Innlegg


Noen uker etter at jeg fant Haris og Silje (nærmest) side om side i Vårt Land, fant jeg nok en godbit i den samme seksjonen. Bryllupsbildet til Hilde Vestøl og hennes Tor Inge var bare få centimeter fra bryllupsbildet til AnneB og Kjell. Hurra.

Woot II red lite.JPG
It’s a small world after all

Visstnok. Det bor også 1,1 milliarder mennesker i India, 1,5 millioner mennesker på Manhattan, og sikkert 500 mennesker i blokka mi. Ett av dem er transvestitt. Første gangen jeg så ham/henne var da jeg var på T-banen på vei mot byen en lørdagskveld, og søndagen etter, da jeg gikk ut av blokka, gikk han/hun inn i blokka (med de samme klærne, for øvrig). Senere har jeg sett vedkommende ved ulike anledninger.

Da pappa og jeg var i New York sammen i 2004, så vi en transvestitt i køen i 82. etasje i Empire State Building. Det var for øvrig første (og hittil eneste) gang jeg og min far så en transvestitt samtidig. Et minne for livet.

King Kong 1933.jpg
Sexual frustration atop the Empire State Building

Gjett hvor lenge jeg har ventet på å bruke denne tittelen.

Da det viste seg at Anders Knuten ikke var representert i min bejublede serie «Topp 5 folk som har fått meg til å le», var det mange som i vantro sinne boikottet LeifAtleHeen.com i timesvis. Det skjønner jeg godt. Den eneste forklaringen jeg kunne stille opp med, var at Den Knutenske ikke hadde kjent meg lenge nok. En ynkelig unnskyldning. Så nå kommer et apologetisk innlegg.

Anders er som kjent en av de morsomste guttene som finnes, enten han lefler med avant-garde i sosiale situasjoner eller kjører mer åpenlyst festlige shows. Hans klare styrker er naturligvis selvironi og uhøytidelighet, samt at han tilsynelatende ikke bryr seg om sitt publikums reaksjoner på spilloppene han er ansvarlig for, noe som kan minne om Larry David i stand-up-dagene hans. Nydelig!

Anders Knuten.jpg
Humor incarnated

I går fikk jeg endelig klippet meg på mallet på vei hjem fra jobb. Det trengtes. Jeg var også innom sportsbutikken på det samme mallet, og der så jeg på ergometersykler. Det er på tide at jeg begynner å gå ned i vekt. Jeg ville selvsagt ikke lagt om kostholdet mitt om Dr. Gnikk sto over meg med dødsdom og gnikket, så det er ikke en option. Å sykle 21 kilometer (Manhattan fra sør til nord) mens jeg ser på The King of Queens eller That ’70s Show er derimot – vel, ikke akkurat fristende – men gjennomførbart.

Jeg tror jeg kjøper en ergometersykkel på vei hjem fra jobb i morgen. Wish me luck.

Iron in the fire.bmp
Ein Eisen im Feuer

De siste dagene har jeg hatt et noe gnomete og bagatellmessig problem. Lyset i taklampa på soverommet mitt gikk nemlig på søndag, og da må det jo byttes pære. Jeg klarte imidlertid ikke å få skrudd av dekslet/kuppelen på lampa, og da blir det jo vanskelig å bytte pære.

På onsdag gikk også pæra i taklampa i gangen/entreen, noe som førte til at leiligheten ble ganske mørk. Jeg hadde fremdeles ikke løst problematikken på soverommet, så jeg gikk rundt i mørket og vaste. Også i entreen viste det seg umulig for meg å få av kuppelen.

Men på onsdag kveld klarte jeg endelig å få av kuppelen på taklampa på soverommet. I denne var det nemlig noen plastdingser som måtte skvises sammen for å få av kuppelen. Da fant jeg ut hva slags pære som skulle være der, og jeg la meg med halvforrettet sak.

På torsdag fikk jeg så kjøpt og skiftet pæra som skulle til på soverommet, men hadde altså ikke kommet videre hva angikk lampa i entreen. Men da Kristian var på besøk på kvelden, fant han ut at man måtte skru på en slags tapp nederst på kuppelen, slik at den indre herligheten kunne åpenbare seg. Så i natt kan jeg legge meg og drømme søtt om lys og lysoldermann.

