Innlegg


I går gikk jeg på trynet. Det skjedde på vei hjem fra Tombas hyggelige fødselsdagsselskap på Majorstuen. Jeg gikk/løp med en pakke fra Bokklubben (ja, jeg er på kjøret igjen, mer om det senere), en pose med filmer og bøker og dokumentveska mi, og i krysset ved T-banen snublet jeg i trikkeskinnene. Da suste jeg rett i bakken, og hanskene fløy faktisk av før jeg traff asfalten, så jeg skrapte opp hendene ganske kraftig. Huff. Stakkars meg. Heldigvis ble ikke de verdifulle gjenstandene skadet.

Ashlee SNL.jpg
Det kan skje den beste

Etter Sommerparty reiste vi selvsagt rett på Stagedive, hvor vi alle skulle være lykkelige ledere! Det var selvsagt en kjempeflott uke på alle måter, og muligens den beste i år (som vanlig)! I sommer var vi på en ungdomsskole i Grimstad, og her var det møter, aktiviteter, underholdning, Talentiade, Hawaii-party og mye annet gøy.

Jeg holder som vanlig kjeft og lar bildene tale for seg. Takk til Eivind Horne for deilig fotografering! Mer info og flere bilder kan du finnes på Stagedive.no.

Stagedive01.jpg
Walking in the dark

Stagedive02.jpg
Aloha!

Stagedive03.jpg
Ååååå… Nydelig! Freakin’ hilarious!

Stagedive04.jpg
Leirgeneral Helene Haugland Kvia

Stagedive05.jpg
E-line Maryah synger «Fields of Gold»

Stagedive06.jpg
Eivind og Elin

Stagedive07.jpg
«Hallo, mitt navn er Leif-Atle Heen»

Stagedive08.jpg
Tøysegutta

Stagedive09.jpg
Scary. Just plain scary.

Stagedive10.jpg
Brothers in Coke! Thomas og Joakim Aas Pedersen

Stagedive11x.jpg
Woo-hoo?

Stagedive12.jpg
Miriam Lervåg og Ole Einar Aas

Stagedive13.jpg
Babewatch?

Stagedive14.jpg
Boogeyman

Stagedive15.jpg
Gruppa mi i sommer

Stagedive16.jpg
Ændalschicksa

Stagedive17.jpg
Årets bilde, «Tro kan flytte Kjell»

Etter Stagedive deltok vi selvsagt på UNG på Liv og Vekst i Grimstad. Der var det blant annet et standupshow med to kristne jenter som kalte seg Sara og Tara, og showet deres het «Hvis DU er her i kveld». Jeg hadde ikke spesielle forventninger til dette, men det viste seg å bli helt hysterisk morsomt! Freakin’ hilarious! Det var en blanding av live show og videoklipp, og alt var bare nydelig! Denne timen er kanskje det meste jeg har ledd i hele år!

Jentene heter egentlig Kristin Margrete Nordvoll og og Solveig Cecilie Berg, og har selvsagt egne blogger. Sara og Tara har også egen hjemmeside, men det ligger dessverre ikke så mye ute enda. Jeg håper på å få kjøpt en DVD snart…

Sara og Tara.jpg
Søstrene Børud

Etter at jeg flyttet inn i egen leilighet, har jeg jo levd det glade slaraffenliv på alle måter. En av tingene som har gjort livet lettere, er at jeg har fått oppvaskmaskin. Det er selvsagt veldig greit, og jeg hiver alt av tre, plast, glass og metall inn i den. Imidlertid er det en slange eller to i dette paradiset. Alt blir strålende rent og pent unntatt knivene. Alle knivene får et brunaktig, klissete belegg på eggen. Dette er selvsagt svært kjipt (og noget disgusting), og ikke minst høyst uforklarlig, i og med at uskjendete skjeer og gafler står side om side med knivene.

Noen som har en god forklaring på dette? Eventuelt en dårlig forklaring? Svar mottas med takk!

Skitne kniver.jpg

I sommer var jeg på besøk hos spillkonservatørene Marius og Børre, og det var en herlig opplevelse. Årsaken til mitt besøk var at de hadde funnet en del uåpnede Atari 2600 i originaleskene i en leketøysbutikk i Arendal, og jeg skulle være så heldig å få kjøpe en av dem. Med på kjøpet skulle jeg få to spill, River Raid og Decathlon. Riktignok var det Junior-variaten de hadde funnet, ikke den klassiske «Woody»-varianten fra slutten av 70-tallet. Men dog. Nydelig var det lell.

Atari 2600 Jr.
Jr.

