Fag: KRL Grunnfag

Oppgavetype: Hjemmeoppgave

Tidspunkt: Høsten 1999

 

 

3.0 Kristent helhetssyn

 

Vi vil her ta for oss det kristne helhetssynet på mennesket som ansvarlig skapning. Bibelen regner med fire ulike dimensjoner av menneskets ansvarlighet: overfor Gud, seg selv, nesten og naturen. Brudd på ansvarligheten er imidlertid ikke bare endimensjonale; eksempelvis kan forsøpling/ødeleggelse av en annens eiendom både være synd mot naturen, nesten, seg selv og Gud.

Bibelen regner også med fire ulike livsrealiteter/livsdimensjoner som vi må forholde oss til; disse er skapelsen, syndefallet, forløsningen og fullendelsen. Mennesket står i et spenningsforhold til alle fire dimensjonene, og vi vil prøve å behandle begrepet ansvarlighet sett i lys av disse.

 

3.1 Det Gamle Testamente

 

Allerede helt i begynnelsen av Bibelen blir mennesket tildelt ansvar (jfr. Gen 1,26). Gud setter i skapelsen mennesket til å råde over resten av skaperverket; naturen og de levende vesener som bebor den. I Gen 3 må menneskene stå til ansvar for den synden de har gjort mot Gud. Menneskets rolle som ansvarlig skapning er her utvilsom. På grunn av av syndefallet blir de forvist fra Edens hage. Også etter syndefallet er mennesket en ansvarlig skapning: I Gen 4 har vi et slikt eksempel, da Kain må stå ansvarlig for drapet på sin bror og må ta konsekvensene av dette. I Gen 6 og 7 blir hele menneskeheten stilt ansvarlig på grunn av sin ondskap og ulydighet mot Gud. Og i Gen 19 blir de to byene Sodoma og Gomorra og deres innbyggere utslettet av Herren på grunn av deres ondskap og urettferdige handlinger.

I Exodusfortellingen blir kongen i Egypt stilt ansvarlig for sine misgjerninger mot israelittene og hans stahet og ulydighet overfor israelittenes Gud. Etter utferden fra Egypt åpenbarer Herren seg, og paktslutningen mellom Gud og det israelittiske folk finner sted. Det blir i denne forbindelse stilt store krav til menneskene og deres ansvarlighet. Loven og lovoverholdelse blir stående som det viktigste prinsipp for Israels framtidige velstand/opphold i Kanaan. De viktigste lovkompleksene er dekalogen (Ex 20, Deut 5), paktsboken (Ex 21-23), hellighetsloven (Lev 17-26), og Deuteronomium. Det er altså ingen tvil om at Pentateuken ser på menneskene som høyst ansvarlige skapninger i fire dimensjoner (se ovenfor).

Også i resten av GT går det tydelig frem at mennesket er skapt med en ansvarsfølelse. I det Deuteronomistiske Historieverk (Deuteronomium, Josva, Dommerne, Første og Andre Samuelsbok og Første og Andre Kongebok) er det klart at den litterære modellen som gjennomsyrer verket gjenspeiler det menneskelige ansvar (i første rekke overfor Gud): frafall - straff - omvendelse - frelse. Folkets og spesielt kongens ulydighet får (til tider drastiske) konsekvenser.

I Salmene, Forkynneren og Ordspråkene finnes utallige eksempler på at menneskers handlinger mot Gud, seg selv, nesten og naturen ikke går upåaktet hen (Sal 1, 14, 44, 50, 52, 53; Ords 11, 12, 20; Fork 5). Disse handlingene må mennesket stå til regnskap for.

Hos profetene er begrepet ansvarlighet sentralt. Blant annet i Esekiel 18 og 33 er dette behandlet som gjennomgående tema, men også de andre profetbøkene og faktisk profetismen som fenomen har menneskets/folkets ansvar som et underforstått element.

 

3.2 Det Nye Testamente

 

I Jesu forkynnelse i de fire evangeliene er det vanskelig å overse hans vekt på menneskets ansvar. I Matt 10, 11, 12 og 23; Luk 10, 11, 13 og 19; Joh 3 og 15 finner vi uttrykkelige beskrivelser av det ansvaret vi er tillagt. Lignelsen om de ti brudepikene (Matt 25,1-13), lignelsen om talentene (Matt 25,14-30) og den gylne regel (Matt 7,12) behandler også dette temaet på en eksplisitt måte. Det man gjør i dette liv, vil man stå til ansvar for på dommes dag.

Etter Jesu død og oppstandelse har menneskets situasjon forandret seg. I den gamle pakt var menneskenes frelse avhengig av deres lovoverholdelse. Imidlertid er ingen mennesker i stand til å møte Guds absolutte krav. Nettopp derfor var inkarnasjonen viktig. Gjennom den nye pakt blir vår utilstrekkelighet overfor Gud visket ut. På grunn av Jesu oppgjør med synden og det onde, kan vi bli rettferdige gjennom ham (Rom 5,9). Likefullt fortsetter vi å være ansvarlige mennesker; også etter å ha blitt omvendt.

I NTs brevlitteratur er fenomenet ansvarlighet behandlet. Paulus taler om “den naturlige lov” (Rom 2,14-15), og forutsetter dermed at mennesket er utrustet med en iboende visshet om det ansvaret menneskene har fått tildelt. Dette kaller vi oftest samvittigheten. Den er et allmenn-menneskelig fenomen, og er omtalt flere ganger i NT. Lovens krav er skrevet i alles hjerter, og samvittigheten er en dommer og vokter av dette krav. Rom 12; 1 Kor 5, 6, 7, 10; Gal 5; Tit 2 og Jakob 2 vitner videre om at mennesket også etter frelsen i Kristus er høyst ansvarlig for sine handlinger.

Det eskatologiske aspektet nevnes også i Bibelen (Matt 24,14). Jesus skal komme tilbake, og adskillelsen skal finne sted (2 Tes 2 og Matt 25). Da skal skaperverket gjenfødes og utfoldes i sin skjønnhet, herlighet og fylde (Matt 19,28; Rom 8,19ff). Fram til denne dagen er vi ansvarlige for våre handlinger, og på denne dag skal vi dømmes etter dem. En simplifisering av situasjonen vil være at Jesus står ansvarlig for de kristnes handlinger, mens de ikke-kristne står alene om ansvaret.