et par svære kjærligheter.

Rundt klokken åtte reiste vi til hotellet vårt, Unter den Linden. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var det beste hotellet vi hadde ligget på hele turen. Rommene var bare nydelige og inneholdt både TV og telefon, og også et lite kjøleskap og en minibar. Toalettene var også veldig fine, og det var til og med et badekar der.

Klokka ni gikk vi bort til det verdenskjente fjernsynstårnet i Berlin. Dette tårnet var kjempestort, og vi tok heisen opp til den øverste etasjen. Her var det en kafe, men det var så og si umulig å få bestilt noe i den, for hvis vi nærmet oss disken, ble vi bare tilbakevist til bordet vårt. Allikevel var dette en uforglemmelig opplevelse. Jeg kjøpte to souvenirer, en liten modell av fjernsynstårnet og en modell av Brandenburger Tor. De kostet flesk, men så var de fine også.

Jeg lå på rom med Brynjulf denne natten. Han var ekstremt trøtt, og han hadde også litt hodepine og følte seg litt dårlig. Derfor la han seg med en gang. Jeg satt først oppe å så på en tysk-dubbet episode av Cheers, men så gikk jeg til sengs jeg også.

 

DAG 7

 

Da jeg våknet denne morgenen, var jeg ganske sint på meg selv. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å stå opp så tidilg at jeg kunne ta meg et bad i en halvtime. Istedenfor måtte jeg ta en halvt-minutts dusj. Frokosten på dette hotellet er den nydeligste vi har hatt hele turen. Dessuten fikk vi gratis juice, noe som var et definitivt pluss. Allerede klokken halv ni reiste vi til Checkpoint Charlie. Her var det utstilling med ting fra den perioden da Tyskland var delt i to, og Berlin var delt mellom de to landene. Dessverre var jeg så altfor trøtt til å få noe ordentlig inntrykk fra perioden. Checkpoint Charlie er den mest kjente grenseposten fra tiden da Berlin var delt i to.

Klokka ti reiste vi til Sachsenhausen, der Øivind Hansen, et av tidsvitnene våre, hadde sittet i mange år under andre verdenskrig. Vi gikk rundt i mange forskjellige brakker, og inne i et rom hadde det vært en gal doktor som hadde holdt på å eksperimentere med levende (og døde) mennesker. Bildene i dette rommet var mildt sagt redselsfulle. Etter en stund skulle alle gå inn i en spesiell brakke. Her var det masse utstillinger, og en oversikt over leiren. Øivind selv fortalte og viste oss hvor de forskjellige tingene lå ved hjelp av et elektrisk oversiktskart. Etter halvannen time i leiren Sachsenhaugen reiste vi til kvinneleiren Ravensbrück. Rundt klokka to spiste vi middag i Templiner Hof. Maten her var egentlig veldig god, og det var ganske lett å få bestilt en Cola. Da vi kom frem til kvinneleiren Ravensbrück, så det hele faktisk ganske idyllisk ut. Naturligvis så det ikke slik ut for femtitre år siden, og derfor er det vanskelig å fatte hvordan det egentlig var der. I denne leiren var vi uheldigvis bare en kort stund, så det var vanskelig å danne seg et inntrykk av forholdene her. Men, naturligvis var også denne leiren en grusom lemlestelsesplass.

Da vi tok fatt på veien mot Swinoujscie, ventet det en lang busstur på oss. Den tok rundt seks timer, og vi ahdde mange stopp. Da vi kom frem til Swinoujscie, måtte vi vise passene våre igjen. Det var den samme ferja som sist gang, så derfor var vi nå mye bedre kjent. Klokka ti spiste vi kveldsmat på ferja, og en time senere reiste den. Denne natten lå jeg igjen på rom med Jan, Brynjulf og Kjetil, men jeg gikk også mye sammen med Henrik og Øyvind på denne turen. Heldigvis klarte jeg å ta av meg klærne før jeg sovnet denne gangen. Jan var (som vanlig) ikke inne i lugaren hele natta.

 

DAG 8

 

Denne dagen var jeg virkelig trøtt da jeg sto opp. Selv om frokosten “begynte” allerde kvart på sju, var jeg ikke der opp før kvart på åtte. Men, det var det heller ikke så mange andre som var. Halv ni var vi fremme i Malmø. Alle var trøtte, og dessuten var det noen som hadde forsovet seg på ferja, og som lederne måtte inn å hente. Denne dagen tilbrakte vi mye tid i bussen, men allerede klokken elleve spiste vi middag på Motel Bjørkeng i Vaberg. Her var jeg svært uheldig og knuste et glass. Bestyreren kom ut og sa: “Hundre svenske kroner”. Da hoppet jeg skikkelig til, og så begynte han å le. Heldigivs hadde han bare spøket. Denne gangen fikk vi også svært god mat. Etterpå reiste vi mot Strømstad, hvor vi skulle ta ferja tilbake til Norge. Det ble heldigvis en del stopp på veien mot Strømstad, og vi var fremme der litt før fire.

På ferja satt jeg og Henrik oss i en liten sofakrok. Først spilte vi sjakk, og jeg tapte hver gang. Så kom det tre eldre gutter bort til oss. De spurte om de kunne spille sjakk med Henrik. Han slo to av dem, men måtte bite i gresset da han spilte mot den tredje av dem. Etter denne kampen sovnet jeg rett og slett, og våknet ikke før vi var fremme i Sandefjord. Herfra reiste vi videre mot Arendal, og vi stoppet bare en eneste gang på veien. Rundt halv elleve var vi fremme ved Stinta, og da var det mange “ha det bra” som måtte sies og mange klemmer som måtte gis.