Besøket var imidlertid nydelig på andre måter også. For det første fikk jeg et godt tilbud på en Sega Master System-maskin med ti spill, og slikt takker man som kjent sjelden nei til. For det andre var det sinnssykt deilig å være hos TV-spillentusiaster av dette kaliberet. De hadde maksiner og spill av alle slag, og hadde bygget opp noe tilsvarende et museum i Børres hjem. Dette ga meg en inspirasjon som jeg kommer tilbake til i et annet innlegg.


Back in the days

Forrige helg var jeg på tur til Tyskland med de ansatte på skolen jeg jobber på, Ulsrud vgs. Vi var hele 70 stykker som lørdag morgen satte oss på flyet til Berlin, og som fikk en to timers sightseeingtur på lørdag formiddag. Senere den dagen reiste vi alle ut og spiste middag sammen på en middels fasjonabel restaurant.

Jeg fant fort ut at Berlin er ganske amerikanisert. Bra! Overalt så jeg amerikanske produkter og kjeder, og best av alt: Dunkin’ Donuts! Før restaurantbesøket på lørdagen spiste jeg selvsagt to nydelige donuts, én med bringebær og én med banan. Sydénskt deilig!

På vei til restauranten hadde jeg også en annen opplevelse. Sammen med to av mine kolleger satt jeg på T-banen og fikk observere tysk fotballentusiasme på nært hold. Det var en skummel opplevelse. Det var cirka ti ungdommer, både gutter og jenter, som hadde vært på fotballkamp med Herta Berlin. De var i godt humør, siden laget deres hadde vunnet. De sang ulike kampsanger og hylte diverse kamprop.

I motsetninger til norske berusede fotballfans som prøver å dra i gang stemning på T-banen, var disse tyskerne 100% samstemmige i sin seiersrus. En person dro i gang et rop/en sang, og kun nanosekunder senere var alle de andre revet med. Jeg hadde blitt meget beroliget hvis bare én av dem hadde unnlatt å følge mobben. Unnlatt å følge en leder. Dengang ei.

På søndagen reiste vi på Pergamonmuséet, og det var en flott opplevelse. Her var det utstillinger fra antikken og oltiden, deriblant en meget kul utstilling fra Babylon. Det beste var selvsagt at jeg og min kjære kollega Martin Minken tok turen sammen. Etterpå gikk vi på en italiensk restaurant og spiste frokost/middag. På kvelden var vi på en spansk restaurant, og deretter på en slags irsk kafé.

Ishtar.jpg
Ishtarporten i Babylon

På mandagen spiste jeg frokost på en kafé ved navn The Sopranos med noen av mine kvinnelige kolleger. Etterpå gikk vi på en shoppingtur, og jeg fikk også hevet innpå flere donuts. På kvelden gikk vi på italiensk restaurant, hvor jeg spiste biff og drakk Coca-Cola. Noe må her bemerkes angående cola på restaurantene jeg besøkte i Berlin. Der jeg fikk små flasker (0,2 l), smakte det selvsagt bra. Men der de ikke kom med små flasker, fylte de glassene med cola fra 2-liters flasker. Og det smakte syden bad! Flatt som Danmark og smakløst som Pink Flamingos.

På tirsdag reiste vi på Neue Nationalgallerie, hvor det var en del malerier jeg satte pris på. Men flest som jeg ikke satte pris på.

gallerie.jpg

En ting som slo meg i Berlin, var selvsagt hvor firkantede og regelbundne tyskerne er. Under alle mine besøk på Dunkin’ Donuts prøvde jeg å få en bagel med skinke og ost, men dette var umulig. Det var nemlig ikke en meny. Det var én meny med skinke og smøreost, og én med ost og tomat. Jeg var selvsagt mer enn villig til å betale for å få en bagel med skinke og ost, men det nektet de å gi meg. Regler er jo til for å følges. Syden bad!


Ich bin ein Springfielder

Real cities are built on small islands.

Ingen kan jo unngå å huske at jeg deltok i Nintendo-NM i 1993. Dette var en opplevelse for livet, selv om jeg ble skuffet over min dårlige prestasjon. Vinneren av kalaset ble som kjent Tommy Strand. Søndag 14. mai tidligere i år kom et innlegg i serien om mine fem største nederlag som omhandlet 6. november 1993, dagen for Nintendo-NM. Innlegget var selvsagt illustrert, blant annet med bildet nedenfor.


Tommy til høyre

De siste fem årene har jeg søkt etter Tommy på Internett gjentatte ganger, men hver gang uten hell. Jeg lengtet etter å høre om hvordan han hadde opplevd kvelden, og om alt annet ved hans liv. Derfor var gleden – og overraskelsen – enorm da jeg 30. oktober kunne registrere at jeg hadde fått en kommentar på det tidligere innlegget fra ingen ringere enn Tommy selv. Woo-hoo!

