I denne serien presenterer jeg de fem folka det har vært nydeligst å spille TV-spill sammen med, samt spillet/spillene som har bidratt til å gjøre det så nydelig.

Nummer 3 – Sina og The Legend of Zelda – A Link to the Past

Jeg og Sina ble venner på grunn av vår felles interesse for Nintendo. Mario-spillene var vi selvsagt begge fans av før vi ble kjent, men det var Sina som skulle vise meg den fantastiske Zelda-verdenen. Han hadde The Legend of Zelda til NES’en sin, og jeg lånte det selvsagt av ham og rundet det. Vi spilte ikke dette så mye sammen, men vi likte det godt begge to. Toeren, Zelda II: Link’s Adventure, også til NES, fikk vi dessverre aldri spilt, men da jeg kjøpte en brukt NES i 1998 var det nydeligvis blant spillene jeg fikk med.

Imidlertid kjøpte jeg en brukt Super Nintendo i februar 1993, og da var treeren, The Legend of Zelda – A Link to the Past, et av de fire spillene jeg fikk med. Og da begynte vårt Zelda-samarbeid for alvor. Vi satt gjerne i mange timer hver eneste dag i flere måneder og prøvde å komme igjennom de ulike labyrintene og drepe bossene. Når man spiller Zelda-spill er det nødvendig å ha en viss «Zelda-feeling». Det vil si at man både må kunne komme på og forusti utfallet av problemstillinger av typen «Hva skjer hvis jeg gir den blå soppen til heksa i steinørkenen?» Sina har alltid hatt en bedre Zelda-feeling enn meg, og derfor var det alltid en fryd å spille A Link to the Past med ham!

Se hysteriske og latterlige reklamer for Zelda-spillene her, her og her. Spesielt den midterste er helt fullstendig psycho!