Edison.jpg
I feel your struggle, Thomas

I høst sendte Kjetil meg bryllupsbildet til Haris Hrenovica og Brita Stordal fra Agderposten. Haris, Kjetil og jeg gikk på Stinta og Tyholmen sammen, og derfor var det jo litt kult å se at han hadde giftet seg. Enda kulere var det riktignok å se bryllupssiden i Vårt Land fredag 13. oktober i fjor.

Der måtte nemlig Haris og dama dele oppmerksomheten med Silje Lunden Jenssen og hennes ektemann Aslak Gotehus. Silje og jeg bodde på samme gang (dvs. at vi delte kjøkken, TV-krok, vaskeansvar m.m.) på Ansgarskolen.

Jeg syntes selvsagt det var crackalicious å se disse to bryllupsbildene på samme side. Verden er neimen ikke stor. Er det bare meg, eller ligner Silje litt på Scarlett Johansson på bildet? Klikk for å få det større.

Woot 1 red lite.JPG
It’s a small world after all

Det er ikke ofte Oslo Sporveier får ros. Det er forståelig. Men nå fortjener de å få det av meg.

På onsdag hadde vi planleggingsdag på skolen, fra 16.00 til 19.00. Da fikk vi gratis pizza fra Peppe’s halv fire, slik vi alltid får når vi må være på skolen lenger enn til klokken fire. Anyway, jeg ruslet hjemover fem over sju, og på vei til busstoppet kjørte det en buss forbi meg, noe som ofte skjer. Jeg løp og vinket og håpet på at den ville stoppe, noe som sjelden skjer.

Men denne gangen stoppet bussjåføren. Og det viste seg til og med at dette var en buss som ikke var i trafikk. Wow! Han kjørte meg hjem, og stoppet akkurat der jeg ville. Vi snakket sammen om vær, vind og jobb, og han var meget koselig. Det hele føltes mer som en taxitur enn en busstur, i og med at jeg var den eneste passasjeren og satt på det fremste setet. En opplevelse for livet, eller i hvert fall for denne måneden.

Oslo Sporveier.jpg
Join the fanclub

Sjefen:

Springsteen.jpg
Da menn var menn

(mer…)

Jeg har i de siste månedene lagt merke til at når jeg går et stykke bak en person (utendørs), går fortere enn vedkommende, og prøver å gå forbi ham/henne, går denne personen automatisk til den siden jeg prøver å gå forbi på, slik at jeg blir blokket. Jeg tror imidlertid ikke at dette skyldes at alle disse menneskene ønsker å holde meg bak seg. Jeg tror faktisk ikke engang at de nødvendigvis er bevisste på at det er en annen bak dem. Men noe er det altså som skjer.

Noen som har en anelse om hva dette fenomenet skyldes? Noen som har opplevd det samme?

In front of me.jpg
Rett fram, takk

I det siste året har jeg som tidligere nevnt gjennomgått en del forandringer, både hva angår bosted og arbeidssituasjon. Det vanskeligste har imidlertid vært overgangen fra å være døgnets og klimaets herre til å bli deres slave.

Bad weather.jpg
«Yes, master?»

Før kunne jeg være våken og sove så lenge jeg ville, og hvis det regnet, snødde eller var tåkete en dag, trengte jeg ikke å gå ut den dagen. Men nå må jeg opp og ut i otta enten jeg vil eller ei. Og believe me, jeg vil ikke. Jeg husker at da jeg var student, og en sjelden gang måtte stå tidlig opp, og så T-baneplattformen fullstappet klokka åtte om morgenen, tenkte jeg: «Suckers!» Nå er jeg dessverre en sucker selv.

Floor sleeper.jpg
Back in the good old days

Det aller verste er nok kulda. Flere ganger har jeg stått og ventet på T-banen og hutret og frosset og forbannet kulda (på engelsk, naturligvis). Det nydeligste hadde vært hvis jorda hadde vært flat som ei pannekake (eller et A4-ark) og gått rundt sola vertikalt. Heldigvis kan det jo virke som om vår venn global oppvarming sørger for at vintrene i årene som kommer vil bli mer og mer Leif-vennlige.

Globalwarming.jpg

« Forrige sideNeste side »