Jeg sendte ham straks en mail på den adressen han la igjen, og la ut i det vide og det brede om min spillhistorie og andre nerdete ting. Men da jeg sendte mailen, la jeg merke til at det var til en noe uvanlig mailadresse: one@calltolife.com. Og da ble jeg nysgjerrig. Jeg sjekket selvsagt ut Calltolife.com umiddelbart, og ble mildt sagt overrasket!

Call To Life.bmp

Denne websiden er nemlig en kristen-evangelisk side med høyt fokus på bibelstudium og kristent liv i nåtiden. Den inneholder mye undervisningsmateriell og bibelkommentarer, og har også et lekkert design, den ser meget profesjonell ut! Sjekk den selvsagt ut ved å trykke på en av linkene ovenfor.

På Calltolife.com fant jeg også en link til Tommys private blogg, og her står det mye bra; blant annet kan du lese livshistorien hans, hvor han selvsagt forteller om seieren i 1993, men også om langt mer seriøse og alvorlige ting som har skjedd i livet hans, deriblant om hans sterke kall i slutten av tenårene. Meget sterk lesning! Anbefales!

Tommy Strand 2 lite.JPG
Dagens Tommy

Da jeg oppdaget alle disse tingene, sendte jeg selvsagt en ny mail til Tommy for å fortelle om at jeg også er kristen, og om hva jeg synes om sidene hans.

Ikke lenge etterpå kunne jeg sitte på en Dunkin’ Donuts-internettcafé i Berlin (mer om dette siden) og lese en lang og meget nydelig mail fra Tommy, der han forteller i detalj om sine opplevelser fra 6. november 1993 og om andre ting. Meget deilig lesning!

Dette var helt sinnssykt kult, synes jeg! Tenk at vi «møtes igjen» 13 år senere på denne måten, og at begge er kristne!

Yes! Etter Islandsturen fulgte en uke med forberedelser til Sommerparty, og på lørdag 15. juli ble sommerens store fest avholdt. I år var det Anderson jr. som var kjøkkensjef, og det var en meget behagelig affære. The kitchen gene runs in the family.

Mange (dvs. flere enn vanlig) mente at dette var det beste Sommerparty sålangt. Det skyldes nok (delvis) det nye opplegget, som istedenfor å bygge på det tradisjonelle «lag en sang og et skuespill og noen imitasjoner»-gnålet, inneholdt en tradisjonell quiz og en «taboo»-stafett. Meget gøyalt! I tillegg var det karaoke med Singstar til PS2, og selvsagt den vanlige overfloden av mat, drikke og nydelige folk.

Nytt av året var også «missing persons»-postere, som inneholdt bilder av kjente og kjære som ikke hadde mulighet til å komme på festen. Rock’n’roll!

Jeg holder kjeft og lar bildene tale for seg; takk til Kjetil for fotografering!

Sommerparty1.JPG
Vår kjære Daniel/Nils Arild med en av «missing persons»-posterne

Sommerparty2.JPG
Den meget høytidelige åpningen

Sommerparty3.JPG
Tom og Øystein nyter (?) årets middag

Sommerparty4.JPG
Coke is it!

Sommerparty5.JPG
Som Silje ville sagt det: «Berter, berter, berter [og Uldex]»

Sommerparty6.JPG
Playgirls and Gameboys

Sommerparty7.JPG
Årets iraner og the Marlboro Man

Sommerparty8.JPG
Stine i ukjent positur

Sommerparty9.JPG
Bjarte kan ikke holde øynene borte fra Nils og hans spillopper

I denne serien presenterer jeg de opptredenene som har fått høyest status i gjengen i ettertid.

Nummer 3 – Kjendisjakten 06.05.2005

Min tredje opptreden på Kjendisjakten skulle også bli den mest legendariske, og Per Eivind er den mest joviale personen jeg har spilt mot! Jeg fikk hele 410 poeng, og vant 10.000 kroner! Woo-hoo!

Det som gjør opptredenen så interessant, er at dette er et veldig morsomt program: Legg merke til måten Per Eivind sier Angelina Jolie og ”da kan vi prøve tabbe’” på, og hvordan han generelt smiler og koser seg! Programmet innførte catchphrasene “Det e’ vel strengt tatt min tur?!” og ”Så de’ vakje lov”, som ble harselert mye med på Sommerparty 2005.

