TV


Yes!

I går var jeg igjen med på en innspilling av FrokostQuiz. Jeg ble oppringt av en av Rubicon-jentene onsdag kveld, og fikk vite at jeg kunne være med dagen etter, siden en av deltakerne hadde meldt frafall. Dette var ikke et direktesendt program, men et opptak som blir sendt på TV2 4.4. klokka 09.40. Da kommer jeg selvsagt til å legge det ut her også. Pia var den eneste programlederen denne gangen, og det var selvsagt et skår i gleden å ikke treffe Barbro igjen for sjette gang.

Forrige gang spilte jeg som kjent mot min navnhalvbror Atle. Denne gangen spilte jeg mot en fyr som het Leif Arne. Og likhetene stoppet ikke der. Det viste seg at han kom fra Grimstad, men de siste årene hadde bodd i Arendal. Vi følte begge at vi kjente igjen den andre fra tidligere, men visste ikke helt fra hvor. Jeg spurte tidlig om han hadde vært med i kristne miljøer i Grimstad, og det hadde han selvsagt. Han hadde blant annet vært innom Misjonskirken i Grimstad, og dermed hadde vi mange felles bekjente. Han gikk nå på Universitetet i Oslo, og skulle bli lektor. Til slutt fant vi ut at det var han som solgte meg Vårt Land-abonnement under fjorårets Liv og Vekst-stevne i Holvikahallen i Grimstad. Okaaaaaaaaaaaaaay! Er det lov å ha mange likheter, knytepunkter og en kul(?) forhistorie?

Selve spillingen gikk bra. Jeg kan – på grunn av kontrakten jeg har undertegnet med Rubicon – ikke si nøyaktig hvordan det gikk, men jeg kan røpe at jeg gjorde minst én feil som jeg kommer til å bli mobbet for resten av livet. Muligens er det også noen sekvenser som kan bli catchphrases i fremtiden, men det gjenstår å se.

Uansett var det godt å være med igjen og å få bekreftet at de alltid ringer meg når de er på jakt etter den absolutt billigste deltakeren.

Iversen, stakkar, ble jo snytt for en lignende mulighet på tirsdag. Han får nok sjansen igjen, får vi håpe.

I denne serien presenterer jeg de fem øyeblikkene fra TV som jeg har ledd mest av i mitt liv. Hva som kommer inn under «øyeblikk» er ganske vidt.

Nummer 2 – Thomas André: «Kroppsspråk» fra Lille Lørdag

I denne klassiske sketsjen fra Lille Lørdag viser Thomas André oss hvordan han bevisst bruker kroppsspråket sitt til å ta hensyn til gamle damer når han sykler og knytter skoen, og hvordan han går over fotgjengerfelt «akkurat sånn som de som har laget trafikklysene har tenkt at man skal gjøre.» Han viser også hvordan kroppsspråket kan brukes til å tilby hjelp til gamle damer og vise at han har kommet over ekskjæresten. Av og til faller han også med vilje, bare for å vise andre folk at han har det så bra.

Denne sketsjen knakk meg fullstendig første gang jeg så den, og jeg lo så jeg hikstet og grein i flere minutter etterpå. Ååååå… Så nydelig!

Ubetalelig øyeblikk: Når Thomas André sitter på en benk på Majorstuen og viser at han «bare ved hjelp av en gest» kan tilby hjelp til eldre damer.

Unge barn (under 12 år) i sitcoms er aldri bra. Hvis det er barn med fra begynnelsen er det ille nok, men hvis det blir skrevet inn en ny baby/liten unge er det et sikkert tegn på at serien er desperat etter nye måter å trekke til seg publikum på. Dette fenomenet kalles Cousin Oliver, oppkalt etter fetteren som plutselig kom inn i Brady-familien i The Brady Bunch. Andre eksempler er Andy i Family Ties, Nicky i The Fresh Prince of Bel-Air, noen av ungene i Full House og Lilly i Step by Step.

Nå kunne jeg fortsatt på samme måte som jeg gjorde i «Å hoppe over haien», og sagt:

«Har jeg innført Cousin Oliver i mitt eget liv? Gjorde jeg det da jeg begynte å ha hengegjenger? Da jeg begynte å arrangere Sommerparty? Da jeg begynte å skrive denne bloggen? Selvsagt tror jeg ikke det…»

Men det dropper jeg. Det blir for søkt.

I denne serien presenterer jeg de fem øyeblikkene fra TV som jeg har ledd mest av i mitt liv. Hva som kommer inn under «øyeblikk» er ganske vidt.

