Natt til andre januar i år hadde jeg nok den mest gripende drømmen jeg har hatt på veldig lenge. Jeg drømte nemlig om Sina, som jeg nå har vært venner med i femten år. Drømmen var en slags reise gjennom hele vennskapsperioden vår, og var iscenesatt som en dokumentar over hva vi har hatt sammen. Spesielt godt husker jeg scenen der «kameraet» gikk gjennom Sinas families hus i Waglegårdsveien hjemme i Arendal (som forresten er det gamle huset til Monte Video-sjef Jarl Eidem!!!). Den scenen var veldig lik den scenen i Titanic der Rose DeWitt Bukater mimrer om hvordan båten var første dagen («The china had never been used, the sheets had never been slept in.»)

Da jeg våknet var jeg nesten på gråten, og den nostalgiske, gode følelsen hang igjen i nærmere halvannen time. Ååååå… Så nydeligistisk!


Whatever gets me through the night: The Wonder Years