Som de fleste av dere ikke kan unngå å huske, meldte jeg meg på til Alle mot en i begynnelsen av januar. Jeg ble ikke trukket ut den gangen, men gjett hvem som kom krypende tilbake for et par uker siden. Jepp, Alle mot en-redaksjonen!

I går var Espen og jeg på audition til showet. Vi måtte igjennom en skriftlig kunnskapstest med 49 spørsmål, og etterpå skulle vi presentere oss foran forsamlingen på cirka 50 folk. Dette er jo vanlig prosedyre på slike auditions, og jeg brukte selvsagt lærerstemmen min som best jeg kunne. Blant de mest interessante personene var ei dame som hadde vært på over 80 konserter med Rolling Stones (47 år gammel), og blant annet hadde hatt ansvaret for backstageområdet på bandets siste konsert i Bergen, samt dama som startet damebladet Elle i Norge.

allemoten.jpg

Tilsammen er det 1100 stykker som skal på audition, og 700 av disse plukkes ut til å være med i programmet. Gode odds for å bli plukket ut, med andre ord! 100 stykker skal sitte i den såkalte «veggen» og kjempe mot den ene utfordreren i «stolen» på sju ulike innspillingsdager. Det beste for Espen og meg hadde selvsagt vært å bli trukket ut til å være med i samme program, slik at vi kan sitte i veggen og småprate og fjase.

1. Zapped! (1982)

Zapped.jpg

Jeg er som kjent veldig interessert i å se ungdomsfilmer fra 80-tallet for tiden. Og da jeg snublet over denne tilsynelatende meget nydelige filmen på Wikipedia ved en ren feiltagelse ble gleden stor! Den er en parodi på filmer som The Exorcist, Carrie, Taxi Driver og The Computer Wore Tennis Shoes, og coveret tyder jo på at den er minst like deilig som Joysticks.

Grunnen til at jeg for tiden higer og lengter slik etter filmer fra denne sjangeren og denne tidsepoken er nok at jeg – paradoksalt nok – lengter tilbake til en ungdomstid som jeg ikke hadde på 80-tallet, men som jeg skulle ønske at jeg hadde hatt: Det er fredags ettermiddag i 1986. Jeg er tretten år, og har akkurat avsluttet siste skoledag på Moltemyr skole før høstferien. Sammen med mine to beste venner drar jeg ned til Monte Video for å leie en film til kveldskosen. Og i hylla inni venstre hjørne (altså langt fra nyhetshylla) åpnebarer Zapped! seg! Joy to the world!

Slik kan det altså aldri bli nå, men i hvert fall kan jeg prøve å skaffe meg en slitt VHS-utgivelse av denne nydelige filmen fra eBay eller Amazon.

2. Lady for a Day (1933)

ladyforaday.jpg

Min favorittregissør Frank Capra har som kjent laget mange nydelige og deilige filmer, deriblant It’s a Wonderful Life og Mr. Smith Goes to Washington. Noen av dem har jeg dessverre ikke fått sett enda, men Lady for a Day synes å ha mange av de gode kvalitetene jeg forbinder med Capralicious.

Den er lett å få tak i på DVD, men koster foreløpig mer enn det jeg for tiden er villig til å betale for filmer. Kjenner jeg Play rett, synker den nok imidlertid snart til akseptabel pris.

3. Stand by Me (1986)

standbyme.jpg

Jeg har sett de fleste av de større og mindre klassikerne innen sjangeren ungdomsfilm fra 80-tallet. Et unntak som imidlertid skiller seg ut som en sår tommel er Stand by Me, basert på en bok av Stephen King. Med Kiefer Sutherland, River Phoenix og ikke minst Corey Feldman på rollelisten må jo dette være en deilig opplevelse på alle måter!

Denne kan lett og billig skaffes på DVD fra Play, men jeg har ikke fått somlet meg til å prioritere den enda… What can I say? I’m a sucker!

4. Civilization (1916)

civilization.jpg

I tillegg til dårlige og mindre dårlige ungdomsfilmer fra 80-tallet, verdsetter jeg også stumfilmer, både fra USA og Tyskland. En av de få stumfilmklassikerne jeg ikke har fått sett enda er denne Thomas Ince-produserte og -regisserte perlen som visstnok er en pasifistisk og allegorisk film om hvor ille krig er. Bra.

5. Jurassic Park IV (2008)

jurassic.jpg

Gammel kjærlighet ruster ikke, og kjærlighet til drapslystne dinosaurer er intet unntak. Selv om både toeren og treeren var heller middelmådig og begredelig, henholdsvis, har jeg et ørlite håp om at fireren skal være utholdelig. Det vil si, det har jeg ikke, men jeg vil allikevel se den.

« Forrige sideNeste side »