Nummer 3 – Harald Eia som «Beatles-ekspert» på Metropol TV

For noen år siden kom det en ny TV-kanal som kalte seg Metropol TV. De sendte talk shows hver kveld, og en av disse kveldene opptrådte Harald Eia som Beatles-ekspert i forbindelse med lanseringen av den nye boken The Beatles Anthology. Han gjorde en fantastisk morsom opptreden, og jeg lo så jeg holdt på å grine. Selvsagt gjøglet han bare med hvordan slike eksperter pleier å uttale seg, og med ting de typisk henger seg opp i. Sketsjen hans inneholdt derfor mange referanser til Beatles’ historie som det var nødvendig å kjenne til for å få fullt utbytte, men det var jo selvsagt bare et pluss for en Beatles-fan som meg. Dessverre har jeg bare sett denne sketsjen én gang, og kommer vel aldri til å få sett den igjen… Men minnet lever evig!

Torsdag 12. januar hadde jeg norsk fagdidaktikk, og vår entusiastiske lærer Geir Knudsen viste blant annet et klipp fra Petter Schervens morsomme NRK-program Typisk Norsk. Der fikk vi blant annet se et intervju med Klaus Johan Myrvoll, som mange av oss kjenner fra før. Han er en kamerat av Sverre som går på Blindern og studerer språkvitenskap.

I programmet snakket Klaus med stor forkjærlighet for sitt hjertebarn, høgnorsk (som er det samme språket som Sverre skriver i sine kommentarer). Jeg ble ganske paff da jeg fant ut at Klaus har sin egen Wikipedia-artikkel! Alle kan nemlig redigere artikler på Wikipedia, men ingen kan opprette dem med mindre de er etterlyst av Wikipedia-redaktørene (såvidt jeg har forstått). Det står mer om ham enn tidligere UiO-rektor Arild Underdal, og omtrent like mye som om Nils Arne Eggen!

Les også denne artikkelen fra Ungeforskere.no og denne fra Dag og Tid, og se Typisk Norsk-programmet gratis på NRK Web-TV.


Klaus Johan i midten, hvis det skulle være noen tvil

Som om ikke dette var nok, var min IBA- og PPU-venninne Hanne Furunes offeret i «skjult kamera»-seksjonen av TV2s Senkveld en fredag i oktober eller november, og min IBA-venninne Ingrid Kleven offeret i samme situasjon fredagen etter.

Og på TVNorges Dansefeber i uke 4 så jeg Lisa (venninna til Tuva) som «hatteholder» for en kar som danset en form for gammeldans (den varianten som inkluderer å sparke en hatt ned fra en kjepp o.l.). Sydénskt! Se TV2-programmene på Web-TV (koster 30 spenn for ei uke).

I tillegg til alt dette ble Elisabeth Vågsvoll og hennes venninne Marthe Brun Svendsen, begge kjent fra Bjølsen, intervjuet av Vårt Land lørdag 21. januar. Les intervjuet her!

I denne serien presenterer jeg de fem øyeblikkene fra TV som jeg har ledd mest av i mitt liv. Hva som kommer inn under «øyeblikk» er ganske vidt.

Nummer 4 – Homers «Aah!» fra «King-Size Homer»

Det er et øyeblikk i Simpsons-episoden «King-Size Homer» som er fullstendig absurd, og som (kanskje derfor) er utrolig morsomt! Homer har en drøm om å bli så tjukk at han kan jobbe hjemmefra. Det klarer han, og han får sin egen arbeidsstasjon i Simpsons-stua. Jobben består selvsagt bare i å trykke på «Y» på et tastatur, men Homer går inn for jobben med full innsats. Plutselig får han se Santa’s Little Helper (hunden deres) på gulvet bak ham, og han går bort til hunden og prøver å presse den ned mot gulvet. Marge dukker plutselig opp bak ham, og Homer skriker sitt velkjente «Aah!», og løper tilbake til arbeidsstasjonen der han frenetisk trykker på «Y».

Det gis ingen forklaring på hvorfor Homer prøver å presse bikkja ned mot gulvet, men ut ifra reaksjonen hans er det tydelig at han gjør noe galt. Det øyeblikket er så hysterisk morsomt i sitt surrealistiske uttrykk at det er umulig å forklare. Jeg ler like mye hver gang jeg ser det, og lo faktisk godt bare mens jeg skrev denne teksten. Episoden er tilgjengelig på DVD, sesong 7.

