Det vakreste som finnes...

 

Jeg hadde sett henne før. Ofte? Nei, ikke så veldig. Var jeg forelsket i henne? Nei, jeg var nok ikke det. Men selv om det var mange andre jenter i tankene mine på denne tiden, kunne jeg ikke nekte for at jeg hadde vært spesielt tiltrukket av denne vakre skapningen. Og denne sommeren skulle jeg få orden på følelsene mine. Trodde jeg. Håpte jeg. For egentlig var jeg både blyg og usikker, kanskje litt tilbakeholden. Følelser delte jeg sjelden med dem det gjaldt, ihvertfall kjærlighetsfølelser. Så håpet var ikke stort dypere enn svømmebassenget på barneskolen.

Da vi dro til campingen hvor vi var hver sommer, reiste jeg med delte forventninger og champagnekribling i magen. Hun kom et par timer senere enn oss, og etter de obligatoriske bli-kjent-igjen-timene, var jeg svært spent på hva de neste dagene ville bringe. Vi skulle begge være der i fjorten dager, så tid var det nok av. Dagene forløp stort sett på samme vis, med strandvolleyball, grilling, badminton og soling. Hver kveld var vi samlet åtte-ti stykker i campingvogna til en eldre kamerat.

Den tredje kvelden satt jeg og stirret lenge på henne. Yndige, lille Hilde. Da gikk det opp for meg hvor hinsides vakker hun egentlig var. Den sjarmerende nesa, de melkehvite tennene. Øynene hennes skinte som afrikanske himmelsafirer, smilehullene minnet om tjern dypt inne i skogen. Å, hvor jeg lengtet etter å dra fingrene mine gjennom det fyldige, mellomblonde håret, kjenne duften av hvert enkelt hårstrå om igjen og om igjen. Hvor jeg higet etter å stryke hånden min nedover den duggfriske huden hennes, bare la fingrene leke seg over de eplerøde kinnene, halsen, skuldrene...

Men torde jeg å fortelle henne om disse tankene? Nei, langt ifra. Dagene, timene, minuttene og sekundene gikk, hvert og ett fylt med stadig større beundring av Hilde. Hjertet mitt ble til et pressluftbor hver gang jeg så henne, fylt med en paradisisk lykkefølelse når hun brettet opp slengbuksene sine, vasket bena eller ganske enkelt smilte. Jeg begynte å verdsette alle små ting hun gjorde. Alt ved henne fascinerte meg, fra den søte, lille rumpa til fingerneglene hennes.

Og så, en kveld hadde jeg mannet meg opp til å fortelle henne hvordan mitt hjerte banket for hennes. Hvordan jeg hver kveld lå og drømte om å omfavne og kjærtegne henne, føle hennes svette hånd tett omslynget av min. Etter at vi alle hadde spilt en kveldsrunde boccia, spurte jeg om hun ville ut og trekke litt frisk luft i skogen. Ganske uskyldig i og for seg, men jeg tror nok at min beste venn Steinar skjønte hva jeg brygget på. Nå i ettertid forstår jeg at Hilde også visste hva som ventet, men blendet av ungdommelig naivitet ante jeg intet da.

Vel inne i skogen begynte jeg å få kalde føtter. Skulle jeg blåse bort hele sjansen? La alt gå i vasken? Eller være en mann? Jeg begynte forsiktig. “Du Hilde, er du sammen med noen for tiden... Har du en kjæreste, mener jeg?” Hun nølte ikke, men svarte nesten før jeg var ferdig at nei, ikke akkurat nå. Jeg øynet en aldri så liten sjanse, og fortsatte med å si at jeg hadde “lagt spesielt merke til henne i det siste, og syntes hun var ei kjempekoselig og kjempesøt jente”. Da ansiktet hennes lyste opp, fortsatte jeg å legge ut. Om min blussende kjærlighet, om hvordan jeg ønsket å elske henne ømt og inderlig, hvordan min ildrøde lidenskap hadde trengt seg fram lik et såret dådyr gjennom et tornekratt på vei til sin mor, om min lengsel etter hennes intense kyss og endeløse hengivenhet. Jeg la ut i det vide og det brede, og da jeg var ferdig med min bunnærlige beretning, var det som om jeg våknet opp av en transe. Jeg ble engstelig for hva Hilde skulle tenke og si. Heldigvis fortalte hun at hun hadde hatt det på samme måten, og opplevd mange søvnløse netter på grunn av hennes brennende følelser for meg. Vi satt og pratet i mange timer. Og det var en nydelig atmmosfære som rådet der. Etter noen herlige og enestående øyeblikk var det på tide å få litt søvn. Vi gikk hver til vårt; lykkelig og lettet sovnet jeg som et skudd. Dette hadde vært den mest unike dagen i mitt liv.

Neste morgen våknet jeg i en lykkerus, selvsagt uvitende om hva som hadde hendt. Da jeg banket på hytta hvor Hilde og moren bodde, var det ingen som åpnet. Jeg banket på igjen og åpnet den overraskende nok ulåste døra. Det jeg så, både skremte og sjokkerte meg. En urørlig og bandasjert Hilde lå på en båre mens moren satt ved siden av og gråt. Påkjørt av en motorsykkel, fikk jeg høre. Helsepersonellet som moren hadde tilkalt hadde tappert forsøkt å redde henne, men det hadde vært for sent. Omtumlet og sorgtynget løp jeg inn i skogen hvor vi hadde vært kvelden før. Jeg gråt bøttevis. Tønnevis. Dette hadde ikke skjedd! Ikke søren!! Sangen “If Only I Could Turn Back Time” kvernet i hodet mitt igjen og igjen. Jeg lå i skogen og gråt i syv timer. Da jeg til slutt vendte tilbake til campingvogna , lurte selvsagt mine foreldre på hvor jeg hadde vært. Jeg hadde naturligvis ikke fortalt dem om Hilde, og følte heller ikke for å gjøre det da, men etter fire timers urolig søvn, hulket og gråt jeg meg gjennom en forklaring. Min mor, som alltid hadde forstått meg svært godt, trøstet meg lenge. Jeg ble ikke meg selv igjen på tre-fire uker.

Kanskje er jeg det ikke enda. Selv nå, to år etter, tenker jeg på Hilde med en klump i halsen og duggete øyne. Jeg vet ikke hvorvidt jeg vil være i stand til å elske en annen kvinne igjen, men en ting er sikkert: En del av hjertet mitt vil alltid tilhøre Hilde - jenta som rørte meg på en måte ingen hadde gjort det før.