Happy Days var en svært populær sitcom i USA på søttitallet. En karakter ved navn Fonzie, også kalt The Fonz, er uten tvil den karakteren som flest husker fra serien, og som i størst grad har blitt tatt opp i den større populærkulturelle referanserammen av intertekstualitet og allusjoner (blant annet refererer The Simpsons og That 70s Show stadig til ham).

Han var imidlertid i utgangspunktet en perifer figur som bare skulle opptre i noen få episoder, men ble etter hvert den viktigste og mest populære figuren i serien. Dette fenomenet kalles for øvrig Fonzie-syndromet. Andre eksempler på dette fenomenet er Steve Urkel fra Family Matters og Cody Lambert fra Step by Step.


Stjal showet: Fonzie, Urkel og Cody

I den episoden som gikk på TV 20. september 1977 i USA, hoppet Fonzie over en tegnet hai på vannski. I ettertid ble dette for mange det øyeblikket som tydelig viste at serien hadde nådd sin kreative og kvalitative topp og nå var på vei nedover. Frasen «jumping the shark» ble senere popularisert av blant andre Jon Hein for å beskrive dette fenomenet.

I 1997 åpnet Hein sin webside JumpTheShark.com, som er viet ene og alene til å beskrive hvis og når en TV-serie «hoppet over haien». Slike øyeblikk kan være når en eller flere karakter(er) dør eller blir skiftet ut, settingen i serien forandrer seg eller oppbyggingen av historiene drastisk skifter fokus.

Noen mener for eksempel at Seinfeld hoppet over haien da Susan døde av giftig konvoluttlim (Larry Davids siste episode), Cheers når Rebecca erstattet Diane, M*A*S*H når oberst Henry Blake døde, MacGyver når tittelfiguren ble sosialarbeider, Gilmore Girls når Luke og Lorelai kysset, Friends når Ross og Rachel hadde sex osv. Det finnes selvsagt mange ulike meninger om og synspunkter på hvis og når en serie hoppet over haien, og du kan synge ut ditt hjertes mening på JumpTheShark.com.

The Simpsons, som som kjent gjør narr av alle populærkulturelle fenomener, harselerer selvsagt også med dette ved flere anledninger, blant annet hopper Homer bokstavelig talt over en hai på vannski i en meta-episode som handler om utviklingen av og kvaliteten på serien fremover. I en episode av That 70s Show fantaserer Fez om å hoppe over en hai mens han tenker på hvor kult det ville vært å være Fonzie, før han kommenterer at han egentlig ikke så noe særlig på Happy Days etter den episoden.


D’oh: Fonzie hopper over haien og forsegler sin og seriens skjebne

Begrepet har siden blitt allemannseie i USA, og har etter hvert utviklet seg til å omfatte alt som har nådd sin topp og som nå er på vei nedover, det være seg et fotballag, en tegneserie, en musikkartist eller en bilprodusent. Eksempler kan være Rosenborg når Nils Arne Eggen forlot laget, Elvis når han reiste i militæret, Michael Jackson når han ga ut Dangerous, Pondus når Jokke fikk kjæreste osv.


Bummers

Videre kan jo dette fenomenet overføres til mitt eget liv. Har jeg nådd min kvalitative og utviklingsmessige topp? Hoppet jeg over haien da jeg vant 10 000 på Kjendisjakten? Da jeg var med i Nintendo-NM? Da jeg fikk komplett Donald Pocket-samling? Selvsagt tror jeg ikke det, jeg håper og tror at jeg fremdeles har mange gode år igjen der jeg kan være til inspirasjon og glede for andre mennesker, og der jeg kan utvikle meg i positiv retning som person og som medmenneske. Men det kan være lurt for oss alle å tenke over om vi har hoppet over haien. Det er nemlig mye lettere for oss å snu trenden enn det var for Happy Days og Fonzie.

P.S. Beklager at dette innlegget fikk en begredelig «hug and learn»-slutt, som som kjent er det mest behatne en sitcom kan inneholde.

Da jeg så en Telenor-reklame på TV her om dagen, fikk jeg plutselig øye på det jeg trodde var et kjent ansikt. Og det hadde jeg rett i! Min klassevenninne Elisabet Hagli Aars fra Tyholmen vgs. spiller ei mobil jente i reklamen, som for øvrig er regissert av Morten Tyldum. Jeg møtte henne en del ganger på Blindern den første tiden jeg bodde i Oslo, og da studerte hun på SV, men ifølge hennes presentasjon på Teaternett har hun altså gått tre år på GITIS Scandinavia, Russian Academy of Theatre Arts, og tatt en bachelor i skuespill der. Kult! Hun spiller også i stykket Så nær deg på Hedmark Teater, les mer om det her. Lykke til videre, Elisabet! Og takk til Google! Det finnes selvsagt mange flere artikler om henne på nettet, søk i Google på hele navnet, så får du en del treff!

Min klassekamerat Jørn-Bjørn (James Huvestad) Fuller-Gee fra Stinta ungdomsskole (samme klasse som Mirell) har også oppnådd en del suksess som skuespiller. Etter videregående fikk han stiped til å gå på Paul McCartney-skolen (Liverpool Institute of Performing Arts), og etter det har han blant annet spilt i enmannsshowet Dr. Jekyll and Mr. Hyde, tittelrollen i Peer Gynt, Bagheera i Jungelboken, hovedrollen i «Flørteskolen» i Sone2 på TV2 og tittelrollen i Dracula! Han har selvsagt egen hjemmeside, der du kan finne all informasjon du måtte lengte etter, se bilder og videoer! Det finnes også mange andre sider med artikler om ham, søk både på «jorn bjorn» og «jørn bjørn james huvestad fuller gee» i Google, så finner du masse snadder! Lykke til videre, Jørn!

Også i går var jeg på Rosenvilde og hadde vikartimer i norsk som andrespråk. Det var selvsagt veldig gildt! I første time hørte vi og jobbet med sangene «Stilleste gutt på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen, «Kjekt å ha» av Øystein Sunde, «Kor e alle helter hen» av Jan Eggum og «Nordaførr vårvise» av Halvdan Sivertsen. I andre time så vi sketsjen «ikke sett meg i bås!» (også kjent som «Brigade Norrøna») fra Lille Lørdag! Meget nydelig! Til slutt leste vi en tekst om to jenters problematiske vennskap.

På kvelden var jeg på Cinemateket og så en polsk film (Krzysztof Kieslowskis Krótki film o zabijaniu fra 1988, hvis noen mot formodning skulle være interessert). Den var ikke spesielt bra. Det var derimot Transporter 2, som kicka ass, og som vi så 30. desember i fjor.


Kan brukes til så mangt

I natt drømte jeg at jeg og Nils reiste til New York. Vi reiste faktisk både frem og tilbake en del ganger, for flyplassen lå der Moltemyr skole ligger nå, og flyreisen tok ikke lang tid. Imidlertid måtte vi gå forbi en fyr (som av en eller annen grunn var litt skummel) nede ved postkassestativet i svingen (ja, vi tok den «lange» veien til Moltemyr, for de som er lokalkjent), og det gjorde at vi gruet oss til å gå til flyplassen hver gang. Heldigvis lå også hele London i New York, og det var selvsagt praktisk. Da fikk vi på en måte to ferier i en smekk.


Meget praktisk!

I dag har jeg også vært vikarlærer for den samme klassen. I dag leste vi et par tekster fra læreboka deres og jobbet med ulike artikler i en avis ved navn Klar Tale. På T-banen begge dagene har jeg begynt på og lest ferdig ei bok ved navn Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen av Knut Nærum. Den var fin og morsom, og jeg merket at det var bra jeg leste den. Da ble jeg i godt humør, og det var lettere for meg å være blid i møte med andre mennesker. Hurra!

I denne serien presenterer jeg de fem øyeblikkene fra TV som jeg har ledd mest av i mitt liv. Hva som kommer inn under «øyeblikk» er ganske vidt.

Nummer 5 – Seinfeld: «The Contest»

Jeg synes denne hysterisk morsomme episoden er den beste av alle Seinfeld-episodene, og det femte mest lattervekkende øyeblikket i min TV-historie. Episoden handler om hvordan de fire hovedpersonene inngår en konkurranse om hvem som kan holde seg lengst uten å masturbere, etter at George har blitt tatt på fersken av mora si. Kramer er selvsagt den første som ryker, ettersom det spankulerer ei naken dame i en leilighet på den andre siden av veien for Jerry og Kramer. Samtidig har Elaine sjansen til å date John Kennedy jr., men den sjansen forspilles, og hun er den neste som ryker. George blir distrahert av svampevaskingen av den nakne, kvinnelige pasienten ved siden av moren på sykehuset, mens Jerry dater en jomfru, som imidlertid gjør det slutt med ham når sannheten om konkurransen kommer for en dag. Vi får i senere episoder vite at det var George som vant konkurransen. Episoden er tilgjengelig på DVD, sesong 4.

Ubetalelig øyeblikk: Når Kramer klasker pengene på benken til Jerry og skriker «I’m out!».

« Forrige sideNeste side »